Mark 7,31–37 Jesus sa til den døve: Effata

31 Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet.
32 De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham.
33 Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans.
34 Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!»
35 Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.
36 Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent.
37 Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Jesus befinner seg i denne historie utenfor det jødiske kjernelandet i hedenske områder, da han drog gjennom Dekarpolis-landet. Dette var et område hvor de fleste mennesker hadde svært lite kjennskap til Israels Gud. Men ryktet om Jesus hadde likevel også spredt seg til disse områder og folk samlede seg omkring ham. Midt i mengden av mennesker var den døv-stumme mannen. Han kunne ikke av seg selv påkalle Jesus og få hans oppmerksomhet. Selv hadde han neppe hørt om Jesus, og både den døvstumme og mennesker rundt ham var uten tvil blitt så vant til hans sykdommer at det bare var slik. 
Likevel hadde han noen som brydde seg. Legg hånden på ham ba de. Det var det siste håp de hadde, at denne bemerkelsesverdige Jesus kunne helbrede den døve. Dette viser oss at han på samme måte som også vi er avhengige av andre mennesker. Vi er henvist på vår neste.
Men det viser oss også at vi ikke må bringe mye med oss i bagasjen når en møter Jesus. De bringer til ham et menneske. Hører Jesus kunne han ikke, men Jesus kunne legge sin hånd på ham. Slik skulle han merke at han også var regnet med. Det var ikke annerledes for oss, da våre foreldre bar oss fram til dåpen. Vi forstå ikke noe og tale kunne vi heller ikke. Men vi skulle ta imot det som utgår fra Jesus og det han gir oss.  
Hvordan går det så når Jesus henvender seg til den døvstumme? Han trakk ham til side bort fra mengden av mennesker. Jeaua så at mannen ikke hadde mange sjanser for å komme frem til seg. Men ansikt til ansikt uten menneskemengden får han Jesus for seg selv. 
Jesus tar mannen med seg bort fra mengden. Ikke noe helbredelsesshow her! Jesus dro ham ikke fram på scenen for å vise hvilken mirakelmann han var. Det var den døve mannen han hadde i fokus. Jesus tok ham litt til side. Uforstyrret. Fortrolig. De kunne jo ikke kommunisere med ord. Men Jesus taler likevel i et språk som også den døvstumme forstår: Han stikker en finger i ørene. Han bruker tegnspråk. For den døvstumme er det helbredende at Jesus akkurat ta tak i det som hindre ham. Litt vel nærgående, kanskje. Men om vi ser litt større på det: God fysisk berøring er helbredende og livgivende både for kropp og sjel. Sjelesorgen og helbredelsen skjedde med kropps- og fingerspråk.
Dernest tar Jesus spytt og berører tungen til den døve mannen. Ikke akkurat noe vi ville gjort. Men bruk av spytt var vanlig i folkelig legekunst på den tiden og der i landet. Det var utbredt både i jødisk og gresk-romersk kultur. Så selv om vi rynker på nesa: Dette er vel et eksempel på at medisin og guddommelig berøring virker sammen, og at det ikke er noen motsetning mellom å bli frisk av legekunst eller ved bønn.
Jesus ber. Jesus løftet blikket mot himmelen og sukket. Han hentet kraft fra det høye. Rettet blikket mot Gud. Og så sukket han. Var han opprørt over hvor vondt den døve hadde det og alt annet vondt i verden? Var det dyp medfølelse? Vi vet det ikke.
Til sist taler Jesus med myndighet: Effata! Lukk deg opp! Skapende og helbredende ord lød – og det skjedde. Nå kunne mannen både høre tydelig og snakke rent.
Helbredelses historier som denne kan vi oppleve skaper en uoverstigelig avstand. Fordi de blir lest og hørt som en overnaturlig hendelse skjedd i en fjern fortid. I dag har legekunsten utviklet seg. Vi tar i bruk legemidler, vi gjør sofistikerte undersøkelser. Men det trengs også menneskelig nærhet og øm berøring. Noen må vise medfølelse og ta del i smerten og håpet, noen må be og påkalle Gud. Når alt dette og mer godt virker sammen, øker sjansen for at syke blir friske. Dette er den gode miksen. Menneskelig og guddommelig.
Jesus sa ”Effata”, lukk deg opp. Effata-historien har alltid gitt en åpning for det menneskelige engasjement for menneskers kropslige, psykiske, sjelelige, åndelige eller sosiale helse. Effata-historien er et bilde på kirken som handler gjennom diakoni. Effata, der hvor det skjer, der finner vi kirkens sjelesorg og rådgivning satt inn rammen av diakoni. I dagens tekst blir diakonien uttrykt gjennom de som tok et initiativ og som førte den døve mannen til Jesus. Både indre og ytre helbredelse begynner gjerne med at noen viser aktiv omsorg.
Er det en holdning som bør prege oss, så er det denne effata-holdning. Det er en holdning som tilskynder oss til å lukke oss opp. Dette er også en overskrift vi bør ha for vår menighet. Effata. En menighet som er åpen, innbydende og lukker opp for andre. Og det mener jeg faktisk vi også er.
Vi møter ensomme menneske i dagens samfunn. Hvis et menneske ikke har noen som tar seg av det, som bekymre seg for ham eller henne, som kan gripe ordet når det er nødvendig, da er dette menneske ille stedt når det blir sykt eller gammelt. Uten denne fortellingen om hvordan Jesus omgår syke og uføre, så ville denne bevisstheten ikke ha vært så selvinnlysende.
Og hva så nå? I dagens fortelling skjer det en kanskje noe uventet dreining. Jesus henvender seg til de mennesker som har vært vitner til helbredelsen, og byr dem ikke å fortelle det de har sett til noen. De skal forbli stumme. Men hvordan skal det gå til. Menneskene rundt den døvstumme kan ikke tie. Noen sitere profeten Jesaja 35,5: «Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp.» Ifølge Jesaja er dette kjennetegnet på Jesus Kristus. Ja, mange mennesker anså Jesus som Messias på grunn av hans store underverker. 
Men de tyder underne feil. Det er det som Jesus vil forhindre med sitt forbud.  Menneskene rundt Jesus trodde at han snart skulle overta verdensherredømmet og med et slag endre den. Snart skulle det ikke være mer lidelse og ingen død. Alt skulle bli godt. At en som han skulle bli korsfestet var utenfor det de kunne forestille seg. Det passet ikke inn i deres bilde av Messias. Men verden ble ikke annerledes etter at Jesus gjorde sitt underverk på denne mannen. Heller ikke ble verden annerledes etter Jesus sin oppstandelse. Lidelse og død, sult og fattigdom, nød, hat og ufred eksistere fortsatt inntil i dag. Vi har ingen krav på helbredelse og undere selv om det skjer nå og da. 
Men den som lukker seg opp for det himmelske, og for Gud. Den som løfter sitt blikk mot himmelen som overspender hele jorden og ber om at Jesus Kristus må hele det som gjør oss døve og stumme. Den som roper ut dette Effata, åpne deg vil se at hvor begrenset vår horisont er, og bli bevist på livets mangfoldighet og at alle har rett på et verdig liv.
Om vi er stumme selvom vi taler, og døve selvom vi hører. Den som lar seg lukke opp av Gud, av kjærligheten, vil kunne oppleve at selv om vi ofte er som den døve, som knapt tar inn over oss hvordan Gud taler til oss. Og selv om vi er som den stumme som ikke finner de riktige ord vi skal møte våre medmennesker med. Da er jeg overbevisst om at selv i ørkenland kan Gud lukke opp for noe nytt.
Hvorfor da denne helbredelse fortelling? Den viser oss hvordan verden kunne se ut, om vi alle ville ha tillit til at vår Gud vil åpne seg for oss og berører oss. For Jesus gjelder det om at vi i våre liv til stadighet påkaller ham og roper Effeta, åpen deg. 
Selv etter vår død høres det over graven et effata og graven åpner seg, og Guds rike omslutter oss. Guds store Effata! – det som lød ved Jesu grav. Hvordan lød det den natta? Vi vet ikke. Men korset er tomt, graven er tom, Jesus sto opp og han lever. Døren er åpnet. Lukket opp. Det åpne, lysende korset! Forbindelsen er der. Mellom himmel og jord. Mellom Jesus og oss. Effata! Ekkoet av dette ordet går fortsatt verden rundt.
Gi meg Jesus! Dette er selve driveren og lengselen i mitt eget liv som kristen. Håpet og bønnen i mitt arbeid. At vi må møte Jesus. Leve i nærkontakt med ham. Som hans disipler. For se, Jesus er med oss alle dager, inntil verdens ende. Salmedikteren sier det slik: Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte. Du min konge og min Gud. At ei lyst, ei heller smerte, deg formår å slette ut.
Vårt sinn er bestemt ikke døv og stum for Guds evangelium. Guds ord kan når som helst, med Helligåndens hjelp og kirkens dristighet og mot, strømme inn i oss som en brusende flod. En flod som kan, klipper velte og isberg smelte. Da gjelder det simpelt hen om effata. Både å lukke seg opp for Guds ord og bli lukket opp av Guds ord.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.