Luk 1,46–55 Marias lovsang

46 Da sa Maria:

Marias lovsang
          «Min sjel opphøyer Herren,
          
    47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
          
    48 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
          Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
          
    49 for store ting har han gjort mot meg,
          han, den mektige; hellig er hans navn.
          
    50 Fra slekt til slekt varer hans miskunn
          over dem som frykter ham.
          
    51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
          han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
          
    52 Han støtte herskere ned fra tronen
          og løftet opp de lave.
          
    53 Han mettet de sultne med gode gaver,
          men sendte de rike tomhendte fra seg.
          
    54 Han tok seg av Israel, sin tjener,
          og husket på sin miskunn
          
    55 slik han lovet våre fedre,
          Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Vi hører og leser i dag Marias Lovsang. Maria var en ung jente, kanskje ikke mer enn 14 år gammel og hadde levd sitt unge liv innenfor templets mure. Nå var hun på vei til sin slektning Elisabet som også ventet barn. Den unge Marias Lovsang, som vi får gjengitt av Lukas, framstilles som en ubegripelig gledestilstand. Det er en emosjonell sang som Maria i den religiøse tradisjonen ikke er alene om. For i tradisjonen til profetene i Israel forkynner lovsangen til Maria at Gud utfri oss, han setter oss fri. Sangen er svaret på Guds nådefulle inngripen i deres liv.
Vi står her overfor det som Lovsang egentlig er. Skal vi forstå lovsangen må vi forstå at lovsang er noe, som både ligger bak og forut for de måter, vi normalt tenker og lever i. For en viktig del av lovsangen det er å gjenoppdage, at verden er god og forunderlig, – at det å være i verden, å være til, er et gode, uansett hvor ille det ellers går. Dette kan være goder som i hverdagen er gjemt og kanskje oversett, men et gode som er så fundamentalt at det peker hen på livets skaper.
Den som lovpriser livets skaper, er et menneske som har merket livet. Å lovsynge er derfor å erkjenne, at noe har skjedd meg, noe som er større enn meg, og så å følge sporene tilbake til den, som har satt disse spor i livet mitt. Vi kan også si, at det å lovsynge det er å bekjenne at evigheten har brudd inn i livet. Slik blir det mest fundamentale i vår tilværelse ikke en tilfeldighet eller noe forbigående.
Likevel er det ikke så enkel å oppsøke Gud i lovprisning. Min egen angst kan gjøre at jeg ikke merker at mitt hjerte slår som en impuls på Guds nærvær. Det evige er på spill i lovsangen, men evigheten går gjennom nået. For der jeg befinner meg i øyeblikket, der kan det være så mye lidelse, at sporene, som viser meg livets grunn, dekkes til, eller det er så mye støy, at jeg ikke klarer å se og oppfatte evigheten, når den rører ved meg. Når det er nat i livet, kan jeg ikke se dagen. Lovsang er at stole på dagen, når jeg befinner meg midt i natten.
Lovsang uttrykkes derfor heller ikke først og fremst i de mange positive, riktige, ord, som blir gjentatt for å bekrefte en orden vi har bruk for at høre. Lovsang skal ikke bare høres på et følelsesnivå og av vår bevissthet, men av hele det store bilde av hva verden og mennesket er. En klagesang er ofte mere lovsang enn det mange i dag forbinder med lovsang.
Hvordan treffer Marias Lovsang oss?  Det vi opplever er at lovsangen, den skjer ikke uten grunn. Noe stort har skjedd. Maria synger om noe nytt. Noe som overgår hva vi menneskelig kan forestille oss. Dette er undringen som overgår all logikk. For Gud er mektig til å sette seg utover logikken og gjøre det vi ikke kan forestille oss.
Lovsangen bejubler at Gud finner livet til et menneske eller til et helt folk for så viktig, at han utvelger det for å opprettholde det, og at han skjenker ufruktbare kvinner det de aller mest lengtes etter – et barn. Gud gjør det usannsynlige. Hvor en slik utrolig frelse forkynnes, og hvor opplevelsen overstiger den største forhåpning, da er lovsangen den mest nærliggende reaksjon. Derfor går Maria, ugift og gravid alene gjennom fjellterreng og synger en sang. Det er en lovsang som bekrefter at Guds verden kan ta bolig i mitt liv og i ditt, og i den verden, hvor alt for mange stormenn ennå sitter på tronen. Lovsangen til Maria er derfor både bønn og bønnhørelse.
Dietrich Bonhoeffer, presten som sluttet sine dage i en konsentrasjonsleir i Tyskland 1945, sa i advent 1933 om Marias lovsang: «Dette er på en og samme tid den mest lidenskapelige, villeste, ja man kunne si den mest revolusjonære adventssang som er blitt sunget. Det er ikke den myke, kjærlige, drømmende Maria, som vi treffer henne på malerier, men det er den lidenskapelige, stolte og begeistrede Maria som taler her.» Maria lovpriser ikke alene Gud for det han har gjort for henne, men også for at Gud «har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.» 
Når vi her kort tid før jul hører Marias Lovsang som lovsynger Gud, som løfter opp de lave og metter de sultne med gode gaver, da la oss også se de lave og sultne i vår verden. Jeg kan se all den fornedrelse som rammer mennesker omkring oss og i verden av i dag. For Maria lovsynger også Gud for at han ser til alle andre som er fattige, som nedverdiges og føler seg mislykket. Gud i de som blir fornedret, det er det revolusjonære og det lidenskapelige i adventens budskap sier Bonhoeffer. Hvor mennesket sier foraktelig, der sier Gud vær velsignet! Der hvor vi er kommet til det punkt i livet hvor vi skammer oss over oss selv eller Gud, eller føler at Gud kun er fjern og borte, der er Gud så nær oss i våre liv som han aldri har vært før. Da bryter han seg inn i våre liv slik at vi fysisk kan erfarer det, og vi føler og gripe hans underfulle kjærlighet, nærhet og nåde.
Gud ser den som trenger og åpner en fremtid, hvor den sterkes og svakes lov ikke er grunntonen.  Når vi hører Marias Lovsang kan vi ikke komme utenom at Gud har sett sin tjenerinne i hennes fattigdom, og har løftet opp de lave. Dette gjelder de som håper på hans frelse! De som søker etter hjelp og redning ut av deres mørke.
Marias lovsang er en invitasjon til oss til at synge som hun. Hun får sin kraft fra det, hun bærer i seg, som hun ennå ikke kjenner. Hun gjennomlever en veldig prøvelse – for å gi rom til ham, hvis kjærlighet det er at nå ut i alle prøvelsers hulrom.
Jeg ber dere om at vi ikke glemmer Marias lovsang, slik hun formidler den. Lovsangen til denne kvinne som 30 år senere ved korset måtte erfarer at Guds rike og hans rettferdighet ikke setter seg igjennom med makt, men kommer skjult i kraft av hans kjærlighet. Maria gikk veien først. Hun erfarte på en spesiell måte det enhver av oss kan erfare, nemlig at Gud tar bolig i vårt liv: han gir oss livet, han fordrer det av oss – i kjærlighet. Han er kjærlighetens rytme, og der hvor vi blir stumme, der er han styrken i vårt svar. Maria visste at etter henne er ethvert menneske utvalgt. Se, du har funnet nåde for Gud, hans kraft skal overskygge deg – han skal leve og gro hos deg – i ditt liv.
La oss ha samme tillit som Maria til at når denne verden forgår da vil Guds kjærlighet bestå og dra seirende ut. Til da må vi med Maria åpne vår munn for de svake, de som ingen stemme har, de som står ved stupet, for de fremmede, for de eldre, for barna. Der finner vi Kristus. I Kjærligheten som vi har i vente, men også i den kjærlighet vi utøver, der møter han oss alltid. 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen