Joh 1,1–14 Ordet ble menneske

     1 I begynnelsen var Ordet.
          Ordet var hos Gud,
          og Ordet var Gud.
          
     2 Han var i begynnelsen hos Gud.
          
     3 Alt er blitt til ved ham,
          uten ham er ikke noe blitt til.
        
          Det som ble til
     4 i ham, var liv,
          og livet var menneskenes lys.
          
     5 Lyset skinner i mørket,
          og mørket har ikke overvunnet det.
        
     6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.  
     7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.  
     8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
     9 Det sanne lys,
          som lyser for hvert menneske,
          kom nå til verden.
          
    10 Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men verden kjente ham ikke.
          
    11 Han kom til sitt eget,
          og hans egne tok ikke imot ham.
          
    12 Men alle som tok imot ham,
          dem ga han rett til å bli Guds barn,
          de som tror på hans navn.
          
    13 De er ikke født av kjøtt og blod,
          ikke av menneskers vilje
          og ikke av manns vilje,
          men av Gud.
          
    14 Og Ordet ble menneske
          og tok bolig iblant oss,
          og vi så hans herlighet,
          en herlighet som den enbårne Sønn
          har fra sin Far,
          full av nåde og sannhet.

Høytidsvers : En Frelser er oss født i dag (ÆVG 142)

Jeg vet jeg har sagt det før, så hvis dere husker noen av mine tidligere juledagsprekener så vil dere ha hørt det før. For meg er juledag den dagen da julens hendelser settes inn i sin store sammenheng. Og så er samtidig denne prekenteksten så innholdsmettet at det kunne vært holdt en preken for hvert vers, og enhver preken over denne teksten vil bare berøre noe av alt det som kunne vært sagt.

Det som skjedde i Betlehem for over 2000 år siden var ikke en tilfeldighet, hverken i tid, sted eller omstendighetene ellers. Som vi leste i hebreerbrevet 1,1 «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene.» Det Gud talte gjennom profetene var det som vi nå får se i julen. Jesus blir født, og kommer til jorden, eller som Johannes skriver det «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Gud steg ned til vår jord, for å være nær oss.

Julen er for mange en fellesskapets høytid. Det er ikke så rart for hele utspringet for hele grunnen til at vi feirer jul er jo Hans lengsel etter fellesskap med oss. At Hans lengsel etter at vi skulle ta imot hans kjærlighet, var for stor til at han bare kunne holde avstand og se på at vi ble borte fra han. I Fil 2, 6 – 7 leser vi «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.» Det er Gud som steg ned, han som hadde vært der fra begynnelsen – ble menneske. Han ga ikke avkall på sin guddommelighet, men ble sann Gud og sant menneske.

Gud ble menneske og kom ned til mennesker som var skapt i hans bilde. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot han. Det er vel ikke bare en sannhet for Jesu komme som barn i en stall. Det er vel også en sannhet i dag. Han er fortsatt nær, over alt og hele tiden ønsker han å være nær nå inn til og ha fellesskap med mennesker – men hans egne tar ikke imot han.

Det kan være mange årsaker til at «hans egne» ikke tok/tar imot han. For noen var nok ikke Jesus den de ventet, eller det var ikke slik de ventet han. De ventet nok en konge i ett slott og med jordisk makt, men det var ikke slik Jesus var. For Jesus ville bruke all sin makt for å frelse oss, også når det innebar å lide og dø. Og Jesu liv var ikke preget av at han holdt seg inne med de store og mektige, men at han bøyde seg ned til de fattige og utstøtte. For andre, og kanskje mer i dag, er det slik at vi ikke har tid eller tenker at vi ikke trenger han. Vi har så mye vi skulle gjort, skal vi ha tid til han også? Vi har jo velferdsstaten og helsevesenet (og ikke noe galt med den) så hva skal vi da med Jesus. Noen kjenner seg ikke gode nok til å ha med Jesus å gjøre, mens andre tenker at de er for gode til at de trenger han.

Jesus tvinger ingen til fellesskap med han. Hva slags fellesskap er det om noen tvinges til å være en del av det. Men, han som ble født i en stall, han som var fra begynnelsen, han som er Gud og menneske. Han åpnet døren inn til fellesskap med han, og han åpnet den for alle. «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.». Har du lagt merke til hva som er «kravet» her? Det er ikke at du fikser livet, at du forstår alt, eller noen andre ting – bortsett fra det ene at du tar imot. 

Så lett, og samtidig så vanskelig. For kanskje ligger noe av utfordringen der, i det å ta imot. Vi tenker ofte at julen er en høytid hvor vi er flinke til å gi, og at det er noe vi skal ta med oss resten av året. Og, det tenker jeg at vi skal holde fast på. Men, julen er også høytid hvor mange får ta imot, og kanskje får vi det på ett vis til da – når vi tar imot gaver. Men ellers, og jeg kan i alle fall snakke for egen del, så kan vi mange ganger være fryktelig dårlige på å ta imot. Å ta imot kan være så mangt, vi tar imot gaver fordi noen setter pris på oss eller vil vise sin takknemlighet. Andre ganger kan det å ta imot handle om praktisk hjelp, forbønn, noen som går sammen med deg når livet er vanskelig. 

Det kan være vanskelig på ulike måter å ta imot, noen ganger fordi vi tenker at det var da ikke så mye vi gjorde, noen ganger fordi vi opptrer med falsk beskjedenhet. Det er på en måte «fromt» å si at det skulle du ikke gjort. Andre ganger kan det å ta imot hjelp fra andre innebære en erkjennelse av at jeg ikke fikser det selv – og det skal vi jo, altså fikse alt selv. Det å erkjenne at vi ikke fikser alt selv, oppleves som et nederlag.
 
Den største gleden du kan ha er å gjøre andre glad, heter det i et ordtak. Men, jeg tror vi tar feil om vi tenker at det bare handler om å gi. Jeg tror mye glede over det å gi er blitt drept ved at den som vi håpet skulle ta imot i stedet avviser. Jeg tror rett og slett at vi kan bidra til mer glede ved å bli flinkere til å ta imot. Når vi synger sangen «Jeg vil gi deg alt», om å gi alt vi har til Gud, så synes jeg det er flott ønske om å gi alt i våre liv til Gud. Samtidig, og ikke som ett «men», inviterer Gud oss til å ta imot fra han – alt det han vil gi oss.

Det er også julens budskap at han ga først, og inviterer oss til å ta imot. Kanskje det budskapet kan hjelpe oss til å ta det i hverdagen også, fra Gud og mennesker. At vi tar imot med glede, når andre vil gi. At det blir helt greit å la andre hjelpe, at det er helt greit å ikke fikse alt selv. Det er ikke bare greit, det er helt normalt. Kanskje til og med andre mennesker kan se at vi er helt normale mennesker som også vi trenger hjelp. Jeg tror faktisk også at det er slik i et fellesskap, både med Gud og mennesker, at vi kommer nærmere hverandre når vi både gir og tar imot, og ikke bare en av delene.

Derfor: Senk skuldrene, slapp av og ta imot. Både fra andre mennesker og fra Gud selv. Gud kom til jorden for å gi, for å gi det mest dyrebare han hadde, for at vi skulle ta imot. At våre liv ikke skulle være et evig strev etter å få det til, men å kunne ta imot det han gir.

Slik var det fra begynnelsen, og slik vil Gud det skal være i dag. At vi lever i et fellesskap med han hvor vi tar imot det mest dyrebare vi kan få; En kilde til liv  både for nå og evigheten.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse, den nikenske