Lesetekster:
1 Mos 25,27–34, 1 Kor 9,24–27
Prekentekst:
Mark 10,17–27
«Det bestes fiende»
17 Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
18 Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!
19 Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.»
20 Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.»
21 Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»
22 Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.
23 Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!»
24 Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike.
25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»
26 Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?»
27 Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»
Slikt som dette skulle vi opplevd oftere!
At noen som kommer til oss, stiller seg åpen og ikke minst kommer med et av de viktigste spørsmål. « - hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
Dette var en rik og velstående ung mann. Og det gjør det ikke mindre. For en mulighet!
Uhørt er det på en måte også. En velstående jøde løp bare ikke slik! Det er like uhørt som når faren løper i mot den «bortkomne sønn» når han endelig kom. (Luk 15,20)
I jødenes øyne (og våre?) var en rik mann velsignet av Gud, og ikke en «hvem-som-helst. For en mulighet og hvilket evangeliseringspotensiale!
Han var tydeligvis en skikkelig kar på alle måter, levde som en god jøde og fulgte budene. Ikke syndfri, men med vilje til å leve rett.
Samtidig var det noe som uroet, og som får ham til å komme brasende inn i bibelfortellingen.
Han søker noe mer, og kommer til Jesus. «-Jesus så på ham og fikk ham kjær.» Dette er ganske sterkt, ja rett og slett sjeldne ord om Jesus.
Han ble glad i mannen, og ville vise ham vei i livet. Ja han kaller ham rett og slett til disippel.
«Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»
Jesu sanne kjærlighet og omsorg får ham til å gå rett på sak. Der er noe som gjør at du ikke kan følge meg ennå. Det står i veien, og du må kvitte deg med det. For deg er det din rikdom.
Den som skal bli fri, må bryte med det som stenger.
«-selg alt du eier, og gi det til de fattige» Det var drøyt. Mener Jesus at det er det vi må gjøre? Skal de kristne kvitte seg med alle eiendeler?
Det spørs om ikke Jesus på en måte er mye mer radikal enn som så. Uansett hva det er, så må du kvitte deg med det som står i veien for Jesus, og som binder ditt hjerte.
Som sist søndag sang vi «Søk først Guds rike og hans rettferdighet,» så skal det vel bli en ordning med resten.
Paulus er inne på det samme i teksten fra Korinterbrevet.
En idrettskvinne som skal nå sine mål, må gjøre det som skal til. På to plan.
En må på den ene siden trene og forberede seg.
På den andre siden forsake det som hindrer, uansett hvor godt det måtte være i seg selv. Hindrer det en i å nå målet, må det forsakes.
Den rike mannen kalles til å bli disippel. «Kom så og følg meg!» Han er vel den eneste i evangeliene som velger å ikke bli med.
Han orket ikke. Det kostet for mye.
Han går sin vei.
Han får lov til det.
Jesus er bedrøvet, men vet at kompromisser er ikke det som skal til.
Rikdom kan være en velsignelse fra Gud, men samtidig en besnærende fare. Hvor fort setter vi ikke vår lit til den? Rikdom gjør fort noe med mennesker, slik makt fort korrumperer.
Rikdom og andre ting må bare ikke få stå i veien for å følge Jesus, og hindre oss i å ta imot arven. Guds nådes gave og evig liv. Om den rike mannen hadde kvittet seg med alt, hadde det ikke hjulpet om han ikke hadde slått følge med Jesus og mottatt arven.
Mannens spørsmål inneholder også en slags umulighet. Hva kan vi gjøre for å arve?
Ingen ting. Kunne jeg gjøre noe for å arve Røkke? Håpløst.
Det eneste jeg kan gjøre er å godta Guds farskap, og ta imot arven!
Ta imot ham. La ham være det han er. Min skaper, frelser og Herre.
Ta imot nådens gave.
Jesu illustrasjon med kamelen og nåløyet er både krystallklar og genial.
Kan noe bli mer umulig! Så glem alle forsøk på å gjøre det umulige mulig.
Det kan så allikevel bare Gud.
Det er Gud alene som frelser oss av nåde!
Før teksten handler det om Jesus og barna. Barna ble betraktet som «ingenting.» De hadde på en måte ingenting, men får alt!
Den rike mannen hadde det meste, men takket nei til det som virkelig betydde noe. Så galt kan det gå.
Til slutt et spørsmål å grunne på i sommerens late dager:
Hva er det du må forsake for det bestes skyld?
Ellers må du nyte den sommeren du får med takk til alle gode gavers giver.
Neste søndagsbrev kommer 6. august.
Midt i ferien satser jeg på å ha lagt ut et «feriebrev.»
Her kunne jeg tenke meg å tygge litt på begrepet «sommeren som åndelig tørketid.»
Er det sånn?
Må det da være slik?
Eller kan vi tenke på en annen måte?
God sommer!
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
Kjetil Karlsen, Lillesand 25. juni
