Matt 17,1–9 Disiplene får se Jesu herlighet

1 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene.  
2 Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.  
3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham.  
4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.»  
5 Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»  
6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt.  
7 Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!»  
8 Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
9 På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» 

Søndagen i dag kalles Kristi forklarelsesdag. Jesus skal bli forklart og opphøyet foran øynene på oss. Vi får et glimt av det Guddommelige og hvem Jesus er. Det Bibelen forteller oss om dette er at Jesus om selv sa, at han er Guds sønn og Guds utvalgte! Det Bibelen forteller oss er videre at han er verdens frelser og har overvunnet den sterkeste makt i denne verden, nemlig døden. Men vi får også se den plagede med tornekrone som tok fatt på veien til Golgata med vårt kors på ryggen, i vårt sted! 
Hva fikk disipler til å tro dette budskapet? Noe av forklaringen finner vi i denne teksten. De fikk et glimt av Jesu guddommelige natur. Det skulle hjelpe dem til å forstå det som senere skjedde, da han viste seg for dem som den oppstandne.
Jesus hadde tidligere spurt disiplene: ”Hvem sier folk at Menneskesønnen er?” og enda mer nærgående; ”hvem sier dere at jeg er?” Den gang som nå er det ulike syn på hvem Jesu var. Midt i mylderet av røster som mente å vite, hvem skulle disiplene da høre på? Gjennom de gjerningene Jesus gjorde, og gjennom de ordene han talte, hadde en ny erkjennelse og innsikt gradvisst vokst fram i Peter, og i de andre, en sann tro på Jesus. Nå hadde Jesus noe han ville fortelle, ikke bare med ord, men med en opplevelse. 
Fjellet var stedet for Guds åpenbaring. På fjellet hadde Moses fått de ti bud. Da han kom ned igjen strålte ansiktet som en gjenglans av møtet med Gud. Nå var det Peter, Jakob og Johannes tur. Og de gikk opp på fjellet. Der hendte det: ”Hans utseende ble forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.” Det var den samme Jesus de så, men på en annen måte. De hadde før sett ham som Marias sønn, opplært i tømmermanns-arbeidet, en mann fra enkle kår. Den Jesus de kjente var i utgangspunktet ikke annerledes enn de selv. 
Men nå ser de det Johannes beskriver i sitt evangelium: «vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh. 1,14) 
Badet i sollyset vil bilder en dag tre tydelig frem, bilder vi nå kun aner konturene av. Men en dag stråler lyset og alt skal bli avdekket. ”Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.” (1 Kor 13,12). Slik omtrent må det ha vært for Peter, Jakob og Johannes. De så og likevel forstod de ikke fullt ut det de så.
De skjønte på en måte at Jesus også var Guds Sønn, men der stod han nå foran dem i en himmelsk glans og i et lys av en annen verden, den samme Jesus, men nå i glans som Guds enbårne Sønn, vår Herre. Ikke rart om det foregikk en intens aktivitet i Peters hode. Spørsmålet han hadde besvart for ikke lenge siden: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Dette svaret han hadde gitt, og kanskje ikke selv forstått rekkevidden av, dette svaret få nå en himmelsk gjenklang. Ja, Peter, Jakob og Johannes opplevde på forklarelsens berg et slik øyeblikk av herligheten. 
I Frikirken og i andre frikirker har man villet gjøre et ledelsespoeng av at Jesus henvender seg til kun tre av disiplene og bruker dette som et eksempel på en ledelsesstrategi basert på disippelgjøring. Dette er feil og en kortslutning som tar teksten fullstendig ut av sin sammenheng. Kortslutningen er at man allmenngjøre den ekstraordinære historiske konteksten som Jesu samtid er, med andre tider. 
Så sier teksten at disiplene ser Moses og Elia. De hadde aldri før møtt Moses og Elia, som for lengst var gått ut av tiden. Dette viser at opplevelsen på forklarelsens berg er en opplevelse som er tatt ut av tid og rom. Opplevelsen er også et bevis på en ekstraordinær Gudsnærhet enn det vi normalt opplever i hverdagen. Moses og Elia styrker Jesus på hans vei til lidelse og død. Det var jo Moses og Elia, som i profetisk klarsyn hadde pekt frem mot han som en dag skulle komme, de var der nå som representanter for loven og profetene, og som vitner fra en svunnet tid om at Jesus er den de har pekt på, oppfyllelsen av Guds løfter i den gamle pakt.
”Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.” 5 Mos 18,15. Fra himmelrøsten lød bekreftelsen: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har min glede i. Hør ham.” Jakob og Johannes var skrekkslagne. Men Peter fatter seg og foreslår å bygge tre hytter. En for Jesus, en for Moses og en for Elia slik at de etterfølgende generasjoner ville ha et tegn på det som de her opplevde på forklarelsens berg. Som om Gud kunne bli bundet til et sted og så å si bli muret inne. Lukas kommentere Peter sitt forslag i sin beretning over Jesus Forklaring: Han visste ikke hva han sa.
Guds røst vitnet her på forklarelsens berg om, at i vrimmelen av de som mente seg meningsberettiget, var det Jesu røst de skulle høre på.  «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» 
Men her kan vi som lever i dag oppleve et paradoks når vi leser dagens tekst. Hvorfor opplever mange så mye skygge? Hvorfor ser vi så lite av Jesu himmelske glans? Hvorfor er Den himmelske Guds Sønn så skjult for verden i dag? For mange er det vanskelig å forstå hvorfor ikke Jesus kan vise mer av sin herlighet og makt slik at alle mennesker bare må tro på ham, og mange fatter ikke hvorfor Jesus som har all makt ikke gjør ende på det onde
Ondskapen er ikke noe ytre, noe som bare finnes et sted der ute i verden når det er krig og ufred. Nei, ondskapen har rot i menneskehjertene, også i ditt og mitt hjerte, i ditt og mitt liv. Hvor mye vi enn skulle ønske det, kan ikke vår natur fjernes som ved et kirurgisk inngrep, til det sitter den for integrert i oss. Skulle Gud utslette ondskapen i verden, ja, da ville han utslette oss. Takk og pris at han lar det være. I stedet valgte han lidelsens vei. Sin egen lidelses vei. Gud tok selv smerten innover seg ved å la sin Sønn dø på korset som et offerlam, for å sone vår synd. Slik ville Gud skaffe oss en vei til himmelen, til fellesskap med seg. Initiativet var aldri vårt. ”Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger.”2 Kor 5,19.
Når vi overlater våre liv til Guds nåde. Når vi lar Jesus få vise sin himmelske herlighet i omsorg for oss, i de små ting i hverdagen som bønnesvar og løfte om å være nær, en å be til, en å søke trøst hos, og i de store linjer i livet, en som leder oss på sin vei, en som oppdrar oss og som staker ut en kurs for livet. Og når vi da ser tilbake, ser en gjerne at han var der i glede som i sorg, han var med hele veien, også da han føltes fjern og langt borte. Jesus gav avkall på sin himmelske herlighet for å bli født som menneske og sone menneskehetens synd og skyld overfor Gud. Han kom fra sin himmelske herlighet, og gikk like til korset på Golgataklippen. En ufattelig fornedrelse for Guds Sønn. Kanskje var det nettopp derfor viktig for disiplene å se Jesu herlighet før de så fornedrelsen skje.
Men også vi er underveis til herliggjørelse og skal engang stå ansikt til ansikt med Gud: Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. (Matt. 5,8) Ikke det at vi nå og her i vår natur er rene av hjertet, men når vi tar imot den tilgivelse Gud gir oss, da kan vi står foran ham.  
Det er ikke nødvendig å ha vært på berget Tabor for å bli tiltalt og å oppleve Jesus forklaring. Viktig er det at Jesus blir forklart i oss – i den enkelte av oss. Sagt i bildet som Peter gir oss i sitt brev: Jesus viser seg som Morgenstjernen i våre hjerter: «Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.»  (2. Peters brev 1,19). I åpenbaringsboken 22,16 sier Jesus om seg selv: jeg er den klare morgenstjernen. Det at vi opplever å bli tiltalt og det at han som solen stå opp i våre hjertet, det er dette forklaringen tjener til og viser oss. 
Det er kun mulig å se godt og rett når vi se med hjertet. Slik sier forfatteren Antoine de Saint-Exupéry i sin bok «Den lille Prisen». Han hadde i livet sitt erfart at når man så med hjertet kunne man se mer og mye annet enn når jeg bare ser med øynene. Paulus sier dette slik i Efeser brevet: «Må han gi dere lys til hjertets øyne»
Det som vi erkjenner med «hjertes opplyste øyne», forutsetter at vi billedligtalt har et hjerte for det. Derfor formanet Jesus de tre disipler Peter, Jakob og Johannes: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» Det gjorde han fordi det kun er Guds ånd som kan opplyse våre hjerte og den hellige ånd hadde Gud enda ikke åpenbart denne dagen på vei ned av Tabor fjellet.  
Forhenget til Evigheten vil først falle nå Krist kommer igjen. Men den som har fått oppleve et glimt av herligheten må gjemme dette i erindringen lys. Tro er en prosess vi kan vokse og modnes i, frem mot Guds herlighet. Disiplene vente etter å ha fått et glimt inn i herligheten tilbake til virkeligheten. Det de hadde fått et blikk av i hjertet det er at: Den som vil lære Gud å kjenne. Den som vil erfarer Gud, må se på denne ene, må se på Kristus. I hans ansikt møter vi Gud; i hans ord blir Gud hørbar, i hans handlinger blir Gud merkbar. Hvor enn mennesket søker Gud – når du møter Jesus Kristus der finner du Gud. Og til disiplene og til oss i dag går Jesus bort og rører ved oss og sier: «Reis dere, og vær ikke redde!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen