Denne helga skal vi i Bodø menighet på tur til Jakobsbakken. Det er et nedlagt gruvesamfunn ovenfor Sulitjelma. Det skal bli godt å komme opp i frisk fjelluft, særlig når været ser ut til å bli godt.
Samlingen på søndag blir derfor med små og store. Det vil prege tilnærmingen til dagens tekst, og den er ikke bare enkel å forholde seg til. 
Er den rike mannen et bilde på Gud? I så fall har vi en del utfordringer. 
Han gir sine tjenere utfordrende oppgaver og ansvar, men forlater dem? 
Han forventer at de om nødvendig låner ut for å få renter og avkastning? En kravstor herre som ikke er nådig.
Uansett er det vel ikke tvil om hva som er dagens poeng? 
Vi er Herrens forvaltere, og det er ikke likegyldig hvordan vi bruker det vi er tildelt av ressurser, muligheter, tid, evner og anlegg. 
Talent, som teksten er en viss pengeverid, har i vårt språkbruk fått betydning av nettopp evner og anlegg.
Det er for øvrig store verdier tjenerne (trellene) får til forvalting. En talent er 6000 dagslønner, så vi snakker altså om millioner, om vi oversetter til dagens lønnsnivå.
Den rike mannen stoler på sine, og viser dem enorm tillit.
Han deler ut ulikt, og kanskje vil noen si urettferdig. 
Det går vel mer på at vi er ulikt utrustet, og at det derfor er naturlig å vente ulikt av oss. 
Selv hadde jeg fått høye skuldre av slike summer og ansvaret som følger med.
To av tjenerne skjøtter sitt ansvar godt, mens den tredje sliter. Han kjenner sin herre og er redd. Kanskje ikke så veldig (?) siden han beskylder sin herre for å være hard. Er han rett og slett lat? Det er mye vi ikke vet om situasjonen, men han brukte ikke de muligheter han hadde, og sviktet sin Herre.
Vår utfordring og kall er å bruke det Gud har utrustet oss med på en god måte. Jeg skal bruke det jeg har fått, og ikke skule så mye på det de andre har fått, eller det jeg skulle ønske jeg hadde blitt tildelt. Å sammenligne seg med andre er en avsporing. På Jakobsbakken er det en del av tematikken på lørdag. Sammenligning er et «djevelens lureri.» 

Vi kan fort utvide perspektivet ganske mye, for det Gud har utrustet meg med er egentlig ikke mitt engang. Det er Guds gaver til fellesskapet! (Les gjerne hele 1. Kor 12) Det jeg har fått, har menigheten fått. Tenk hva det blir til sammen? Det er gitt til fellesskapet, for vi er ikke skapt til å leve alene. Derfor er det jeg har fått strengt tatt ikke mitt.

Vi kalles til forvalting, og da er trygghet viktig. Jeg må være trygg på både Gud, fellesskapet og meg selv. Samtidig kalles vi stadig til å tørre bevege oss ut over det vi tror vi behersker. Jesus kaller til frisk satsing. Risikoen er at vi mislykkes, men det har skjedd før. Den som ikke tør feile, sliter med å lære nye ting. Gud har forresten uendelig rutine på å takle våre mislykkede forsøk. 
Her tenker jeg å høre med barna om hva som skjer når de prøver og feiler. Det er som kjent en del av læringsprosessen. Da blir de vel «oppsagt» som barn og må flytte ut i uthuset???
Vi er forvaltere, og når vi ikke vil eller tør prøve, så frarøver vi også på en måte fellesskapet noe verdifullt.
En skal kanskje ikke dramatisere så mye, men vi snakker tross alt om å følge Jesus. Den som av ulike grunner ikke vil følge ham, er heller ikke i hans fellesskap, og det er alvorlig.
At Gud deler ut evner og ansvar ulikt, gir også trygghet. Den som har fått mye forventes det mye av. Den som ikke kan og slett ikke tør så mye har Gud sin vei med. Han vet hvordan vi har det, og er også en nådig Herre. Det er kanskje litt i motsetning til tekstens rike mann?

Dette blir gøy og utfordrende å prøve og formidle til både små og store.

God søndag!

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Kjetil Karlsen, Bodø 25. august