Joh 15,1–8 Det sanne vintre

1 Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden.  
2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer.  
3 Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere.  
4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.  
5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.  
6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner.  
7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.  
8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.

Av og til er det nødvendig å sette ting litt på spissen for å få fram poenget. Det kan hende at noen opplever at jeg gjør det, men hvis jeg får fram poenget så tror jeg det er verdt det. 

Hva er det som gjør at du kan si at du er en kristen. Er det alt det du gjør, er det kanskje alt det du ikke gjør, eller er det hvor du er. Eller sett med et litt annet utgangspunkt; Hva skal til for å bli en kristen, er det noe spesielt jeg må gjøre, er det noe spesielt jeg ikke må gjøre, eller hva skal egentlig til. Kanskje kan vi stille spørsmålet slik; handler det å leve som kristen om å være eller å gjøre.

Om det å leve som en kristen handler om å være eller gjøre, det blir ganske stor forskjell på de livene. Hvis livet som kristen handler om å gjøre, da blir det fort strevsomt, et ork, og det blir lite plass til nåde – særlig i møte med egne liv og antagelig i møte med andres også. For da henger alt på meg, hva jeg presterer og får til, at jeg greier å leve et godt liv. Og så blir det se fort et dobbeltliv, for det blir så viktig at det i alle fall ser bra ut for de andre, at de andre ser alle de gode gjerningene jeg gjør og kan se hvor god kristen jeg er. At jeg virkelig får det til. Luk 10,41 og 42 «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas i fra henne». Marta oppfylte alt det som var forventet hun skulle gjøre, Maria skjønte hvor hun skulle være. Maria hadde valgt den gode del.

Men en slik som bare gjør og er opptatt av hvordan det ser ut i det ytre er i alle fall ikke jeg, tenker du kanskje. Nei, fint for deg, hvis du med hånden på hjertet kan si at slik tenker du aldri, slik handler du aldri. At det aldri er viktig for deg at andre legger merke til det du gjør, at du aldri kjenner egoet og hovmodet vokse – bare litt – av og til. For alle oss andre fins det nåde, heldigvis. For jeg vet i alle fall at for egen del står jeg ofte godt plantet i denne gjørma, gjørme - for det er tungt å gå når det du står og går i bare handler om deg selv.

Flere ganger hittil i talen har jeg måttet ta meg i det når jeg skulle skrive «Å leve som en kristen», for mest naturlig ville jeg har skrevet eks: «Hva vil det si å være en kristen», men hadde sagt det tidligere i talen så hadde jeg jo ødelagt litt av poenget at det er forskjell mellom være og gjøre. Men, nå kommer det altså. Vi snakker om å være en kristen, og det å gjøre. For å være en kristen handler ikke først og fremst om det vi gjør, men det å VÆRE. Å være podet inn på vintreet, som er Jesus Kristus, å være koblet så tett på Jesus at han blir kilden til vårt liv. Som det står i Joh 7,38 «Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.»

Legger du merke til hva det står. Det står ikke at det skal pible fram akkurat nok vann til at du holder deg i live. Det står at det skal renne elver av levende vann. Gud er en raus Gud, han er ikke en gnien Gud. Han gir raust av sine gaver til liv for oss. Men, hva hjelper det om det er fullt av liv i treet dersom du som gren ikke er koblet på. For å bruke et annet bilde; Det hjelper ikke med en kilde med friskt vann, hvis du ikke har en forbindelse med dette vannet slik at du kan ta det til deg. Men, når du er koblet på, når du lever i fellesskap med Jesus, da er du koblet på en kilde til liv, en kilde som aldri går tom.

Hvordan kan jeg leve slik at jeg er sikker på å være koblet på? Det blir et grunnleggende spørsmål i møte med en slik tekst, og så ledes vi fort inn på hva må jeg gjøre. Men igjen, svaret ligger ikke i hva du eller jeg skal gjøre, det handler om å være. I Apg 2,42 står det om det som vi før kjente som de fire b-ene (Bibel, broderfellesskap, brødsbrytelse og bønn), men som nå blir afbb «De holdt seg til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene». Kanskje vi ikke tenker på det slik, at dette handler om hva vi skal gjøre, men alt dette er steder å være fram for å gjøre. Bønn er ikke først og fremst noe vi gjør, men en tilstand hvor vi er åpne for Gud med våre liv og åpne for hans tale til oss. Brødsbrytelsen, nattverd, er ikke noe vi gjør, men der hvor vi er – med hele våre liv, slik som de er, og tar i mot det han har gitt for oss. Fellesskapet, et sted å være, jeg drømmer om at menigheten her og alle andre kristne fellesskap store eller små først og fremst er et sted å være, ikke et sted vi er for å gjøre. Det er så mye bedre å være et sted hvor du kan være, enn hvor du alltid skal gjøre. Apostlenes lære, Ordet, det handler vel i alle fall om hva vi må gjøre, om hvor mye vi skal lese og hvor ofte? Ja, det kan det, men da tror jeg ikke Ordet får den plassen det skal ha i våre liv. Bibelen, Guds Ord, er ikke gitt oss som en oppgave som vi må lese. Det er gitt oss som en gave, som vi kan åpne og ta imot av. La det være en gave vi lever av, i stedet for en oppgave vi lever for.

Jo, noe av dette kan vi sikkert si handler om hva vi gjør. Men, la det først og fremst handle om å være, for da blir ikke fokus på oss som gjør, men han som har gjort og han som gir.

Bære frukt. Hva er det som gjør at et tre bærer frukt, er det de praktfulle grenene som kan vise til «Se hvor flink jeg er». Nei, for det første grenene skaper ikke frukten, de bærer den. Frukten skapes av treet som grenene er en del av. Frukten kan ikke skapes uten at grenen er koblet på treet. Frukten skapes av den livssaft som kommer fra treet. Vi bærer frukt i våre liv, men vi skaper den ikke. Frukten kan bare skapes ved at vi lever påkoblet Jesus. Det betyr ikke at mennesker som ikke lever i fellesskap med Jesus ikke kan gjøre noe godt, men den frukten som vi snakker om her kan bare skapes ved å leve påkoblet Jesus.

Hva slags frukt skal vi bære? Det vil jeg egentlig ikke bruke tid på (i alle fall ikke i dag), for det er opp til Han som skaper frukten i våre liv. Vi er kalt til å bære, ikke til å skape. Men, det som kjennetegner frukten fra et liv påkoblet Jesus finner vi igjen i Galaterbrevet 5, 22-23 «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.». Så kan du tenke at dette er jo Åndens frukt, er det noen forskjell? Nei, kilden til liv/frukt er den samme, hvis vi leser fortsettelsen fra Joh 7, vi leste tidligere v 38, så står det i v 39 «Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.»

En ting jeg har lyst til å si om frukten vi skal bære handler om denne spenningen mellom forventning og hvile. For i teksten i dag bruker Jesus begrepet «mye frukt». Ikke la det bli stress, han sier også «For uten meg kan dere ingen ting gjøre». Hvis vi lever i fellesskap med han så er det han som styrer hvor mye frukt det blir, samtidig innebærer ordet at vi kan ha en forventning om at det blir mye frukt. At vi ser mennesker blir berørt av Jesus gjennom våre liv, at vi ser mennesker blir forvandlet ved frukten som vi får bære fram. Og samtidig så kjenner jeg ikke til et tre/gren som bærer frukt hele tiden. I perioder bærer det frukt, så høstes det og det går en periode før det bærer frukt igjen. Sånn kan det også være i våre liv, noen perioder ser vi frukt i våre liv, andre perioder ikke. Ikke bli stresset av det, men fortsett å være i fellesskap med Gud og andre kristne, så vokser det på nytt fram frukt.

Men, skal vi ikke gjøre noe? Jo, frukten som vokser fram kan være, og vil ofte være gjerninger – spesielt i møte med andre mennesker. Så det er ikke så svart/hvitt som jeg hittil er presentert, men det er så svart/hvitt i forhold til hvor det begynner. Ditt fellesskap med Gud kan aldri være en frukt av dine gjerninger, men dine gjerninger er en frukt av at du er podet på Jesus. Da skjer heller ikke gjerningene i din egen kraft, men i den kraft som Jesus gir deg. Det er en viktig, ja jeg vil nesten si livsviktig forskjell for våre liv som kristne.

Avslutningsvis; det er flere nivå av alvor i denne teksten. Det dypeste alvor er at hvis du ikke er koblet på livets kilde, da dør du – åndelig talt. Det er akkurat som en kvist som ikke er podet på et tre, ikke bare at den ikke bære frukt. Den dør, uansett hvor nært treet den ligger, for å leve må den være koblet på. Gud tvinger oss ikke til å være koblet på livet, det lar han oss velge selv. Men, det er ingenting han vil mer enn at vi skal levet som grener på vintreet, i nært fellesskap med han og bære frukt til hans ære og til velsignelse for våre medmennesker.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse