Matt 20,1–16 Arbeiderne i vingården

1 For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin.  
2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården.  
3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget.  
4 Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’  
5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme.  
6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’  
7 ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’
8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’  
9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver.
10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar.
11 De tok imot den, men murret mot jordeieren
12 og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’
13 Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar?
14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg.
15 Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’
16 Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet. 

Noen av dere har kanskje lest gjennom dagens prekentekst før dere kom til gudstjeneste i dag, og noen var ikke på gudstjenesten men leser denne teksten og prekenen etterpå. Enten fordi du får den på mail, eller fordi du leser den på nettsiden vår. Ja, for du visste vel at alle talene blir lagt på nettsiden etterpå. Men, hva tenkte du da du leste teksten? Hvilke tanker var det som festet seg hos deg da du leste teksten. Hvis du har lest denne teksten før gudstjenesten så er det fint om du deler dine tanker med noen du sitter sammen med på kirkekaffen. Kanskje samtalen kan bli om hva jeg (Geir) delte fra teksten, mens du så noe annet. Da er det ikke slik at noe er feil, og noe er rett, i alle fall ikke nødvendigvis. Det kan være at vi ser det fra litt ulikt perspektiv, med et litt annet utgangspunkt. Og gjennom at vi deler kan vi berike hverandre, og kanskje glede oss over at ikke alle poengene ble med i talen. For da kunne det blitt lenge til kirkekaffe.

Teksten i dag er en tekst som kanskje flere av dere har hørt tidligere, og da kan det noen ganger være vanskelig å få noen nye tanker om innholdet. Ikke for det, det kan være fint å bli mint på det vi har hørt før, men det kan også være godt å se nye sider ved en tekst.

Dagens tekst er den tredje på rad i Matteusevangeliet som sier noe om hvordan Jesus er radikalt annerledes enn det vi forventer av en som er Herre. Vi leser først i Matt 19, 13 – 15 om hvordan Jesus tok de små barna på fanget og velsignet dem mens disiplene ville vise dem bort, for barna var slett ikke verdig til å få noe av Jesu tid. Men, Jesus svar er; «La de små barna være, og hindre dem ikke i å komme til meg». Så møter Jesus den rike mannen, en som har holdt alle bud og i tillegg var rik. Det burde være perfekt match, men nei – Jesus utfordrer den rike mannen til å gi bort alt han eier, intet mindre. Og han lar den rike mannen gå bort. Og i dagens tekst møter vi Gud som arbeidsgiver, og som gir alle likt uansett hvor lenge de har arbeidet. Ikke særlig rettferdig, eller hva?

Hvis vi holder disse fortellingene opp mot det som er verdier i verden i dag, så krasjer dette totalt. Og da tenker jeg ikke bare «verden» som de andre, for de verdiene kjenner vi langt inn i eget liv. Har vi tid til barna, og om kanskje ikke barna så de som det ikke gir status å bruke tid sammen med. Gi Gud alle pengene, hva skal jeg ha da? Lønn som fortjent, det er vel åpenbart, og etter å ha holdt på med lønnsforhandlinger noen år så har jeg lært at det viktigste noen ganger ikke er hva jeg tjener, men hvor mye det er i forhold til hva andre tjener slik vi også leser i teksten i dag. Jeg kjenner på alle disse tingene, langt inn i eget liv, og jeg tror flere andre også kjenner seg mer eller mindre igjen. Jeg er nesten mer bekymret om dere over hodet ikke kjenner dere dere igjen, for da har jeg en mistanke om at du ikke ser ditt eget liv rett.

Men, hva så. Skal vi bare konstatere at det krasjer, og tenke at det var synd, eller… «La ditt rike komme» ber vi når vi ber Vår Far, og vi fortsetter med «La din vilje skje, på jorden slik som i himmelen». Vi ber, og det er også Guds vilje, at hans vilje skal skje her på jorden, at hans rike skal vokse – her på jorden. Ikke som en teoretisk øvelse, men gjennom handling. Når Gud kaller arbeidere til sin vingård, så er det for at disse bønnene skal gå i oppfyllelse. «La ditt rike komme, la din vilje skje på jorden slik som i himmelen». En dag skal alt bli fullkomment, når han skaper en ny himmel og en ny jord. Men, Gud hviler ikke fram til da, og vårt kall er heller ikke å hvile. (I parentes bemerket, han har skapt dag og natt, han har skapt hviledagen, så ja vi skal også hvile). Gud har kalt oss til arbeid sin vingård for hverandre, for vår neste og for han. Her er det bruk for alle. 

Noen tenker at det ikke er bruk for dem, her kan ikke jeg bidra. Denne teksten er godt nytt for deg. Gud går ut i den 3., den 6., 9. og 11. time, og leter etter arbeidere. Leser du noen plass i denne teksten spørsmål fra Gud til de som står ledige om CV, attester fra tidligere arbeidsgivere, referanser. Jeg gjør det ikke, og da synes jeg også vi skal la være å lese det inn i teksten, for det står ingen ting om det. 

