I møte med mange bibeltekster, ender vi opp i undring. Hva er det Gud vil? 
Ikke alltid ligger svaret helt i dagen. Som i teksten med Abraham og Isak.
Bøkene til Roald Dahl og tekstene til Torbjørn Egner skal visst moderniseres. De skal gjøres mer tidsriktig og inkluderende, og diskusjonen går høyt. Sensur?
Hva med teksten der Abraham utfordres til ofre å sin sønn? Biskop Odd Bondevik godkjente ikke glassmaleriet til Håkon Bleken hvor dette ble skildret, i Spjelkavik i 2014.
Abraham testes umenneskelig, og vi vil protestere. Men hva er det Gud vil? Han var knallhard med sitt folk for å holde dem unna nabofolkenes avguder. De ville jo aldri bli mer enn avguder, som man ofte også ofret barn til. Det var en vederstyggelighet for jødenes og vår Gud.
Hva er det Gud vil? Hva vil han med vanskelige bibeltekster. Johannes antyder svaret.

I dag møter vi det høye råd som aldeles ikke forstår Gud. De ser ikke de tegn han gjør for øynene deres. Det er sterkt å se hvordan mennesker kjemper mot Gud, og gang på gang vender Gud det onde til noe godt.
Oppvekkelsen av Lasarus var det 7.(!) og største under Jesus gjør i Johannes ev.
Det peker fram mot hans egen død og oppstandelse, og er et tegn til tro. «-så de skal tro at du Gud, har sendt meg.» v 42
Mange trodde, men de «lærde» var blinde.
Johannes ironiserer ofte med denne blindheten, helt fra starten av sitt evangelium.        «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» Joh 1,10-11
Det høye råd benektet ikke underet, men ble skremt av troen det skapte.
«Hva skal vi gjøre?» spør de.
Den egentlige øverstepresten, Jesus, var ikke med på møtet, men han var tema. 
De hadde sikkert hederlige hensikter. De ville verne folket, templet og gudsdyrkelsen (og dermed sin egen maktposisjon) mot okkupasjonsmakten. 
Øverstepresten endte opp med å være profet uten å skjønne det. «En av dem, Kaifas, han som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingen ting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.» 
De måtte berge gudsdyrkelsen, men så ikke at de ofret Gud!
En øversteprest som ville ta livet av den egentlige øverstepresten? (Hebr 4 14)
God vilje og ærlige hensikter kan meget vel ende i katastrofe.
Jovisst døde Jesus for folket, ja mer enn det. Ikke bare for jødene, men for alle folk.
«Ja, han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.»
Slik viser Gud noe av sin storhet. Menneskers urett kan være stor og grusom, men Gud er ikke borte. Han flykter ikke fra det onde, men er mektig til å gjøre noe godt ut av det.
Er det Kaifas eller Jesus som har makta? Både Judas, Kaifas og Pilatus blir redskap i Guds hender.
Her må vi passe oss for antisemittisme som siden har vært en fristelse både for «keiser og kirke.» En billig sport.
Judas, Kaifas, Pilatus og vi alle er skyldige i Jesu offer og død.

Hvem har makt i dag, tross djevelskap og kaos?

De ventet og venter en konge. Sannheten er at vi alle fikk en far. 
«Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn.» Joh 1,12
Jesus er ikke bare konge. Vi får være hans familie. Hans elskede barn.

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

God søndag!
Kjetil Karlsen, Bodø 19. mars