Tida går fort, og særlig en sommer. I alle fall ferien.
Men her er mer som går så det griner.
Jesus er virkelig på hugget i dag, og han legger så visst ikke fingrene imellom. 
Fariseerne og de skriftlærde får seg en kanonade uten sidestykke. 7 ve-rop får de gjennom kapittel 23.
Et knallhardt oppgjør med falskheten. Godt er det, for falskhet, uærlighet og lureri er ekle greier.
Det var det da, og er like aktuelt i dag og minst like ufyselig.
Jesus bruker mye energi på dette, selv om dagene fra palmesøndag til påske var få og travle.  (den stille uke?) Da må dette være viktig, og det for flere enn fariseerne og de skriftlærde. Det dreier seg ikke bare om jødene heller, og det er viktig! Antisemittismens historie lærer oss at dette er viktig. For hvem er så vi, som liksom tror at vi kan sitte på vår høye hest? Hvor mye kalkulering surrer ikke rundt i våre hoder? 
Jesus avslutter sin kanonade med vår tekst. «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg!» En slags uhyggelig oppsummering av en lite ærerik historie.
Jesu smertelige klage over sin by og sitt utvalgte og elskede folk. «Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den.» Luk 19,41 
En smertens klage over et elsket folk som vendte Gud ryggen. Spør om Gud hadde prøvd, gitt opp og prøvd igjen. Gang på gang. 
«Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» Slik ville Gud, og satte alt inn på å komme sine kjære i møte. Som en god hønemor som vil verne sine små. Om hun prøver aldri så mye, så hjelper det lite om kyllingene piler i alle retninger.
Her følger vi så lett i jødenes fotspor. 
«Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin vei.» Jes 53,6
Det går så fort bort fra omsorgen, kjærligheten og tryggheten. Noen synes kanskje det blir trangt under «hønemors» vinger? Men hvor skal vi dra, bort fra Guds omsorg?
Når vi vender Jesus ryggen, så får det konsekvenser. Da er vi ikke lenger sammen med Jesus. Vårt liv viser mer enn ord om vi følger ham. 
Å vende Gud ryggen, det er SYNDEN. Det får konsekvenser. Ikke fordi Gud elsker å straffe. Av og til kan få inntrykk av at Jesus må ikke redde oss fra Gud! Mer feil kan det ikke bli!
Jesu vil samle sine. Han vil ha oss rundt seg. Han vil redde oss fra synden og alle dens  konsekvenser. Frelse oss. Ikke fra Gud, men fra syndens uavvendelige lønn.

Gud hadde selv gjort Jerusalem til selve symbolet for sin nærhet. Ikke minst i templet, sitt eget hus.
For en ulykke, ja katastrofe, er det da når han ikke orker lenger. 
«Huset deres blir forlatt og legges øde!» 
Huset DERES- ikke lenger Guds! Katastrofe.
40 år tok det før romerne effektuerte Guds straff. Syndens konsekvens.
For andre gang lå Guds tempel i ruiner i år 70.
Templets tid var over. En ny tid begynner.
Folket vendte seg bort, men Gud vendte seg ikke bort. 
Alt var ikke svart og håpløst.
Om vi er uten håp, så er det fordi vi har forlatt Gud. Ellers er det alltid håp, for Gud er Gud.
Håpet lever fordi Gud bare ikke gir seg.
Han har aldri helt forlatt sitt folk. Ja, hvordan skulle det gått om Gud abdiserte helt?
Håpet er der, og strålene slipper så vidt gjennom.
En dag skal det nemlig lyde fra Guds folk, altså fra oss også !?
«Velsignet er han som kommer i Herrens navn!»
Fra vår munn. Håpet er aldri ute, for den som er hos Jesus!
«For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg. 39 Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. 40 For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Joh 6,28-40

Dagens tekst er røff, men vi skal slippe å være i tvil om hva Jesus vil. 
Så - ikke vær av dem som trekker seg tilbake!
 37 « For ennå er det bare en kort stund,
           så kommer han som skal komme,
           og han skal ikke drøye.          
    38  Min rettferdige skal leve ved tro;
           men trekker han seg unna,
           har min sjel ingen glede i ham.
39 Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel.» Hebr. 10,37-39

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Kjetil Karlsen, Lillesand 13. august