Gud spør ikke om hva du kan, han spør om du er villig. Og er du villig kan han bruke de gavene du har, de gavene du har fått av han, og så kan du få tjene han med det han har gitt deg. «Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde.» (1. Pet 4,10) Bli deg bevisst hvilke gaver Gud har gitt deg, hjelp andre til å bli bevisst de gavene de har, så kan vi oppmuntre hverandre til å bruke dem. Ja, kanskje kan vi gjennom det også se hva vi ikke skal bruke tiden på fordi det ikke er vår gave/oppgave. Jeg tror f.eks ikke at jeg har gaven til å spille piano, eller gitar, eller det vet jeg egentlig at jeg ikke har, men jeg er fantastisk glad for at det er andre som har den og bruker den i sin tjeneste i vingården. Jeg tror vi gjør oss selv, og de rundt oss, en stor tjeneste om vi ikke går rundt og tenker jeg skulle vært mer som han, eller henne, se heller på de gavene som du har fått og vær frimodig til å bruke dem.

På samme måte; ikke vær opptatt av hvor lenge du har tjent, og hvor mye du har gjort i forhold til andre. Gled deg over at du er med, og gled deg over alle de som er med. Gud har gitt oss et livsviktig oppdrag, om å gi evangeliet videre til de som ikke kjenner det. La oss ikke skule på hverandre, og bruke energi på om vi tenker de andre fortjener samme lønn som oss. Det vi får av Gud får vi uansett av nåde, ufortjent. La oss heller være med og skape arbeidsglede i dette fellesskapet. Sånn at de som er med, når de våkner, ser seg selv i speilet og det kanskje ikke ser så bra ut, likevel gleder seg over å være en del av fellesskapet og få være med å tjene. Kanskje kan det også gi andre frimodighet til å bli med.

Hvem var/er disse som ikke var der fra morgenen? Jeg kan ikke si at jeg vet, men jeg tror at noen av de som i dag ikke stiller seg til tjeneste i vingården de gjør det ikke fordi de tror at de ikke har noe å bidra med. Av en eller annen grunn, kanskje med «hjelp» av noen andre har de fått oppfatningen av at de ikke er god nok, at dette passer ikke du til. Kanskje til og med noen av de som arbeider i vingården har sagt det, eller de har hegnet sånn om sin oppgave at det ikke ble plass til deg. 

Det er ikke ofte, kanskje for sjelden, at jeg i preken sier at dette er av Gud, eller dette er ikke av Gud. Men jeg tror jeg er på trygg bibelsk grunn når jeg sier at dersom du tenker «Det er ikke bruk for meg i Guds rike», «Jeg er ikke god nok», slike tanker er ikke fra Gud. Slike tanker er fra han som vil holde deg borte fra Gud. Om noen sier det til deg, det er ikke ord fra Gud, men fra han som vil holde deg borte fra Gud. For jeg tror det ligger en liten, eller stor, hemmelighet i det at når vi tjener Gud så styrkes vår relasjon til han, vi kommer nærmere han.

Tenk deg at du lever i en relasjon, et ekteskap, et vennskap, eller en annen relasjon hvor det bare er den ene som gir. Hva gjør det med relasjonen, hva gjør det med deg som bare får. Jeg tror deg gjør noe med oss i en slik relasjon når vi også får lov til å gi, når det jeg har å bidra med, når den jeg er også betyr noe. Dette utelukker ikke at det i ulike faser av livet kan være slik at vi mest tar i mot, men i en «normalsituasjon» er det best når vi i en relasjon for lov til både å gi og få. Så også i forholdet til Gud, at jeg får lov til å tjene han. At han har bruk for meg, det gjør noe med relasjonen, selv om det i forholdet med Gud alltid er han som gir mye mer enn vi noen gang kan gi.

Men, er det ikke urettferdig da, at de som har jobbet bare en time får like mye som de som har jobbet hele dagen. Jeg synes det er befriende. Vi får lov til å tjene fordi vi har fått noe ufortjent, og ikke for å fortjene. Når jordeieren gir lønn er det ikke etter hva vi har fortjent, men etter hans gode vilje. Han gir likt til alle, ikke fordi vi har fortjent, men fordi vi har en god Far. 

Det gir frimodighet til å tjene, det gjør at tjenesten blir noe vi kan gjøre med glede og takknemlighet. Det blir ikke et strev for at jeg skal oppnå mest mulig til meg. Da blir det heller ikke slik at vi får lyst til å sluntre unna, og la noen andre gjøre jobben. Nei, i takknemlighet til han som har gitt oss alt, kan vi få tjene Han og hverandre med de gavene han har gitt oss.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse