Matt 21,1–11 Inntoget i Jerusalem

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

I det 40. kapittel hos profeten Jesaja står det skrevet:
«1Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. 2Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder. 3Hør, det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! 4Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. 5Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal sammen se at Herrens munn har talt. 6Hør, det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hva skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. 7Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. 8Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid. 9Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Rop høyt, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er deres Gud! 10Se, Herren Herren kommer med velde, og hans arm råder. Se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.»
Amen!

La oss be:
«Å kom, å kom, Immanuel,
og frels ditt folk, ditt Israel.
på pilgrimsveien venter vi
at du, Guds Sønn vår trøst skal bli.

Å visdom, du Guds eget ord,
din rettferd regne over jord.
Lys opp vår vei til nådens hjem,
til himlen, ditt Jerusalem.»Fra middelalderen. Overs.: K.A.Pollestad 1992.

Amen!

Dette hellige evangelium på 1. søndag i advent står skrevet hos evangelisten Matteus i det 21. kapittel:

1 Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted  
2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg!  
3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.»  
4 Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:      
5  Si til datter Sion:
        Se, din konge kommer til deg,
        ydmyk er han og rir på et esel
        og på trekkdyrets fole.
6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt,  
7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp.  
8 Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien.  
9 Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte:
        Hosianna, Davids sønn!
        Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
        Hosianna i det høyeste!
10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»
          

Disse var dine ord, hellige Far, hellige oss i Sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.

Advent kommer av det latinske adventus Domini, som betyr ‘Herrens komme’. Advent høres litt ut som ‘å vente’ på norsk, selv om ordene i seg selv overhodet ikke har noe med hverandre å gjøre. Men, Guds folk har opp gjennom historien brukt mye tid nettopp på å vente på Kristus, både i Det gamle og Det nye testamente, og helt til i dag. Hos profetene kalles disse som venter for Jerusalem eller Jerusalems datter, Sion eller Sions datter, fordi Jerusalem var de troendes hovedstad og Sion deres jordiske konges tilholdssted i Jerusalem, selv om de ventende skulle befinne seg på den andre siden av Jorden. Forordet, som ble lest innledningsvis, er starten på Trøsteboken hos Jesaja, og handler om et folk som er nedtrykt av synden og døden, og som venter på at frelseren, Messias eller Kristus, skal komme, og er en sentral tekst i å forstå hva adventen betyr.

Av både Det gamle og Det nye testamente ser vi at Kristus, kommer i alle fall to ganger i fysisk skikkelse, og ellers også åndelig. Det er en forståelse i Det nye testamente og gjennom kirkehistorien at hele Skriften har en åndelig eller dypere betydning, men kanskje ikke absolutt alt skal forstås like bokstavelig. Vi ser at samme bibeltekst, eller samme bibelske begrep eller tema kan ha ulike betydninger eller forstås på flere nivåer. Det betyr ikke at man behøver å vri og vende på hvert eneste bibelord for å oppnå kunnskap til frelse, for Gud har gitt oss evangeliet åpenbart i bibeltekstens likefremme betydning, slik at ikke engang en dåre skal kunne gå seg vill, som profeten Jesaja skriver (Jes 35:8). Og Jesus sier også: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.» Men, med skjells år og alder bør en kristen likevel ha i alle fall noen forståelse av Skriftens åndelige eller dypere betydning.

I den gamle evangelietekstrekken for adventstiden – og også til en viss grad i de nye tekstrekkene – ser vi at temaet Jesu komme tas opp på ulike måter og i forskjellige betydninger. 1. søndags tekst, som vi akkurat leste og som også er palmesøndagens tekst, handler om Jesu komme i historien, altså da han fysisk red inn i Jerusalem på palmesøndag. 2. søndags tekst, Luk 21, handler om når Jesus kommer andre gang, på dommedag «i skyen med kraft og stor herlighet». Teksten på 3. søndag, Mat 11, om døperen Johannes i fengselet, har et tydelig åndelig budskap om Jesu komme til hvert enkelt menneske. 4. søndags tekst, fra Joh 1, om den ropendes røst i ørkenen, tar utgangspunkt i innledningsordene vi leste, og er umiddelbart et tilbakeblikk på Jesu komme profetert i Det gamle testamente.

Så til dagens evangelietekst. Jesus er omtrent fremme ved målet for sin aller siste jordiske reise. Han har akkurat kommet opp de 1 000 høydemetrene til høylandet i Judea fra Jeriko ved Dødehavet, hvor han hadde helbredet de to blinde. Han overnatter som vanlig i Betania, hvor bl.a. vennene hans, søsknene Marta, Maria og Lasarus bor. Betania var vanligvis siste overnattingssted før Jerusalem for dem som kom reisende nordfra langs det som heter Jerikoveien. Da gjenstod bare sjarmøretappen på en halv mil og noe over 100 høydemeter over Oljeberget før de var fremme i Jerusalem. Av Johannes vet vi at det er like før påske, den viktigste av de jødiske festene, og det var populært for jøder fra hele Middelhavsområdet å dra opp til Jerusalem. Et ganske nøkternt anslag er at Jerusalem hadde ca. 30 000 innbyggere på Jesu tid, og at det i påsken befant seg ca. 180 000 mennesker i byen. Det sier seg selv at det ble for trangt i selve byen, slik at påskegjestene campet overalt rundt byen. Ifølge Talmud vet vi at bygrensen i påsken ble utvidet til åssidene rundt byen, med Betfage på Oljeberget som østligste yttergrense. Jesus reiser derfor ikke alene til Jerusalem med disiplene sine, men kommer sammen med tusenvis av galileere. Galileerne ble nærmest betraktet som utlendinger i Jerusalem og Judea. Galilea, som ligger i utkanten av det gamle Nordriket, hadde på Jesu tid også internt selvstyre gjennom fjerdingsfyrsten Herodes, mens Judea var styrt direkte av den romerske prefekten eller landshøvdingen Pontius Pilatus. Men blant påskens hundretusenvis av pilgrimer skilte ikke galileerne seg så mye ut.

Jesu inntog i Jerusalem under jødenes påskehøytid er et tydelig vendepunkt i evangelieberetningene. Dette er eneste gangen Jesus offentlig proklamerer at han er Messias, jødenes konge, dog uten at han sier det helt direkte. Handlingen og tidspunktet er perfekt for å oppnå oppmerksomhet og provokasjon. Jesu messianske krav representerte åpenbart en trussel mot den romerske okkupasjonsmakten, tempelpresteskapet og Sanhedrin, jødenes Høye råd. Gjennom denne prosesjonen og den påfølgende ryddingen av tempelplassen har Jesus offentlig kastet hansken og gitt dråpen som fikk begeret til å flyte over for det religiøse lederskapet hos jødene.

Det hele er arrangert for å oppfylle profetiene i Det gamle testamente i detalj. Det var samme vei som den gamle kong David 1 000 år tidligere hadde latt sin sønn Salomo ri inn på et muldyr for å hylles av folket som den nye kongen. Og dersom Jesu publikum ikke umiddelbart skulle gjenkjenne historien om Davids sønn Salomo, ville man huske én eller flere av messiasprofetiene i Det gamle testamente. På den dagen Messias kommer «skal hans føtter stå på Oljeberget», står det i det 14. kapittel hos Sakarja. Matteus siterer Sak 9:9 og Jes 62:11 som eksempler på profetier som nå tydelig er gått i oppfyllelse, og hentyder sannsynligvis også til den over 1 000 år eldre patriarken Jakobs profeti i 1. Mosebok: «[Fredsfyrsten] binder til vintreet sitt unge esel, til den edle ranken sin eselhoppes fole» (1 Mos 49:11). I motsetning til de andre evangelistene – som bare nevner det unge dyret ingen hadde ridd på tidligere og som Jesus faktisk red på – så er Matteus påpasselig med å nevne at Jesus hadde med seg to esler, for å oppfylle profetienes mulige hentydning til to dyr.

Når vi sammenligner fortellingen hos Johannes, ser vi at dagens evangelietekst begynner dagen før palmesøndag, altså på sabbaten. Jesus sender to av sine disipler til Betfage ved Oljeberget for å hente to ridedyr, noe som rent fysisk var unødvendig, ettersom han allerede hadde gått til fots i dagevis fra Galilea, og den gjenværende etappen til Jerusalem var relativt kort og enkel. Vi skjønner at handlingen er arrangert og planlagt i detalj på forhånd for å oppfylle profetien. 

Dagen etter står eslene allerede klare i Betfage, og på passordet «Herren har bruk for dem» får disiplene umiddelbart ta dem med seg. Disiplene pynter dyrene med kappene sine for denne høytidelige anledningen. At Jesus hadde valgt nettopp denne dagen, søndagen, skjønner vi av at akkurat på denne dagen hver uke resiterte jødene Sal 24, som vi fikk lest for oss tidligere, og der det bl.a. står «Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn!» (Sal 24:7).

Folkemengden improviserer en rød løper og legger klærne sine på veien i tillegg til løvgreiner. Johannes nevner også palmegrener, som har gitt navnet til palmesøndagen. Følget tar ham med inn i byen i en offentlig visning passende for en konge og synger fra Sal 118 den siste og lengste av lovprisningssalmene som typisk ble sunget av pilgrimene på vei til påskefesten. Hošiana (Sal 118:25–26) er hebraisk og betyr egentlig ‘frels oss nå’, men her blir uttrykket brukt som jubelrop i betydningen «priset» eller «lovet», slik de priser Jesus som Davids sønn. Ifølge vers 15 fortsetter barna i følget frimodig den høylytte lovprisningen helt inn på tempelplassen, og Jesus aksepterer denne hyllesten som konge. På spørsmål fra de mer skeptiske innbyggerne i Jerusalem om hvem denne viktige personen er, svares det at det er profeten Jesus fra Nasaret, og Messias kalles også profet i 5 Mos 18:15–19.

Men vi skjønner at folkemengden hadde en annen forventning om Messias, at han skulle komme med makt og ære og skulle kaste ut de romerske okkupantene og gjenopprette den jødiske staten. Dette var årsaken til at Jesus hadde forsøkt å holde sin messianske identitet skjult frem til nå. Det ironiske er at Jesus ikke kommer ridende inn på en hvit hingst med en stor hær som en erobrer som bringer krig. Han kommer i stedet ydmykt på et esel som en tjener som skal dø for oss, for hans frelse er av en fundamental art og hans kongerike ikke av denne verden.

Avslutningsvis skal vi gå gjennom den dypere mening av dagens evangelium.
Jesu legemlige inntog i Jerusalem betyr hans åndelige komme til alle mennesker. Han kom ikke bare til jødene for 2 000 år siden. Så lenge evangeliet lyder heter det at han kommer her og nå! Vi behøver ikke å komme til ham, bare ta imot ham. Jesus kom ikke bare til Peter og Paulus, han vil også være vår konge. Han vil være din. Han kommer ydmykt og saktmodig, ikke med ild og svovel som i Sodoma og Gomorra eller på Sinai berg. Han rir på et esel, et dyr som er ubrukelig i krig, men som brukes til å hjelpe menneskene i deres arbeid og til å bære deres byrder. Det vil si, Jesus kommer ikke for å skremme eller undertrykke oss, men for å ta våre byrder på seg, alt som plager, trykker og holder oss fanget. For å sitere Luthers utleggelse av dagens evangelium: «Han kommer til DEG, deg, deg. Hva vil det si? Er det ikke nok at han er din konge? