Luk 11,14–28 Jesu makt over urene ånder

14 En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg.
15 Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.»
16 Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham.
17 Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
        «Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus.
18 Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut.
19 Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere.
20 Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
21 Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred.
22 Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet.
23 Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
24 Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’
25 Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet.
26 Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
27 Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.»
28 Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»

Kamp, det er et ord som vi i eldsterådet satte som en «overskrift» for fastens tekster. Tekstene i fastetiden viser oss at livet også kan være en kamp, en kamp på så mange ulike områder. Så også teksten i dag; kampen mellom det gode og det onde, eller den gode og den onde, kampen mot de ulike grøftene som en slik tekst kan føre oss ut i, og kampen om vår tid og vår oppmerksomhet.

Det tar ikke bort kampen at vi vet hvordan det går til slutt, og det er ikke bestandig sikkert at det gjør kampen mindre vanskelig og smertefull, men det gir oss håp og mot gjennom kampen. Vi som tror på Jesus som vår frelser vi tror også at han har vunnet kampen, en gang for alle, da han døde på korset. Da befestet han, den gode, en gang for alle seieren over den onde. Men, selv om resultatet er gitt, så har ikke den onde gitt opp. Han fortsetter kampen så lenge han kan, men en dag er kampen over og vi får se og oppleve den endelige seier – for alltid. 

Hvordan den onde kjemper, og hvordan det kommer til uttrykk i våre liv, kan variere fra menneske til menneske, og kanskje fra kultur til kultur. Jeg har lyst til å peke på to grøfter som denne teksten kan føre oss inn i, og så er det kanskje lettere å peke på grøftene enn på veien. Men, dersom vi er klar over begge grøftene greier vi kanskje å holde oss på veien. Den ene grøften i møte med denne teksten er å avskrive den som noe som skjedde for lenge siden, og i en annen kultur. Dette er ikke relevant for oss i dag, og i alle fall ikke i Norge. Kanskje ser det ikke slik ut når den onde tar bolig i mennesker i dag, men at han fortsatt kjemper for å lede mennesker bort fra Gud det må vi ikke tvile på. Den kampen kommer han til å fortsette inntil den siste dag, og den kampen kommer vi til å erfare – også i våre egne liv. Forfatteren CS Lewis sier i forordet til boken «Djevelen drypper pennen» at en av de store feilene vi kan gjøre er å ikke tro at Djevelen eksisterer. Lewis hevder at de (onde åndene) er like fornøyd med en «materialist» som ikke tror på Djevelen som en som dyrker Djevelen. 

Samtidig som vi må erkjenne at den onde er en realitet i verden, så er det ikke all motgang, sykdom, prøvelse som er et resultat av at vi er besatt av den onde. Vi må være forsiktige med å åndeliggjøre alt som skjer i våre liv. Joda, vi kan lede all motgang, sykdom, død osv tilbake til syndefallet, og at djevelen lurte mennesket til ikke å stole på Gud. Men, vi gjør klokt i å skille mellom hva som er et resultat av syndefallet og hva som er et resultat av den onde som går til angrep på enkeltmennesker. Det skillet er ikke bestandig så lett, hva er hva, og noen ganger også; når er det kanskje Gud som prøver oss.
Ett eksempel; Det er lett for oss som har lest historien om Abraham og Isak noen ganger, og kjenner utfallet, å se at det var Gud som prøvet Abraham og at dette i tillegg skulle være et tegn på hva Jesus skulle gjøre noen hundre år senere. Men, tenk deg at du lever samtidig med Abraham, du kjenner han litt, men ikke veldig godt, og du forstår at nå er han i ferd med å ta med seg sin sønn Isak for å ofre han. Hva ville du tenke da? Det er ikke urimelig om noen ville komme til den konklusjonen at han er gal, han må være besatt av den onde.

Poenget med dette eksempelet er definitivt ikke å stemple Abraham som gal, men å vise at det er vanskelig å skjelne hva som er hva, og det gjør at vi må møte dette med respekt og ydmykhet. Samtidig er det slik at noen vil møte slike motganger/prøvelser fra den onde, ja kanskje til og med oppleve det som besettelser. 

Hvordan møter vi det, når det rammer oss eller noen i vår sammenheng? Teksten i dag minner oss om at Gud har makt, også over den onde. Han kan gripe inn, men ikke alltid gjør han det med det samme. Gud har gitt oss hverandre, han har gitt oss fellesskapet for at vi skal hjelpe hverandre til å komme gjennom vanskelige dager, også de ordentlig vanskelige dagene. Hvor kanskje til og med troen på Gud rokkes. Et bibelvers vi kan minne hverandre på i slike stunder er fra Romerbrevet 8, 38 – 39 står det «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.». Gud slutter aldri å elske deg, uansett hva du går gjennom, uansett hvordan du føler det underveis. Vi skal ikke bruke dette som en lettvindt frase, men noe vi kan dele for å bringe håp inn i situasjonen. Samtidig minner Hebr 4,15 oss om at «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.». Han vet hvordan vi har det, og går sammen med oss gjennom det vanskelige.

I v 24 – 26 i dagens tekst leser vi om hva som skjer om huset blir stående tomt, og det er ingen lystig beskrivelse. For meg ble disse versene en påminnelse om kampen om vår tid og oppmerksomhet. Hva fyller vi huset vårt med, og her ikke forstått som bygningen vi bor i, men vårt «indre» hus. For det blir fylt. I en verden hvor vi bombarderes med inntrykk,  og opplevelser, så blir huset vårt fylt med noe. Vi kan ikke tro at alt det som skjer rundt oss, og som vi bevisst eller ubevisst tar til oss, ikke er med å fylle vårt indre hus. Vi kan gjøre to valg. Vi kan bare la det fylles, eller vi kan bestemme oss for hva det skal fylles med. Hvis vi ønsker å bestemme hva det skal fylles med, må vi aktivt velge å fylle det med dette. Dersom vi vil la Gud få plass i våre liv, så må vi aktivt velge å la han få plass. Hvis ikke er det alt for mange andre ting som vil ta den plassen han skulle ha. 
Det som kanskje er mange, med meg, sin utfordring, er at de tingene som står i fare for å ta hans plass ikke nødvendige er onde i seg selv.  Det handler ikke om at vi bruker tiden på grove voldsvideoer, eller fyller dagene med «onde» ting. Det kan være så mange ulike ting, og vi vet best hver for oss hva det er i vårt liv, som trekker oss bort fra fellesskapet med Gud og tar oppmerksomheten vår bort fra det Gud vil si oss. 

Matt 6,33 «Søk først Guds rike, og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette andre i tillegg». Hvorfor er det så viktig å søke Guds rike først, kan vi ikke ta det når det passer. En professor kom en gang inn i forelesningssalen med en tom glassbolle, og steiner/sand i ulike størrelser (dette er en omtrentlig gjengivelse, men får fram poenget). Han sa til studentene og viste dem at hvis jeg først fyller i sanden da blir det til slutt ikke plass til de store steinene. Men, hvis jeg begynner med de store steinene, og så tar mindre og mindre steiner/sand, da blir det plass. De store steinene representerte det som er viktig i livet. Dersom vi ikke først setter av tid til det som er viktigst, men fyller tiden med det som ikke er så viktig, da får vi ikke tid til det som er viktig. Men, om vi først bruker tiden på det som er viktig vil vi som regel kunne få tid til det meste av det som ikke er fullt så viktig.

Hvordan kan vi hjelpe hverandre til dette, og hvordan kan vi hjelpe hverandre i møte med den onde. I politiet, hvor jeg jobber, sier vi at forebygging er vår primærstrategi, og speidere sier «vær alltid beredt». Det handler både om å prøve å forhindre at det skjer, men også ha tenkt gjennom hva vi gjør om det skjer. Forebygging kan noen ganger se rart ut. Denne uken, da det var meldt 21 effektive kuldegrader, begynte jeg med allergimedisin, fordi jeg vet jeg skal til Japan om en måned. Forebyggende og lurt, men det ser rart ut. 

Da Jesus ble fristet av djevelen hadde han vært 40 dager i ørkenen, fastet og vært alene med Gud. Noen tenker kanskje at da var han på sitt svakeste, men kanskje var han da på sitt sterkeste etter 40 dager alene med Gud. For de som leser bibeltekster etter bibelleseplanen vil de i går ha lest Ef 6,10-17, med overskriften «Guds rustning», og hvor det i v 17 står «Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds Ord». Dagens prekentekst avsluttes med «Salige er de som hører Guds Ord og tar vare på det». 

I det å holde seg nær til Guds ord, lese det jevnlig – både alene og sammen med andre, ligger det mye god forebygging og god forberedelse.  Der blir vi kjent med Han, og vi ser hva han har gitt oss. Når vi leser tekster som i dag så hjelper det oss også til å være forberedet, fordi det gjør at vi ser at den onde kan angripe enkeltmennesker. Å tro at det kan skje hjelper oss å være forberedt. Det gjør oss bedre rustet til å stå i mot den ondes angrep, og til å prioritere tid og oppmerksomhet rett. Så bli derfor ikke overrasket om det er akkurat dette han, den onde, vil dra deg bort fra – at du bruker tid med bibel og bønn. Derfor er det så viktig at vi kommer sammen, og hjelper og oppmuntrer hverandre til å lese og holde fast på Ordet og det han vil gi oss. Fork 4,12 « Om en blir overvunnet kan to holde stand, en tretvinnet tråd ryker ikke så fort». La oss som fellesskap være et felleskap hvor vi er så tett sammenvevd at vi kan hjelpe hverandre, både til å forebygge, være forberedt og til å stå sammen når motgang og prøvelser kommer.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse