Matt 3,13–17 Jesus blir døpt

13 Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham.
14 Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?»
15 Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje.
16 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due.
17 Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Jeg skjønner Johannes godt. Det er vel min første reaksjon på denne teksten. Jeg skjønner at Johannes protesterer. Det er ikke du som trenger meg, Jesus, det er jeg som trenger deg. Det er ikke du som trenger å bli døpt til omvendelse, det er jeg. Johannes hadde hele sitt liv forkynt menneskenes behov for omvendelse fra synd, og en omvendelsesdåp. Samtidig hadde han forkynt at han selv var ikke den som skulle komme, det var en annen – Det var Jesus.

On nå stod Jesus der, og Jesus ber Johannes døpe han. Det blir feil for Johannes, det er jeg som trenger å bli døpt av deg. Og Johannes hadde rett, alle andre dager enn denne. For denne dagen var det Jesus som skulle døpes. Og allerede nå kommer det første vi kan lære av denne teksten. For hva skjer når Jesus sier «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet». Jeg tror ikke at Johannes tenkte; «Å, ja selvfølgelig, nå skjønner jeg, det er jo derfor det må skje». Teksten gir ikke noe helt presist svar på hva Johannes tenkte, men det er i alle fall ikke nødvendig for det som skjer videre at Johannes forstod. Når Jesus sier «La det skje», så lar Johannes det skje – og det skjer. Det kan vi også lære av, det er ikke nødvendig at vi forstår hvorfor Gud ber oss å gjøre det som han ber oss å gjøre, men at vi gjør det. Det er det som er avgjørende for hva som skjer, at vi handler ikke hva vi forstår. All logikk strittet i mot at Johannes skulle dåpe Jesus, men Johannes gjør det likevel – og det skjer.

Men, hvorfor skulle Jesus egentlig døpes av Johannes. Johannes døpte mennesker som trengte å vende om fra sin synd. Og var det en som ikke trengte det, fordi han ikke hadde noen synd, så var det Jesus. Så hvorfor måtte Jesus døpes «for å oppfylle all rettferdighet». Svaret er som det ofte er når Jesus gjør noe annet enn vi forventer, for oss. Dette var ikke en uviktig begivenhet, det var en begivenhet som peker fram mot Jesu forsonende død på korset. 

De som Johannes hadde døpt hittil hadde blitt vasket rene for sine synder gjennom dåpen. Jesus tar på seg våre synder når han blir døpt. Det er som han stiger ned i et skittent badevann og tar på seg all den «skitten» som de før hadde vasket av seg – og alle vi som kommer etter. Jesu dåp blir derfor på mange måter en omvendt omvendelsesdåp. De som ble døpt før han fikk legge fra seg sin synd, mens han i dåpen tok på seg all verdens synd. Det som skjer peker tilbake på det som vi leser i 3. Mosebok kap 16, v 7 – 10 og 20-21, hvor en prest legger hendene på en bukk, bekjenner Israels synd og sender han ut i ørkenen. Derav har vi fått begrepet syndebukk, en bukk som ble gjort til synd for Israelsfolket. Her blir Jesus gjort til den ordentlige «syndebukken», som Paulus skriver i 2. Kor 5,21; « Han som ikke visste av synd, han ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet».

Derfor sier også Johannes senere i Joh 1,29, og som ut fra sammenhengen ser ut til å være sagt etter at Jesus er døpt, «Se Guds lam, som bærer bort verdens synd». Johannes ser at Jesus har nå fått hele verdens synd lagt på seg, og vandringen har begynt – fram mot Jerusalem. Men, vandringen starter, som for syndebukken, med å vandre ut i ørkenen. Om vi kan si at Jesu dåp kan stå som innledning på hans offentlige virke så fortsetter denne innledningen med at Jesus går ut i ørkenen hvor han er og faster i 40 dager før han begynner sitt virke og forkynnelse med ordene «Vend om, for himmelriket er kommet nær».  På samme måte som Israelsfolket var 40 år i ørkenen før de så det lovede land i form av et geografisk avgrenset område, så kunne Jesus etter 40 dager i ørkenen peke fram mot det som er det lovede land for alle oss som tror. Han både peker på det, og er nå i ferd med å gjøre det som skal til for at vi skal kunne gå veien dit.

Jesu vandring ender noen år senere i Jerusalem, på Golgata, hvor han roper ut «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg» (Matt 27,46 og fra Salme 22,2). Om Jesus var forlatt ved slutten av denne vandringen som begynner med hans dåp, så var han det ikke denne dagen. Her er hele treenigheten til stede. Jesus blir døpt, den hellig Ånd daler ned over han, mens Gud taler «Dette er min sønn, den elskede, i ham har jeg min glede». Den vandringen som Jesus begynner på i denne teksten, er ikke noe «one man show» fra hans side. Det er ikke en del av treenigheten som trer ut av den og begynner på noe helt eget.

Den vandringen som Jesus starter denne dagen når han blir døpt, er en del av planen til den treenige Gud. Dette er hele treenigheten sammen om, i den grad det i det hele tatt er mulig å se for seg at en del av treenigheten skulle «gå sin egen vei». Når både den hellige Ånd og Gud trer fram på denne måten så er det også for vår skyld, for de var jo ikke borte før vi ser og hører dem. Men, for at vi med vår begrensede evne til å fatte skulle forstå at de var der trer de fram slik at de som er tilstede kan se og høre dem.

Det Jesus starter på nå er Guds vilje og plan, for oss. Han døpes til sin død og oppstandelse, han tar på seg våre synder for å bære dem ut i ørkenen, bort fra oss og til korset hvor han endelig soner for all vår synd. Som det står i Kol 1,20 «i ham ville Gud forsone alt med seg selv …..da han skapte fred ved hans blod på korset». 

Gud vil at dette skal lede oss til å vandre sammen med han. Derfor gir han oss i dåpen, når vi blir døpt – eller våre barn blir døpt -  den hellige Ånd som skal «veilede dere til hele sannheten» (Joh 16,13) slik at vi ser hvor vi skal gå, og hvordan vi kan vandre sammen med han. På samme måte som den hellige Ånd kom til Jesus da han ble døpt får vi også Ånden som gave når vi blir døpt, og så blir det fundamentet for hele vårt liv som kristne at vi har fått den Hellige Ånd og at han lever i oss.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse