Lesetekster:
Job 19,21–27, 2 Tim 1,7–12
Prekentekst:
Joh 11,17–46
«Høstens oppstandelsesdag»
17 Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven.
18 Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen,
19 og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren.
20 Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme.
21 Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død.
22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.»
23 «Din bror skal stå opp», sier Jesus.
24 «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta.
25 Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»
27 «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.»
29 Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.
30 Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham.
31 Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.
32 Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.»
33 Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste,
34 og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de.
35 Jesus gråt.
36 «Se hvor glad han var i ham», sa jødene.
37 Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?»
38 Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen.
39 Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.»
40 Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?»
41 Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg.
42 Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.»
43 Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!»
44 Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»
45 Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham.
46 Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.
I dag har vi en lang tekst som virkelig gir mye å meditere over og legge seg på hjertet. Høstmørket tar stadig mer plass, men dette er LYSETS evangelium.
Høstens oppstandelsesdag passer godt idet vi passerer høstjevndøgn
For noen søndager siden dreiet det seg blant annet hvor vanskelig det er å være optimist i dagens verden. Krig og vold, renter som vokser, jorden som skjelver av et klima vi aldri har sett maken til. Vi trodde på demokratiet, men selv det lever utrygt i en forhutlet verden.
Likevel er det håp, for Gud er fortsatt Gud.
I dag kommer Jesus oss nær og viser at han er ikke bare Gud, men samtidig helt og fullt menneske.
Han rystes til tårer i møte med død og nød. Ikke minst over de livsbetingelser vi lever under, mens vi venter at det nye skal ta over. Han rystes av kjærlighet til sine venner.
Men kommer han ikke litt vel seint? Hvorfor?
Han anklages for dette både av Marta og Maria. Slik kan venner snakke til hverandre.
Han antyder et svar i v 4: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.»
Når han omsider kommer er det gått 4 dager, så ingen skal være i tvil om at Lasarus virkelig er død, og hvilket skjellsettende under det er de får se.
Jesus kommer aldri for seint. Han kommer i sin tid, som ikke alltid er etter vårt hode.
Her gjør han sitt sjuende og største under som også er et mektig tegn.
Med myndighet rokker han ved dødens «makt.»
Steinen rulles fra grava, denne gang av mennesker. Neste gang, når Jesus står opp, er det Gud selv som sender en engel.
Lasarus vekkes opp. Rystende og umulig, men mange ser det med egne øyne. Kanskje lukter det litt også?
Han vekkes opp og får forlenget sitt liv sammen med sine.
Et mektig tegn på noe større: Oppstandelsen.
Det er noe nytt og større, for Jesus skal ikke dø igjen!
Han lever og vi skal leve. Derfor lyder de vakre ordene på enhver gravkant.
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»
Dåpens liv. Vi døpes til hans død og oppstandelse. (Rom 6,3-5)
Tenk, livets under skjer med oss også!
« Lovet være Gud, vår far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» 1 Pet 1.3
Døden blir ikke slutten, men like mye en overgang.
Som Svein Ellingsen skriver i sin dåpssalme: «- dåpens lys forblir når livet slukner.»
«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» 1 Pet 1,3
Det nye livet som sprenger grenser og overvinner døden.
«Tror du dette?» spurte Jesus Marta. Tror DU dette.
Ikke at du forstår det, men stoler du på ham som sier dette? Da kan du overlate deg i hans omsorg.
Lasarus kom tumlende ut av graven, og INGEN var i tvil om at dette var virkelig.
Da var vel alle glade og overbevist?
Ja, mange trodde. En god del så akkurat samme under, med trodde ikke? Hvorfor?
Noen gikk og fortalte det til fariseerne, som så igjen planla å ta livet av livets Herre. Hvordan kunne det gå slik?
Selv et slikt under skapte ikke tro hos dem som ikke ville, eller kanskje ikke turte?
Under er mulig men skjer sjelden, og vi må åpne oss for underet og underets Herre.
Da kan underet skje, også i våre hjerter.
Om livet skulle være vanskelig, ja kanskje et sammensurium, så er det håp uansett.
Jeg ser for meg Job i et støvkaos. Når støvet omsider legger seg, så står Gud der.
«Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram av støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud.» Job 19,25f
Vi skal få møte ham som elsker oss som de barn og mennesker vi ER. Ikke fordi vi er flinke og lykkes i liv og tjeneste, men vi er hans barn.
«Han har frelst oss
og kalt oss med et hellig kall,
ikke på grunn av våre gjerninger,
men etter sin egen vilje og nåde,
som er gitt oss i Kristus Jesus
fra evighet av,
10 og som nå er blitt åpenbart
ved at vår frelser Kristus Jesus kom til jord.
Han har gjort ende på døden
og ført liv og udødelighet
fram i lyset ved evangeliet.» 2 Tim 1,9-10
Han har åpenbart dette ufattelige, for dem som slipper ham til.
«Tror du dette?» Stoler vi på ham?
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
Kjetil Karlsen, Bodø 24. september
