Luk 24,1–9 Jesus står opp

Påskedagens budskap er det beste som noen gang har hendt oss, alle vi som lever i virkningen av denne dagen.
Det finnes kort og godt ingen hendelse, ingen begivenhet verken i fortid, nåtid eller framtid som overgår eller i det hele tatt er i nærheten av påskedagens evangelium.
Vi har hørt, og vi feire dette budskapet med Påskegudstjeneste.
For kvinnene på vei til graven var det ikke slik. De ante ikke hva som møtte dem.
Det skal vi snart få høre:

1 Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand.  
2 Da så de at steinen var rullet fra graven.  
3 Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp.  
4 De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær.  
5 Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?  
6 Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea:  
7 ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’»  
8 Da husket de hans ord.  
9 Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

La oss først reise oss og synge vårt høytidsvers:
Høytidsvers: «Han er oppstanden, store bud» 193
«Han er oppstanden, store bud! Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen! Min Jesu seierrike død fordømmelsenes piler brøt og knuste mørkets våpen! Å røst, min trøst! Ved hans seier, som jeg eier, helved bever. Han var død, men se, han lever!»

Kjære menighet.
Vi hører Påskebudskapet.
Musikken forsterker påskens maktfulle uttrykk og vi lever oss inn i stemningen gjennom mektige og velkjente salmer. 
Påskedag er den største helligdagen i kirkeåret. Uten påskesøndag ville Langfredag kun være sorgens dag.
Fordi Jesus lever, lever vi. Fordi Jesus lever, er det håp for vår verden og for oss.
Kun på grunn av Påskesøndag er håpet om evig liv og forsoningen med Gud en realitet.

Men hvordan opplevde de første vitner denne dagen?

Oppstandelsesfortellingen hos evangelisten Lukas er den knappeste av de fire evangelier.
Mye av det vi vet stammer fra de andre evangelier. Men vi kan vanskelig forstille oss hvor fortvilet kvinnene var som kom til Jesu grav for å salve ham.
Vi har den fordel at vi ved hvordan det gikk, at graven virkelig er tom og at Jesus beseiret døden.
Men disse kvinner visste ikke dette. Disse kvinner hadde gitt avkall på mye i sine liv for å følge Jesus.
De hadde nok gitt mer enn mennene som også fulgte ham.
For på Jesus tid var det vanlig for en mann å forlate sin familie i noen år for å gå i skole hos en Rabbi.
For en kvinne var dette utenkbar. De hadde sine oppgaver i hjemmet. 
Nå er Jesus død.
Det var håpet om Messias også. Hvor skulle de nå gå hen?
Hvem ville ta seg av dem? Hvilken fremtid kunne de se for seg.
Å salve Jesus var den siste tjeneste de måtte vise ham og tjene ham med. I denne handlingen ser vi to viktige poeng.
For det første er det kvinnene som først oppsøker Jesu grav. Det er ikke disiplene.
Kvinnene har motet til offentlig å bekjenne at de var Jesus etterfølgere.
For det annet: Ingen regner med oppstandelsen, selv om Jesus flere ganger hadde sagt det. Men slik er det.
Vi har våre oppfattelser av verden og når Gud sier at det er annerledes, så har vi vanskelig ved å forestille oss det. Først når Gud viser oss sin realitet, da skjer det noe.

Kvinnene kommer til graven. Men steinen er tatt bort. En stein som kan ha veiet opp mot 2 tonn. Vi kan stille oss det spørsmål: Hva hadde kvinnene gjort om steinen fortsatt lå foran og lukket graven.
Så tynget av sorg var kvinnene at de tydeligvis ikke hadde forberedt seg på dette ganske praktiske problem. 
Noen ganger bringer Gud meg ut av fatning på en negativ måte.
Når Gud ikke handler slik jeg hadde tenkt det. Når jeg ser denne verdens sorg og ondskap og tenker: hvor er du Gud? Hvorfor handler du ikke?
Da fatter jeg ikke Gud. Men Gud gjør meg også makeløs på en positiv måte, når jeg ikke kan fatte hans storhet.
Påsken lære oss denne makeløse forundringen.

Kvinnene i dagens Påskefortelling møter ikke Jesus selv, men derimot to engler.
I lysende kler står de foran kvinnene. Det de her opplever er at Guds verden berører deres verden. Det er et hellig øyeblikk.
Scenen vi har foran oss minner om den hendelse Matteus beretter om på forklarelsens berg.
Da disiplene ser Jesus sammen med Moses og Elia skinner hans kler på samme måte som englene fremstilles.
Slike hellige øyeblikk får vi også oppleve, når himmel og jord berører hverandre, der merker også vi at noe storartet, noe enestående skje, at møtet med Gud forandre alt for meg.
Men disse hellige øyeblikk er ikke nødvendigvis normalen.
For våre liv som kristne oppleves ofte mer på det jevne.
Vi leser i bibelen – uten at vi hører de himmelske basuner. Vi ber – uten vi opplever å få et hørbart svar.
Vi lever for Kristus – uten at jeg ser en engel over meg. Vi hører en preken – uten at jeg ser himmelen åpne seg.
Dette er det normale, det er vår hverdag som gir oss den daglige næring.
Men Påskefortellingen lærer oss at høydepunkter finnes, hvor møtet med Gud forandre alt.  

I møtet med Gud blir kvinnene konfrontert med det avgjørende spørsmålet: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?
Jeg har allerede sagt dere det! Jesus hadde flere gange sakt det til disiplene at han skulle overvinne døden og stå opp fra døden.
Men enten tok ikke disiplene her Jesus på alvor.
Det kunne også være at de hadde forstått det Jesus sa på en annen måte enn det han egentlig sa.
Eller også var det slett ikke mulig for dem å bringe Jesus sine ord om oppstandelsen i samklang med deres realitet, deres virkelighetsforståelse.
Uansett hva: De regnet ikke med oppstandelsen.
Det var ikke en tenkelig tanke for disiplene.

Men når spørsmålet konkret stilles til kvinnene «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?
Så burde kvinnene egentlig ikke ha vært så overrasket; egentlig burde de ha visst det.
I deres sorgarbeide skulle de ha gjenkalt det som Jesus hadde fortalt dem: «Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.»
Jesus hadde også tidligere antydet dette i de lignelser han hadde fortalt dem, som da han snakket om Jona tegnet:
«For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter» (Matt 12,40).
Eller da han om seg selv sa:
«Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager» (Joh. 2,19).

Ja, nå kommer kvinnene i tanke på de ordene han hadde sagt til dem ved flere anledninger.
Hvordan tenker vi egentlig på Jesus? Tenker vi kun om ham som en erindring.
I så fall er vi ikke kommet lengere enn kvinnene som gikk til graven for å minnes den døde.
Da møtes også vi av hans tiltale: Hvorfor søker dere den levende blant de døde.
Han er ikke her, han er oppstanden.  

Jesus betegner seg selv som alfa og omega, den første og den siste, den levende og den hellige.
Jesus lever og det å søke ham blant de døde er et feil valg.
Men lever vi alltid våre liv slik at vi virkelig regner med en levende Gud som handler inn i våre liv.
Naturligvis vet vi at Jesus er oppstått. Men lever vi slik?
Vi tror på en Gud der viser seg i vår hverdag, i dagliglivet.
Men jeg lever ofte så annerledes.
Først vil jeg løse mine problemer selv og begrenser mine forklaringer til min snevre erfaringsverden.
Men Gud er en levende Gud, som jeg ikke skal søke blant de døde.
Han er her, han handler, han er reel. Som hans barn ønsker jeg at han er den jeg umiddelbar kan henvende meg til.
Jeg ønsker også å kunne forstå verdenen ut fra Hans perspektiv og å si som vi ber: skje din vilje.
Jeg vet at jeg rekke ikke alltid til, men jeg ønsker å strekke meg etter det.

I møtet med Guds åpenbaring løper kvinnen løper tilbake til disiplene.
Men det første de blir møtt med er deres vantro. Troen på oppstandelsen forutsetter troen på Jesus som Guds sønn.
Hvordan forholder vi oss til Kristus?
Setter påskens budskap oss i bevegelse eller forholder vi oss passivt til det?
Springer vi som vi hører Peter gjorde mot graven for å søke den oppstanden.  
Tar vi vare på og tar vi inn over oss kvinnenes vitnesbyrd, ja alle de vitnesbyrd som mine medkristne bringer videre i deres møter med Gud og Kristus i dag? 
Herren er oppstanden – derfor tror vi.
Derfor er vi hva vi er.
Jeg ønsker at vi aktivt oppsøker den oppstanden Herren og ikke søker den levende blant de døde.
La oss i fellesskap være underveis og holde påskebudskapet levende blant oss i menigheten og blant de mennesker vi møter i vår hverdag.
Gud sendte engler til kvinnene, som minnet dem om det viktigste. I de hellige sakramenter kommer også Gud til oss.
I dåpen møter Kristus oss med sin virkelighet, for som Paulus sier: «vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?
Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden.
Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. (Rom 6,4).
I nattverden gir Gud oss en ny pakt med seg, hvor han gir oss tilgivelse for våre synder.

Påskens budskap: At Jesus stod opp. Det betyr for oss at han ikke forsvant ut av tiden, ut av verden, ut av historien, men at han stadig er virksom hos oss, i vår verden.
Vi kan være redde for døden, de fleste av oss.
Men med Jesu oppstandelse kan vi tro at døden ikke får siste ordet, for Jesus tok ansvaret, han tar ansvaret.
Slik han tok ansvaret for røveren som hang ved siden av ham, slik tar han ansvaret for oss.
Død og sorg er realiteter i vårt liv.
Men med oppstandelsen er ikke døden lenger kulde og mørke, men varme og lys.
Døden er ikke et ”farvel”, men et ”på gjensyn”.
Herren er oppstanden ja han er i sannhet oppstanden. Halleluja.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.