Lesetekster:
Mika 6,6–8, Fil 1,9–11
Prekentekst:
Matt 5,38–48
38 Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’
39 Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.
40 Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.
41 Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.
42 Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.
43 Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’
44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, *velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,• og be for dem som *mishandler dere og• forfølger dere.
45 Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.
46 Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme?
47 Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?
48 Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Hvis du tenker at du skal ha en stille stund, lese i Bibelen for der står det sikkert noe fint, og så fortsette å leve som før. Da er dette absolutt ikke en tekst jeg anbefaler. For vi kan ikke lese denne teksten og trekke på skuldrene, og si; «Ja, det var jo fint». Dette er en tekst som utfordrer, og som kaller de aller fleste av oss og i alle fall meg, til et oppgjør med hvordan vi lever. «Vær da fullkommen, slik deres himmelske Far er fullkommen». Det er radikalt, det er utfordrende, og noen tenker at det kanskje er uoppnåelig, så jeg gir opp. Hvis det er dette som kreves for å være en kristen, da gir jeg opp. Dette får jeg ikke til. Hvis du tenker slik, vær så snill. Ikke gi opp, lytt til talen – jeg håper den skal gi deg mot, snakk med noen av oss som er her. Det er ikke håpløst, vi skal ikke greie dette alene.
Så vil jeg også si, hvis du er her som ikke tror, dette er ikke en liste med krav om hva du må få til for å kunne bli en kristen. Det Jesus snakker om her er den forvandlingen som han ønsker skal skje i våre liv når vi er blitt kristne, når vi lar han flytte inn i våre liv og tar bolig i våre hjerter. For når vi tar imot Jesus, da ønsker han å skape noe nytt i oss. Han ønsker å skape ett nytt liv i oss, et liv som er helt annerledes. Ikke bare at vi blir flinke til å lese i Bibelen, be, og gå i kirken, det er viktig det. Men han ønsker, også gjennom at vi leser i Bibelen, ber og går på gudstjeneste, å skape noe nytt i oss. Han ønsker å gi oss et nytt hjerte, et hjerte fylt med hans kjærlighet til velsignelse for oss og de menneskene som vi møter. Også dem, fordi den kjærlighet vi har fått lagt ned i våre hjerter skal prege møtet med våre medmennesker.
I Matt 18, 21-22 blir Jesus utfordret av Peter, hvor mange ganger skal jeg tilgi, så mange som 7. Peter tenkte nok at han tok i, men Jesus gikk enda lenger «Ikke sju ganger», svarte Jesus, (og her må jeg vise til den engelske oversettelsen) «men 77» (i den norske står det sytti ganger syv, og da vil sammenligningen videre halte litt). Uansett om vi leser syttisyv, eller sytti ganger syv, så er ikke meningen at vi skal telle. Men, tallet 77 i denne sammenheng gir oss også en henvisning til en historie i det gamle testamentet.
I 1. Mosebok 4, 23-24 møter vi Lamek. Lamek lever noen få generasjoner etter Adam og Eva. Etter at Kain hadde drept Abel satte Gud et merke på han, og sa at om noen dreper Kain så skal det hevnes 7 ganger. Hevnen tilhører Gud, og Gud visste at dersom mennesket ga etter for sitt begjær for hevn så ville det være ødeleggende. Så sier Lamek; «En mann dreper jeg for sår, en gutt for en skramme. Kain skal hevnes syv ganger, men Lamek 77 ganger» Viljen til hevn når nye dimensjoner. Sånn virker bitterhet, en bitter sjel blir aldri fornøyd. Jødene som kjente skriften godt kjente nok til historien om Lamek, og der Lamek viste en helt nye vilje til hevn, viste Jesus en helt ny vilje til tilgivelse.
Ser du hvor radikalt forskjellig det blir, hevne 77 ganger eller tilgi 77 ganger. Og merk deg denne forskjellen; om du blir såret og hevner det gjennom å såre 77 personer og de igjen sårer 77 personer. Da er det, bare ved at dette går i to ledd nærmere 6000 personer som er såret, og går det ett ledd til så er det nærmere 500000, en halv million personer som er såret. Det er skremmende. Men se også kraften som kan ligge i at om du tilgir 77 mennesker, og det går i 3 ledd så er det nesten en halv million som har opplevd tilgivelse. Du synes kanskje det høres mye ut med 77, men si 10 da, det går det 5 ledd og så er det 100000 som har opplevd tilgivelsens kraft. Det kommer til å gjøre en forskjell, det kan jeg garantere.
Men, hvordan skal jeg greie dette? Hvordan greie å tilgi, snu det andre kinnet til, la det som jeg oppfatter som urett ramme meg uten å ta igjen, hvordan greie å la være å ta hevn. For det kjennes jo rett ut, når noen har gjort noe med meg, at vedkommende får igjen. Enten at jeg fysisk tar igjen, eller i alle fall at jeg bruker det som kanskje er vårt farligste våpen – tungen, og får satt vedkommende virkelig på plass. Og så er det litt fint å se at den som har såret oss, også blir litt såret. I alle fall med en gang. Men, hvordan greie å leve annerledes? Er det bare jeg som må ta meg sammen, og tåle alt som rammer meg.
Hadde det vært det, da tror jeg det hadde vært håpløst. Da hadde vi blitt tråkket ned som mennesker, og tanken på hevn hadde bare bygget seg opp som i en trykk-koker, og til slutt ville det eksplodert. Jeg tror det begynner med å se hva du har fått. Hva du har fått av nåde, det vil si helt ufortjent, av Gud. Gud lot sin sønn dø på et kors til soning for våre synder, for alle våre synder både de andre ser og de andre ikke ser. Det finnes ingen menneskelig måte å forklare dette som rettferdig, jeg gjorde noe galt (og gjør) – han tok straffen. Men, dette handler ikke om menneskelig rettferdighet, dette handler om Guds kjærlighet. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».
Videre leser vi i 1. Joh 4 hvor det står i v 7 «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker er født av Gud», og videre i v 10 «For dette er kjærligheten ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder». Det begynner ikke med at vi løfter oss selv etter håret, og prøver å skjerpe oss, det begynner med at vi er elsket og tilgitt. Noe vi trenger hver eneste dag, på lik linje som de som sårer oss. Når vi åpner våre liv og tar imot den kjærligheten da skjer det noe med oss.
Vi blir møtt med tilgivelse i stedet for hevn, eller dom, og det er livs-forvandlende for oss. Da kalles vi til å møte andre mennesker med tilgivelse i stedet for hevn, og det blir livsforvandlende. Og jeg tror det er det både for den som tilgir, og den som blir tilgitt. Å ta hevn ender aldri med noe annet enn å trykke hverandre ned, å tilgi gjør at vi kan reise oss igjen både den som tilgir og den som blir tilgitt.
Tilgivelse er ikke alltid lett, og aldri lettvint. Tilgivelse forutsetter erkjennelse, og vilje til å ta ansvar. Tilgivelse er ikke å se gjennom fingrene med. Jesus døde ikke på korset for å se gjennom fingrene med det gale vi gjør og det gale som blir gjort mot oss, han døde for å ta et oppgjør med det og for å sone for det.
Guds kall er ikke å se lett på at vi blir såret, men til å la han ta ansvar for hevnen. «Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred». Dette verset leser vi som regel som hva som skjer når vi blir tilgitt, men jeg tror også det sier noe sant om hva som skjer når vi tilgir. Tenk hva det gjør med oss, og våre liv, om vi kan slippe å tenke på hevn. Alternativet er at jeg skal komme «ajour» med den som har gjort urett mot meg, har du noen gang kommet ajour gjennom å hevne deg. At du og en som har såret deg er enige om at nå har vi såret hverandre akkurat likt så nå er det bra? Fikk du fred da? Når straffen lå på han kan vi få fred fordi vi kan legge all urett vi har begått, og som er begått mot oss hos han. Der kan vi legge den fra oss, og la den ligge. Det er der den hører hjemme, han har sonet og gjort opp for den uretten.
For noen år siden hørte jeg historien til ektefellen til politimannen som ble drept under NOKAS-ranet. Hun hadde rett i forkant av dette opplevd å bli tilgitt for noe som var en bagatell i forhold til det hun nå opplevde, men som likevel var viktig for henne å få gjort opp og bli tilgitt. Etter drapet, en stund etter, ønsket hun å møte han som hadde drept hennes mann for å tilgi. Ikke for å si at det var greit, men for å overlate straffen til Gud. For som hun ga uttrykk for, han hadde ødelagt nok i hennes liv om ikke hun skulle gå rundt å være bitter på han og la det ødelegge resten av livet hennes.
Kallet i denne teksten til å leve annerledes er utfordrende, og det eneste jeg kan garantere er at du kommer til å oppleve at du mislykkes – flere ganger, rett og slett for at du som jeg er menneske. Men, dette er noe Gud vil vi skal vokse inn i, det er noe Gud vil vi skal hjelpe hverandre med. Guds nåde dekker også dine og mine feiltrinn i forhold til dette.
Bruk de mulighetene Gud gir deg i hverdagen til å ta valg, valg om hvordan du vil møte dine medmennesker i dag – hver dag. Velg å møte dem med tilgivelse, med den kjærlighet som du er møtt med. Vi møter alle mennesker som trenger å bli møtt på den måten, at vi vender det andre kinnet til, at vi går en ekstra mil, gi til den som vil låne osv. Jeg tror faktisk at det å møte andre mennesker med kjærlighet må være noe vi velger aktivt, gjennom at vi velger å la det Gud har gitt oss prege våre liv. Si til Gud når du våkner «i dag vil jeg la den kjærlighet du har gitt meg prege mitt møte med de jeg treffer», ikke bare la ting bli som det blir.
Om det noen ganger kjennes vanskelig, om du noen ganger kjenner at du feiler. Ikke la det stoppe deg. Gud vil ikke du skal slutte å gi videre av hans kjærlighet. Jeg håper og ber om at vi som er her, som fellesskap, kan hjelpe hverandre med nettopp dette, å leve annerledes og gi Guds kjærlighet videre. I Forkynneren 4, 9-10 står det «Det er bedre å være to enn en; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men, stakkars han som er alene! Faller han er det ingen som kan reise ham opp». Det gjelder også om vi faller i forhold til å tilgi, og gi videre av Guds kjærlighet. La oss gå sammen ut i dette, slik at vi sammen kan møte våre medmennesker med mer kjærlighet og tilgivelse, og sammen gjøre en forskjell for menneskene vi møter. Og jeg er sikkert på at vårt liv også blir forvandlet.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse