Luk 2,21 Han fikk navnet Jesus

21 Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.

Jesus ble født inn i en jødisk familie, med jødisk tro og jødiske tradisjoner. Teksten i dag gir et lite innblikk i det som var den første av mange merkedager i Jesu liv, han blir omskåret og blir gitt et navn. På samme måte som alle andre jødiske guttebarn. Vi kan selvfølgelig stille spørsmålet om Jesus trengte å bli omskåret. Omskjærelsen var jo et tegn på at barnet tilhørte den pakten som Herren sluttet med Abraham og hans ætt. Trengte Jesus virkelig det, han som er Guds sønn. 

Dette er sikkert et større teologisk spørsmål enn hva som kan svares ut i løpet av noen minutter her. Men, da Jesus ble født ble han fullt og helt menneske. Joh 1,14 «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss», og Fil 2,7 «tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik». Som menneske, og som del av en jødisk familie, var det helt naturlig at han ble omskåret og at han på denne dagen også fikk det navnet han skulle bruke.

Har du noen gang tenkt på at det som vi kanskje tar mest som en selvfølge, kan være det mest geniale. For eksempel at vi har fått navn, at da Adam og Eva ble skapt så ga Gud dem navn, ikke nummer. Det hadde jo vært greit med Adam og Eva, de kunne være nummer 1 og 2. Og i noen få slektsledd til ville det kanskje gått bra, men prøv å tenk deg i dag om vi skulle skille hverandre med nummer og ikke med navn. 

I dag når vi gir barna våre navn, så er det som regel foreldrene som er de som bestemmer hvilket navn barna skal ha. (Og så hender det kanskje at noen besteforeldre vil ha et ord med i laget). Hva som gjør at vi velger det navnet vi gjør kan det være ulike grunner til, det kan være vi vil kalle opp andre i familien, noen gir navn på idoler og så kan det være en rekke andre ulike grunner til hva vi velger.

I løpet av de to første kapitlene i Lukas møter vi to foreldrepar som ikke velger selv. Det vil si, de gjør egentlig det, for de velger å være lydige mot det Gud sier om hvilke navn de skal gi barna. Sakarja og Elisabeth får en gutt som de kaller Johannes (Gud er nådig) (Luk 1, 60 og 63, jf Luk 1,13 hvor Sakarja får beskjed om at de skal få en gutt og kalle han Johannes), og Josef og Maria gir sin gutt navnet Jesus (Herren frelser), jf også Luk 1,31 hvor Maria får budskapet om hva han skal hete.

Om det noen ganger kan være tilfeldig hvilke navn vi gir våre barn, og vi ikke alltid på det tidspunktet vi gir barna navn kan si om det er noen sammenheng mellom betydningen av navnet og hvordan barnet blir som voksen, så var det ikke slik for Gud. Da han sa at det barnet Maria skulle få skulle gis et navn som betyr «Herren frelser» så var det langt fra tilfeldig. Det navnet sier alt om hva som var Guds hensikt med denne fødselen, med dette barnet, nemlig å frelse oss. Som Paulus skriver i Kol 1,20 «og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset». Så hver gang vi tar i bruk og omtaler Jesus med navn, så minner det oss om at «Herren frelser» og at det var derfor Jesus ble født.

Når du blir kjent med et menneske så er kanskje navnet det første du lærer deg. Etter hvert vil du også lære å kjenne noen egenskaper ved dette mennesket som gjør at når du opplever dette så kjenner du absolutt at dette er denne personen. Hvilke slike egenskaper er det vi ser hos Jesus som gjør at vi kjenner det er han vi møter, mer enn at vi bare hører hans navn. Jeg har lyst til å trekke fram to ganger hvor Jesus selv sier noe om hvordan vi kan kjenne han igjen, og få bekreftet at det er han vi møter eller hører om.

Det første er når døperen Johannes sender sine disipler for å spørre Jesus om han er den som skal komme. Jesus svarer da (Matt 11,4 - 5) «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp og evangeliet forkynnes for fattige». Det andre er når Jesus er i synagogen i Nasaret og leser fra Jesaja 61,1ff (Luk 4,18 – 19) «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren» Når de som hører på venter på utlegningen av dette ordet sier Jesus i Luk 4,21 «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på».

Hva er det som gjør at vi kjenner igjen at det er Jesus? Tegn og under, ja det også. Men, kanskje det største under er at han er en Gud som bøyer seg ned til oss. Jo mer jeg har blitt kjent med han, jo mer ser jeg hvordan han i alt det han gjør bøyer seg ned. Ned til mennesker som er utenfor. For blindhet, lammelse, spedalskhet osv var ikke bare fysiske sykdommer, men det var også sykdommer som gjorde at du var utenfor det gode selskap. Gud bøyer seg ned for å sette fri, og reise opp. Den samme Gud som vi i ydmykhet skal bøye oss for fordi han er hellig og allmektig, Fil 2, 10 og 11, han bøyer seg ned til oss og for oss. Bøyer seg ned til alle de som ikke har krefter, mot, frimodighet til å reise seg, han tar dem i hånden og reiser dem.

Denne byen, også våre menigheter og forsamlinger, er full av mennesker som trenger å høre det. At Jesu navnedag ikke er en dag som bare handler om en uoppnåelig Gud som er lagt borte og som vi skal bøye oss for, men også om en Gud som steg ned og ble menneske og som fortsatt bøyer seg ned for å komme til oss og møte våre behov. At Jesu navn er det som frelser, men også det som kommer nær oss i vår hverdag. 

De trenger ikke bare å høre det, de trenger også å se det. De trenger å se at vi som har tatt imot Jesus, vi som har sagt vi vil følge han, ikke bare beundrer han på avstand og sier «hvor fint at han gjør sånn» men i ord og handling gjør som han. I møte med mennesker som på ulikt vis trenger at vi gjør det, går en mil sammen med dem, bruker ekstra tid sammen med dem, reiser dem opp når de har falt. Og noen ganger er det vi som trenger det. For vi sitter ikke her i dag fordi vi fikk det til, eller alltid mestrer livet, men fordi vi også har opplevd at han reiste oss opp igjen. Det er ikke oss som mestrer livet, og de som trenger hjelp. Noen ganger kan vi bøye oss ned, stopp opp og være de som gir, andre ganger er vi de som trenger at andre stopper opp, bøyer seg ned og gir

I løpet av 2022 er jeg ganske sikker på at de fleste av oss har møtt mennesker som trengte at vi strakte ut en hånd, enten de var kommet som flyktninger fra Ukraina, hadde fått økonomiske problemer, eller en eller annen utfordring på det personlige plan. Hva vi gjorde i møte med disse, som Jesus ville omtalt som «en av mine minste» vet kanskje bare du og Gud. Og vi andre har kanskje nok med hvordan vi reagerte selv. Det som ligger bak kan vi ikke gjøre noe med, men jeg er helt sikker på at vi får nye muligheter i 2023. Mulighet til å strekke ut en hånd, til å bøye oss for å hjelpe – eller kanskje vi i dette året blir en av de som trenger at andre bøyer seg for å hjelpe. 

Uansett, jeg håper at 2023 bli et år hvor Jesu navn blir enda mer synlig i denne byen. At vi som hans kirke her i byen, gjennom ord og handling, kan la det bli synlig for menneskene som bor her at han er her. Og vi kan se at han gjennom sin kirke strekker ut en hånd til alle - til oss, også i dag, og møter oss der vi er.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen