Joh 15,26–27 Talsmannen og dere skal vitne

26 Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.
27 Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.

Vi er i kirkeåret kommet til søndag før pinse. Altså den søndagen som ligger mellom Kristi Himmelfartsdag, da misjonsbefalingen ble gitt, og pinsedag, da disiplene fikk den Hellig Ånd. Jeg vil innledningsvis dvele litt ved et oppdrag som disiplene fikk i denne perioden, og som for noen av både dem og oss ikke alltid er så enkelt, nemlig å vente. Vi leser i Luk 24, 47 – 49 «og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye». For noen, og jeg tenker umiddelbart på Peter – men det gjelder helt sikkert flere enn han, er det lett å tenke «Jeg er klar, jeg går, det er ingen grunn til å vente. Dette er for viktig til å vente på noe jeg ikke vet hva er, jeg går!» For andre ville beskjeden om å vente være helt topp. Da kan jeg sette meg ned å slappe av, lese en god bok, eller se en serie på TV, og så ser vi hva som skjer.

Heldigvis valgte disiplene å vente, og de ventet ikke ved å gå inn i en døsig dvale. I Apg 1,12-14, som var en alternativ lesetekst i dag, leser vi om at disiplene etter Kristi Himmelfart gikk tilbake til Jerusalem hvor de sammen med noen flere holdt trofast sammen i bønn. Vi vet ikke hva de ba om, men vi vet at de holdt sammen – bevarte fellesskapet seg i mellom, og de ba. Bønn, som vi snakket om forrige søndag er å koble våre hjerter med Guds hjerte. Ikke bare legge fram for han det som ligger oss på hjertet, men også åpne våre hjerter for hans tiltale til oss. Slik ventet de i en aktiv venting på hva Gud ville gi dem.

Og heldigvis valgte disiplene å vente, fordi det å gå ut på misjonsbefalingen uten den Hellige Ånd er et håpløst prosjekt. Ikke bare fordi det er den Hellige Ånd som gir oss kraft, og at vi kom til å slite oss helt ut om vi skulle gjøre det i egen kraft. Men, kanskje først og fremst fordi den Hellige Ånd er sannhetens Ånd. Det er han som åpenbarer Ordet for oss. Og uten at Ordet er åpenbart for oss, hva er det da vi gir videre. «Og ingen kan si: «Jesus er Herre» uten i Den Hellige Ånd» 1. Kor 12.3.  Kan vi ikke si at Jesus er Herre, nei da kan vi heller ikke drive misjon. Hva skal vi da vitne om.

Misjon og den Hellige Ånd hører sammen. Både fordi den Hellige Ånd er nødvendig for at vi skal drive misjon, dele evangeliet med andre, men også fordi den Hellige Ånds funksjon grunnleggende sett er misjon – «da skal han vitne om meg». Nærværet av Den Hellige Ånd kan komme til uttrykk på mange ulike måter, slik som vi f.eks leser i 1 Kor 12, v 4 og utover. Det innledes med «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme», og så beskriver Paulus de ulike gavene som mennesker kan bli gitt. «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode» (v 7), eller som det står i 1. Kor 14,26 «Men, la alt tjene til å bygge opp». Uansett hvordan det skjer, det som er kjennetegnet på at det er Den Hellige Ånd som virker er at han vitner om Jesus.

Derfor, om vi noen ganger er i tvil om det er Den Hellige Ånd som taler til oss, så blir syretesten på om dette virkelig er fra Den Hellige Ånd om (1) det vi opplever tales til oss stemmer med Guds Ord og (2) fører dette meg nærmere Gud og mine medmennesker, eller fører det meg lenger bort fra Gud og mine medmennesker. Det hjelper ikke om noen sier; « Den Hellige Ånd har åpenbart for meg at….», dersom dette ikke stemmer med Guds Ord og leder mennesker bort fra Gud. Det blir ikke av Den Hellige Ånd bare ved at vi sier at det er det. Om jeg skulle stille meg på talerstolen en søndag, eller på et menighetsmøte, og si at «Den Hellige Ånd har åpenbart for meg at menigheten skal kjøpe en ferieleilighet til meg i Spania, og en bil som jeg kan disponere når jeg er der». Da håper jeg flere av dere har mot til å si til å spørre meg om jeg er sikker på at dette er av Den Hellige Ånd, eller om det bare er noe jeg har kommet på selv. At noen vil si; «Ærlig talt, Geir, finner du at dette er i tråd med Guds Ord, og tror du at dette vil lede deg nærmere Gud og dine medmennesker?»

Nå er det ikke alle ganger det er like åpenbart om det vi hører, enten forkynt eller får egne tanker om, er fra Den Hellige Ånd eller ikke. Men, også derfor har Gud gitt oss et fellesskap som vi kan være en del av, et fellesskap hvor vi kan hjelpe hverandre og ærlig stille disse spørsmålene. Er dette virkelig Den Hellige Ånd, eller ikke. Det er spørsmål vi må stille oss ikke bare for å unngå å tro at noe er av Den Hellige Ånd, og som ikke er det, men kanskje like mye for å høre når Den Hellige Ånd taler til oss uten at vi merker det (eller ikke vil merke det, fordi det ikke passer akkurat nå).  

I tillegg til et godt fellesskap er det viktig å kjenne Guds Ord. Den Hellige Ånd taler aldri i strid med Guds Ord, men hvordan kan vi vite om det er i strid med eller i tråd med Guds Ord dersom vi ikke kjenner det? For når det i vår tekst i dag står at Den Hellige Ånd skal vitne om Jesus, så er det viktig å understreke at det handler om den Jesus som vi møter i Bibelen. Ikke et hvilket som helst vitnesbyrd om Jesus er av Den Hellige Ånd, vitnesbyrdet må være i tråd med den Jesus som er beskrevet i Bibelen. Et vitnesbyrd som benekter hans forsonende død på korset, og hans oppstandelse fra de døde er ikke fra Den Hellige Ånd. Ei heller om det forkynnes at han ser gjennom fingrene med våre synder, det går nok bra bare du er snill og grei. Han døde ikke på korset for å se gjennom fingrene med våre synder, men for å sone for dem. Den Hellige Ånd vitner aldri om Jesus slik at han blir en annen enn den som vi blir kjent med i Bibelen. 

I dagens tekst er det ikke bare Den Hellige Ånd som det sies skal vitne, men også disiplene. Utgangspunktet for det oppdraget som disiplene får i dagens tekst er nært knyttet til at de hadde vandret sammen med Jesus i tre år. Det at vi ikke har vandret sammen med han på samme måte som disiplene gjør ikke at ikke vi har et oppdrag, eller kall i dag om å vitne. Det vi kan vitne om bygger videre på det som disiplene fikk se og vitnet om.  Deres vitnemål kan lese om i store deler av særlig Apostlenes gjerninger og brevene i det nye testamentet. Og grunnlaget for det de vitner om kommer blant annet tydelig til uttrykk i 1. Pet 1,16 «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet.»

Hva kan vi vitne om? Først vil jeg si noe om å vitne. Å vitne handler om å fortelle om noe du har sett, hørt eller opplevd, og som andre har gjort. . Når du vitner handler det derfor ikke om hva du selv har gjort. Sånn er det også når vi skal vitne om Jesus, jf det vi leste i 1 Pet.. Det handler ikke om å få fram hvor fromme og prektige kristne vi er, og alt vi har fått til. På samme måte som Den Hellige Ånd ikke setter seg selv i sentrum, men vitner om Jesus, skal også vi når vi vitner sette Jesus i sentrum. Så derfor; Senk skuldrene, og slapp av. I alle fall tenker jeg slik. Det er ikke slik at først skal jeg prestere og så skal jeg fortelle andre hvor godt jeg fikk til å være en kristen. Å vitne om Jesus handler dypest sett «bare», «bare» fordi det ofte ikke oppleves som så enkelt, om å formidle videre det vi har sett, hørt og opplevd han gjøre. Det vi har tatt imot gjennom ordet, det Den Hellige Ånd har åpenbart for oss, og det som er formidlet av vitner før oss. 

Gud har kalt oss til å vitne for våre medmennesker, de vi møter på vår vei. Jeg vil avslutningsvis peke på en utfordring som i alle fall jeg kjenner på i mitt liv i forhold til å vitne. Kanskje du kjenner på andre utfordringer, da er min oppfordring at du setter ord på det, snakker med Gud om det og snakker med andre om det. Det kan nemlig godt være at de andre er en del av bønnesvaret fra Gud. Men, jeg vil si noe om tid. På 60-/70-tallet da man begynte å utvikle datamaskiner var det noen som stilte seg spørsmålet hva vi skulle gjøre med all tiden som ble til overs. Rekk opp handa de som kjenner på det problemet. For mange av oss er heller problemet at vi springer fra det ene til det andre, og vi står i fare for hverken å ha tid nok til å leve i fellesskap med Jesus slik at vi har noe å vitne om, eller tid nok til å vitne for de vi møter – fordi vi skal videre. Å leve som et vitne for Jesus krever tid til begge deler, først og fremst tid til fellesskap med Jesus, men også at du tar deg tid til å møte de menneskene du kan vitne for. Vi kan egentlig bruke de samme spørsmålene her som vi brukte tidligere i talen. Er tempoet ditt i tråd med Guds Ord, og leder tempoet ditt deg nærmere Gud og medmennesker, eller bort fra dem. De samme spørsmålene kan vi stille om hvordan vi bruker våre penger, våre evner osv. 

Jeg tror vi trenger at Den Hellige Ånd på nytt får tale til oss, inn i hver enkelt av oss sine liv. Slik at Jesus igjen blir den og det viktigste i våre liv, og at våre prioriteringer styres av det, og at vi kan si som døperen Johannes i Joh 3,30 «Han skal vokse, jeg skal avta». Når han vokser i våre liv da kommer vi nærmere Han, og det blir synlig i møte med våre medmennesker.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse