Lesetekster:
Høys 8,6–7, 1 Kor 13,1–7
Prekentekst:
Joh 17,20–26
20 Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg.
21 Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.
22 Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett:
23 jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.
24 Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.
25 Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg.
26 Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»
Fastelavn med boller og fest skal vi ta godt vare på, men utfordringen blir å gi det mening. Når selv matbutikken borti veien allerede fredag hadde egen disk med varer til feitetirsdag, så melder spørsmålene seg. Er dette en opplading til noe som ikke kommer?
Vår utfordring blir å gi ekstra plass til ham som er på vei til korset.
Kan vi gjøre dette uten at det gir seg utslag i vår praktiske hverdag?
Judas forlot sine venner og gikk ut i det store mørke. Joh 13,30
Da har Jesus mye å si til sine venner. Johannes bruker over fire kapitler på denne viktige siste kvelden. Her er meditasjonstekster til hele fasten? Joh 13,31 – 17,26
Noe av kjernebudskapet gjentas: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere skal dere elske hverandre.» 13,34 og 15,12
Videre «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden.» 16,33
I kapittel 17 ber Jesus for sine. «Joh 17 gir oss et glimt inn i Jesu hjerte» sier Skjevesland i sin kommentar.
Jesus ber for sine disipler som blir i verden, men «ikke av verden.» 17,16
I vår tekst avslutter han hele sin tjeneste med å be «for dem som gjennom deres(disiplenes) ord kommer til tro på meg.»
Jesus ber altså for oss. Dette er det siste Jesus gjør før han går ut og teppet går opp for den store finalen.
Han ber om at vi skal være ett. Denne enhet har sin grunn i Guds enhet. Treenigheten. Gud er fellesskap og vil ha oss med i det fellesskapet.
Uheldigvis tror vi så fort at enhet er det samme som enighet. Det stemmer IKKE.
Treenigheten krever ikke enighet blant Jesu etterkommere.
Visst er enighet godt, og vi skal tilstrebe den. Samtidig utfordrer det oss når forskjellige meninger får brytes på en god måte. Ikke sjelden fører det oss videre.
Askeonsdag for fire år siden fikk jeg tegnet askekors i nakken(!) i et kloster i Italia. Asken var fra «palmegrenene» palmesøndag året før.
Mine venner, munkene Rupert og Michel, har mye å lære meg om tro og bønn. Vi er helt sikkert ikke enig om alt, men de er mine venner.
Min kanskje mest verdifulle mentor er svensk pinsevenn.
Min sjelesørger tilhører også en annen kirke.
På bibeldagen feiret vi gudstjeneste sammen i Gjerstad kirke.
Alle disse er mine venner, men om vi leter finner vi sikkert ting vi ser ulikt på.
Vi er sammen i troen på Jesus og tørsten etter det han har å gi til liv og tjeneste.
Enhet må ikke være enighet.
Jostein Ørum skriver til teksten: «Enhet i forskjellighet er en forsmak på himmelen.»
Vi kan være forskjellige men sammen og glad i hverandre.
Paulus bruker kroppen som eksempel. Godt ikke alt er nese eller nyrer.
Sammen blir vi det vi er. Et livskraftig fellesskap. Jesu Kristi kirke, og den er STOR.
Skapt av ham som er enhet. Fader, Sønn og Ånd.
En familie, men du så ulike, men vi trenger da virkelig ikke hele tiden å vurdere om vi hører sammen? VI BARE HØRER SAMMEN!
I en mur er de små steinene like viktig som de store.
Kanskje er det denne miksen som gjør at vi kan bli et vitnesbyrd om noe annet og større? Slik Jesus ber om. Til en nysgjerrighet som ved Guds hjelp kan bli til tro.
Skal vi kunne utfordre en splittet verden, er vår enhet nødvendig.
Vi står sammen, fordi vi hører sammen og glad i hverandre.
Denne kjærlighet som «er sterk som døden» (Høys 8,6) – la oss dyrke den. Gi den gode levekår og voksemuligheter. Da står vi også bedre rustet, slik at meningsforskjeller som avdekkes ikke får vokse til konflikt, elendighet og «skilsmisse.»
«Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet, som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.»
Leve hos ham og preges av hans herlighet. Denne vei som var lidelse, opphøyelse på korset og oppstandelse.
Sammen med våre ulike kristne søstre og brødre. (Se artikkel fra den Augsburgske konfesjon, et av våre bekjennelsesskrifter.)
Vi kalles til økumenikk, men grunnlaget er alltid kjærlighet.
Om det preger våre fellesskap, blir veien videre spennende.
Slik Arvid Hunemo utfordret oss i Bodø. Få mennesker til å føle seg velkommen! La dem kjenne at vi bryr oss, og ønsker dem «velkommen hjem!»
Hva risikerer vi ved at nye føler seg elsket på en god måte?
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
God søndag!
Kjetil Karlsen,
Bodø 19. februar
