Matt 15,21–28 Den kanaaneiske kvinnen

21 Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon.
22 En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.»
23 Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.»
24 Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.»
25 Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!»
26 Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.»
27 «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.»
28 Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Vi er i fasten og i dagens evangelium møter vi mennesket Jesus. Ikke noe annet sted i bibelen møter vi en så rendyrket og på mange måter en så troverdig Kristus i menneske skikkelse. Derfor virker Jesus noe fremmed for meg, og jeg kjenner kanskje mer meg selv igjen i dagens fortelling.  Det er en på mange måte selsom historie. Hvorfor Jesus forholder du deg slik? Den holdningen Jesus viser oss her slår sprekker i våre normale bilder av Jesus, og det han ellers lærer oss gjennom hans ord, liv og virke.
I den fortellingen vi her hører faller Jesus igjennom når det gjelder det å gjøre seg populær og faller til de grader igjennom når det gjelder våre forstillinger om ham som vennlig og hjelpsom. For han er slettes ikke vennlig. Helt motsatt. Hans holdning er avvisende, og hans ord er krenkende. Han sier «nei» på en hård og ubarmhjertig måte.  Dette passer ikke inn i det bilde vi har av Jesus.
Men hvorfor? Jesus er også et menneske. Mennesket Jesus bli også utmattet og trett. Trett på kropp og sjel. Før det vi høre om i dag skriver Matteus om en hård meningsutveksling mellom Jesus og de religiøse ledere. Jesus møter motstand da han forsøkte å endre synet på hva som vi kan regne er rent og urent. (Matt. 15, 1-20). Når vi leser at Jesus trekke seg tilbake er dette kanskje grunnen. Alle diskusjoner og samtaler Jesus hadde involvert seg i, og alle helbredende handlinger han gjorde, hadde tært på hans krefter. Mengder av mennesker i nød hadde Jesus hjulpet, og Jesus har bruk for ro og har bruk for å trekke seg tilbake. Det hadde Jesus også gjort før når han søker ro i omkringliggende fjellområder eller i en båt på Genesaretsjøen. 
Nå trekker han seg tilbake til utlandet. Han forlater Israel og drar til områdene rundt havnebyene Tyrus og Sidon, det som i dag ligger i Libanon. Kanskje tenker Jesus at der er det ingen som kjenner meg og jeg kan være i fred. Kanskje ville Jesus være alene med sine disipler for å kunne snakke igjennom det som skulle skje. For han vet at hans tid i Galilea går mot en slutt. Nå står veien til Jerusalem foran ham og alt som dette innebærer. Han vet at lidelse og forfølgelser vil komme. Det ville han forberede sine nærmeste på. Hvordan kunne det skje uten at de trakk seg tilbake. Det heletiden å være til for andre og samtidig ha krefter til å forberede seg på den veien han var utsett til å gå, krevde alt av ham. Også et menneske som Jesus – full av energi og kjærlighet, kan ikke gi grenseløst. 
Derfor blir denne historien som vi hører i dag viktig fordi den fremstiller Jesus så menneskelig. Sjelden er han så helt og fullt menneske som her. Og sjelden, faktisk aldri før møter vi en slik avvisning fra Jesus. 
Jesus ønsker seg ro. Han har bruk for tid – en time-out. Den kanaaneiske kvinnen har helt andre problemer enn Jesus. Datteren til kvinnen plages av en ond ånd. Slik beskrives sykdommen. Vi lar oss merke av kvinnens nød, hennes angst for datteren. Som foreldre å oppleve at ens barn er uhelbredelig syk skaper en tilstand som hjelpeløs og maktesløs. Moren har sikkert prøvd det meste for å hjelpe datteren, leger og healere. Intet har hjulpet. Hun er fortvilet. 
Kanskje hun i flere år hadde levd et tilbaketrukket liv, men nå holder hun seg ikke lengre tilbake, men går ut på gater og streder og skriker ut sin sorg og elendighet. Hun går ikke stille frem, er ikke høflig. Hun setter i stand et skikkelig leven og disiplene vil at Jesus skal få en stop på dette pinlige opptrinnet. Hva gjør Jesus, han tier, han gjør som om han ikke hører eller ser denne kvinnen. Men hun fortsetter med å trenge seg på inntil Jesus sier: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.»
Hva foregår det i hodet til denne moren. Kanskje er det hun hører i Jesus sitt svar: «Du er en hedning. Jeg har ikke noen ansvar for deg. Din nød angår ikke meg. Jeg har nok å gjøre i Israel. Det er mitt oppdrag.» Kvinnen gir ikke opp. Hun kastet seg ned for ham og sier: «Herre, hjelp meg!» Vi kan nærmest se hende klamre seg til beinene til Jesus når hun sier dette. I denne situasjonen får Jesus seg likevel til å si: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Det virker så ulik Herren, å fremme en slik forakt for en utlending. «Du kan ikke forvente brød fra meg.» Israelittene kalte faktisk Fønikerne for hunder.
Men menneskeligtalt kan vi kanskje se oss selv i en slik situasjon. Kanskje også vi kunne ha sakt det om jeg totalt var på kanten av mine krefter og møter en som maste på meg og ikke lot meg være i fred. Når du har stått overfor et barn som for n’te gang maser for å få noe, har du da aldri tenkt: «hvordan har jeg fått et slikt barn? Eller sier: gå bort fra meg. Eller når jeg er overbebyrdet og ikke vet hvordan jeg skal klare neste dag og så komme nok en ting f.eks. en kritisk bemerkning eller en klønete bemerkning. En kunne da flippe ut og starte med å skrike. En annen blir kald og avvisende, og ordene blir slemme og støtende.
Men presist på det aller dypeste nullpunktet skjer det en forvandling med kvinnen. Annerledes kan jeg ikke forstå det. Hun svarer åndfullt, suverent og klokt. Til nå var hun underdanig. Nå begynner en samtale som er likeverdig.
Også det kjenner vi igjen. Når vi ikke har mer å tape, når jeg skraper bunnen, da kan vi gripes av en annen kraft. En kraft, som jeg kanskje hittil ikke har kjent på og kanskje ikke heller ante eksisterte. Vi overgår oss selv. Kvinnen gjør presist det. Da sporer hun ikke lenger fortvilelsen og nøden. Vi kan se kvinnen reise seg og stille seg foran Jesus, ser ham i øynene og sier «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.»
Kvinnen dreier de sående ord fra Jesus og sier: Du har rett Herre. Jeg kommer i annen rekke. Eller i tredje rekke. Jeg vil slett ikke være først. Men også for meg blir det noe til overs.» Hun merker kanskje hvor utmattet Jesus er, men hun tiltror ham stadig noen kraftreserver. Hun vil ikke alt av ham, men kun rastene, krummene. En krumme barmhjertighet. Hun har tiltro til at Jesus ennå har en restkraft tilbake for henne. Mer ønsker hun ikke. 
Hadde jeg vært i Jesus sitt sted, ville jeg ha tenkt: «Klasse! Denne kvinnen har karakter. Hun lar seg ikke krenke. Hun slår ikke tilbake. Hun gir endog Jesus rett og samtidig gir hun et overbevisende svar. Denne kvinnen som Martin Luther kaller troens mor, viser med sin grenseløse kjærlighet til sin datter og sin grenseløse forventning til Gud hvilken styrke det ligger i håpet. At vårt håp i Gud er større enn vår frykt. La oss inspirerer av denne troens mor. Det gjør Jesus også. Kvinnens mot og tillit gir Jesus fornyet krefter.
Jesus reaksjon er likevel nøktern. «Det skal bli som du vil» Ikke mer sier han. Barnet ble raskt. Det at han plutselig ikke blir overstrømmende kjærlig og medfølende finner jeg overbevisende og gir troverdighet til dagens bibeltekst. 
Når vi er tomme for krefter og utladet, da står vi i fare for å bli prinsippfaste. Da kan det bli strid om hvem som gjør mer eller mindre i menigheten; da forventer vi at min innsats blir verdsatt på en særlig måte; da blir vi sur om takken uteblir. Slik er det, og slik vil det være. Det er menneskelig. Som menneske opplevde også Jesus det. «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Her setter Jesus en ytterst snever grense for seg selv. Men begrenset er ikke Guds kjærlighet som vi leser i salme 36,6: «Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene.» 
Det er noe som i kvinnen ber og med sin bønn åpner hun Guds hjerte. Det er kvinnen som igjen åpner Jesus sine øyne. I møtet med henne fikk Jesus spore at han tros sin menneskelige utmattelse er livets brød for alle. Det merker han fordi Gud selv er grenseløs kjærlighet og barmhjertighet. Bibelens Gud er ikke uforanderlig. Jesus lar seg bevege. Gud er den som lar noe nytt bryte fram også nytt for seg selv. Det er slik Gud skaper igjen og igjen.
Når vi høre denne historie i dag, er det fordi Gud vil være der, hvor vi ikke tror, han finnes – han vil beveges i retning av vår nød og våre krav, så vi kan møte ham som en makt, der gir noe fra seg i dette møte. Til å gjøre det som kvinnen gjør kreves det mot og det kreves spesielle øyne. Øyne som bakom nei ser et Ja. Og så å gjøre det riktige slik at også den andre kan si Ja. Hun gjør det med Guds hjelp, for «Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene.»  

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen