Lesetekster:
Jes 43,10–13
1 Kor 15,12–21
Prekentekst:
Joh 21,1–14
1 Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til:
2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der.
3 Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
4 Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han.
5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de.
6 «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått.
7 Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen.
8 De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
9 Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne.
10 «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem.
11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet.
12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.
13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.
14% av nordmenn tror at Jesus virkelig sto opp. En ny undersøkelse skal vise dette. Hva betyr dette for oss og for den kristne kirke. I P2 slo man dette opp her om dagen, og spurte i den sammenheng også om hva det virkelig betyr å være kristen.
«Tror du at Jesus fysisk sto opp?» spurte man en biskop. Vedkommende rodde ganske iherdig. «Fikk vi svar?» spurte redaksjonen seg selv etterpå, og konkluderte med nei. De spurte videre en sokneprest, og kom ikke særlig lenger. Hmmmmmmm.
Hva gjør vi når det store flertall ikke vil høre bibelens budskap? Omtolker vi og høvler bort det som er igjen av dørstokkene?
Eller prøver vi i troskap og med Åndens hjelp å formidle budskapet om ham som døde, men så sto opp og ikke minst lever i dag?
Kanskje var han ikke helt som før påske? De kjente ham igjen, men det var visst ikke bare enkelt. Påskedags kveld, når disiplene fortsatte «å gni se i øynene», så ba ham om mat.
«Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på.» Luk 24,41-43 Spøkelser spiser da ikke fisk!?
Jesus var død, men nå var han blitt med til Galilea.
Hit hadde disiplene dratt. De var fullstendig i villrede, og vendte tilbake til det de kjente. Til en slags trygghet, når tilværelsen gynget.
Jeg ser dem for meg i naustveggen mot vest. De trengte kveldsolas varme, og den kjente lukta av garn i vinden gjorde godt. Kanskje lenge siden de var i sjøen?
«La oss gjøre noe! La oss gjøre noe vi kan. La oss dra på fiske i natt.»
De heiv seg rundt og det ble en lang natt på kjente fiskefelt. Det ble hva vi kaller «svart hav. Det er ikke het uvanlig, men det hjalp ikke på motet til frustrerte herrens tjenere.
«Svart hav» passer godt som beskrivelse, for natta var både svart og kald. De hadde opplevd altfor mye mørke i det siste, så dette var blytungt.
Det går mot en ny dag, og hundevakta er tyngst. Dette er bunnpunktet, og de minnes svik, nederlag og fornektelse.
Våt, kald, desillusjonert og ikke minst sulten nærmer de seg land idet morgenen gryr.
Var det dette som skulle til? At de ga opp sine egne prosjekt?
Når lyset kommer og sola bryter gjennom og det er som kaldest, DA ER JESUS DER!
Akkurat som da påskedags morgen brøt fram. Da hadde han alt stått opp.
Disiplene var grundig nullstilt, og da var han der.
Da, og kanskje ikke før, kunne han virkelig slippe til?
Husk det når alt rakner i ditt liv! Se deg rundt! Sjansen er stor at han står der og roper til deg, som til disiplene: «Barnet mitt!»
En ny start. Kast garnet på andre siden av båten. På feil side? Seriøst? Egentlig håpløst, men nå var de kommet forbi protestene. De bare gjorde som han sa.
Så opplever de Guds verk. Han har alltid en vei!
De får hans velsignelse og den er stor!
Øynene åpnes, og de ser sin levende mester.
Han hadde alt tent en kullild, akkurat som den i yppersteprestens gård, den lange grusomme natta. Gjett om noen kjente igjen lukta?
Nå samler han igjen sine venner, selv om de ikke kan annet enn tenker tilbake på mørket, sviket og fornektelsen.
Her lukter det også fisk, og han ber dem bringe mer av det han har velsignet dem med. Det er alltid det han vil bruke.
Så fikk de bære fisk til Jesus. De var kalt til å være menneskefiskere. Da handler det om å dele det en har fått av Jesus og be mennesker med til ham. Så tar han over.
Jesus vil møte alle der de er.
Kan vi annet enn også tenke på nattverden når Jesus slik holder måltid?
Nådens måltid hvor alle får like mye.
Ikke litt, men alt. Jesus. Hans legeme og blod. Vi blir ett med ham og hverandre.
I dag møter vi ham igjen. Han er da virkelig mer enn en tanke, en ide, en besettelse eller et spøkelse! Spøkelser inviterer da ikke til nystekt fisk og varmt brød! Grillfest!
Han skapte universet og oss – av intet.
Hvor stor utfordring var det da for ham å gjøre et unntak fra regelen om liv og så død?
Jeg tenker nesten på det som en «livets lek.»
Har vi for trange hoder og for små tanker?
Sannelig, Kristus er stått opp.
Hans venner møtte ham gang på gang.
De var hundrevis som møtte ham.
Jeg har også møtt ham.
Han er mitt liv, mitt håp og mitt kall.
Kanskje noen vil slå følge, og slippe ham til?
Vil du?
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
God påsketid!
Kjetil Karlsen, Bodø 15. april
