Matt 2,1–12 Vismennene hyller Jesus
1 Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem  
2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»  
3 Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham.  
4 Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født.  
5 «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
       6  Du Betlehem i Juda land
           er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
           For fra deg skal det komme en fyrste
           som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
7 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg.  
8 Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.»  
9 Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var.
10 Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede.
11 De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.
12 Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

Nå har vi feiret jul, og hver julaften forventer vi alle å høre den gamle fortellingen om da Jesus ble født. Vi vet hva som skjedde, men vi hører fortellingen likevel om igjen og om igjen, år etter år, og vi vet at fortellingen om barnet i Betlehem angår oss. Vi er på en måte koblet inn på fortellingen et sted. Vi aner den er en del av vår forhistorie som også vi ønsker å bringe videre til våre barn slik at den kan gå i arv. Derfor forteller vi den år etter år. Vi trenger å høre den. 

De som levde i Israel for to tusen år siden hadde det på samme måte. Også de hadde en forhistorie, fortellinger fra en for dem gammel tid som gikk i arv. Få har som evangelisten Matteus levd seg inn i den urgamle historien om hvordan Gud førte sin plan fram gjennom sine gjerninger med Israels folk. Få har som Matteus trukket linjer mellom Israels historie og det som skjedde da Jesus kom og levde sammen med sitt folk. 
Med føttene plantet i profetenes ord ser evangelisten utover sin samtid. Han vet Jesaja har sagt, ordene: «Konger skal se og reise seg, fyrster skal se og kaste seg ned, for Herren er trofast, Israels Hellige.»
Matteus skriver sitt evangelium ikke som et historieverk, men det er et trosskift vi har mellom hendene. Det gjelder ikke for ham å fremstille den historisk vitenskapelige korrekte biografi om Jesus fra Nasaret. Hans hovedanliggende berører en dimensjon ved tid: Jesus Kristus er tidens midtpunkt og fortid og nåtid forutsetter hverandre. 
Sin tids blodige realitet med den jødiske krig mot den romerske besettelsesmakten og ødeleggelsen av templet i Jerusalem fremstiller Matheus som en følge av at man ikke har tatt imot den sanne Messias som de profetiske skrifter vitner om og som ifølge den jødiske skriftlærde Matteus oppfylles med Jesus Kristus.
Gud viser oss barnet i krybben og sier med dette: Glem ikke på nøyaktig samme måte kom også alle dere til verden. Naken, forsvarsløs, anvist på at mennesker tar seg av dere. Glem ikke dette når dere blir voksne og tar kostymer på dere, og har makt, ressurser og lever selvstendige liv. Glem da ikke at slik det startet naken og forsvarsløs slik vil også vår avslutning være. 
For å ta et første skritt inn i tydningen av dagens evangelium, har vi kong Herodes, en romersk medløper, som viser oss verdens ondskap. Først som hykler. Han angir å være interessert i barnet for å kunne ære det, mens hans egentlige hensikt er å ville drepe det. Og morder blir han – en morder som bokstavelig talt går over lik, når han befaler å drepe alle nyfødte guttebarn i området rundt Betlehem. Han dreper og han lar andre gjøre det. Verdens ondskap og grådighet viser seg i skikkelsen til Herodes som det første tema i dagens tekst. 
Det neste skritt i fortellingen ser vi gjennom de som Matteus i første omgang henvender seg til. Som nevnt henvender Matteus seg hovedsakelig til sine jødiske tilhørere og skrev tydeligst av evangelistene inn i en jødisk forståelsesramme. For dette publikum svir det når Matteus forteller at jødenes nyfødte konge, ikke først ble oppdaget av folkets egne skriftlærde, og av dem som representerte det rette parti og hadde den rette bakgrunn. Istedenfor ble det nye kongebarn oppdaget av ikke-troende, astrologer, sannhetssier som kom fra et fremmed land i Østen, fra et sted i nærheten av det umoralske og frisinnede Babylon, arnestedet for syndefallfortellingen. De som hadde det rette medlemskap, den rette kulturbakgrunn og den rette kirkelige tilhørighet trodde ikke. Det måtte komme noen vise fra et fremmed land som ikke uten videre avviste det som var annerledes og skurret mot det som er vedtatt som den rette sannhet. Det lærer oss at vi må tåle å prøve det som kommer oss i møte før vi dømmer det.
Det tredje skrittet vi tar i fortellingen, er det skrittet som viser seg gjennom det å bli interessert i denne Messias, og det er en interesse vi aldri blir ferdig med å vise. For når vi lever som interessert i Messias så er vi alltid underveis. Og underveis må vi alltid orienterer oss påny når vi på vår livsvei vil følge den rette ledestjerne blant alle blindveier som ellers vil fører oss vill og forvirre oss fra den kjensgjerning at Gud allerførst møte oss i enkelhet, fattigdom og i barnets skikkelse. Samtidig er det også slik at når vi ser etter, og griper dypere og dypere inn i vårt sinn, så oppdager vi der innerst inne der finner vi en lengsel etter Gud. Denne lengsel har han selv lagt inn i oss. Augustin har sagt det slik: «Du har skapt oss med en lengsel etter deg min Gud. Urolig er vårt hjerte inntil det finner roen hos deg.» De vise menn ble ledet av denne uro, denne lengsel. I stjernetyderne kan vi gjenfinne oss selv. Søkende etter Gud, underveis på vår livsreise, urolig, anende og håpende. Det er ikke nødvendig med kort og kompas på denne vei, men den lengsel som er nedlagt i våre hjerte er avgjørende. Når vi lever slik bli veien selve målet.
Det fjerde skrittet finner vi i gavene til de vise menn. Det var ikke først i middelalderen at gaver fikk symbolsk karakter. Gull var symbolet på kongeverdigheten. Røkelse viser til Jesu som Guddom, og myrra salven peker på hans menneskelighet og dermed et tegn på hans dødelighet. Men nå var det nok ikke kun de vise menn som kom med gaver. Det er ikke utenkelig at også hyrdene kom med gaver. Det kunne være brød, ost eller ull. Dette var brukbare gaver. Gull, røkelse og myrra kan man ikke spise eller lage kler av. Så hyrdernes gaver var ikke mindreverdige og heller mer brukbare.
Men uansett brukbarhet så finner vi i det å gi gaver et poeng i fortellingen. Mennesket lever ikke av brød alene som det står i skriften. For det å være menneske er mer enn det å spise og drikke. Til menneskeverdigheten hører det å bli verdsatt, og det hører også med det å føle seg elsket og det å kunne la seg besmykke. Gjennom gavens språk viser jeg at jeg verdsetter og akter deg som menneske. Samtidig åpenbarer gavene til vismennene hvem Jesus er, og med det åpner de også for den tiden i kirkeåret som vi kalder åpenbaringstiden, den tiden vi får se hvem Jesus er som Guds sønn. 
Det femte skrittet og poeng vi finner i fortellingen er kongeverdigheten vi tilegner de vise menn. For i middelalderne gjorde man konger av de tre stjernetydere. Dette gjenfinner vi i overskriften for denne søndagen: Hellig tre kongers dag. Det er intet bilde som tydeligere viser denne verdens maktsbehov for moralsk støttet enn bildet av en konge som i dyp ærefrykt legger sin kongekrone ned foran krybben til det nyfødte barnet. Det ville endre denne verden om denne drøm ble virkelighet: At denne verdens konger, dvs. de mektige i næringslivet, medier, politikk og også i kirken på samme måte som de hellige tre konger gjorde seg liten for barnet. Ta deg ikke selv så viktig! Makt er ikke i seg selv ond, men dets større makt en har, dets større er behovet for moral. 
Det sjette skrittet i fortellingen gir navnene til de vise menn. Navnene til det tre er etter tradisjonen Kaspar, Melchior og Balthasar. Også disse navne er valgt på grunn av at de er mettet med betydning som peker hen mot den som ligger i krybben og skal åpenbare betydningen av den som ligger i krybben. Kaspar er persisk og betyr skattmester. Om jeg hadde et ønske ville jeg ønske at vi alle var skattmester i den betydning at vi ble mester og herre over våre skatter, og ikke lot oss beherske av våre jordiske skatte. Jeg ville ønske at vi kunne være mester i å finne skatten som vi leser det i lignelsen om skatten som var gjemt i en åkeren (Matt 13,44) eller i lignelsen om den forsvunne sølvmynten (Luk. 15,8) og at vi i et nytt år vil ha vårt hjerte der, hvor også vår skatt er, nemlig i etterfølgelsen av Jesu. Dette vil knytte oss til Guds rike, som ikke kun venter oss i himmelen. Jeg ønsker for oss at vi tar vare på det som virkelig betyr noe. Melchior betyr i det hebrariske språket kongens lys. Jeg ønsker at vi blant all glitter og flomlys som møter oss gjennom verdens reklamesøyler finner den riktige og viktigste ledestjerne. De fulgte stjernen. Stjernen er Jesus Kristus. Det å etterfølge stjernen betyr: Å rette sitt blikk på Kristus og hans vesen for derved å kjenne hans kjærlighet som gjør meg ny, hans tilgivelse som gjør oss fri. Balthasar er babylonsk og betyr: Gud beskytter livet. Jeg ønsker meg selv og for oss alle at vi ikke minster evnen til å undres og særlig ikke mister evnen til å undres over alt det Gud har skapt. 
Matteusevangeliet begynner med at folkeslagene, representert ved de vise menn, søker Jesus. Det som begynte med vismennene skulle fullendes gjennom misjonsbefalingen. I misjonens tid er det ikke lenger folkene som kunne komme til Messias, men det er Messias som skal nå ut til hedningefolkene og ta bolig i deres hjerter. Amen

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.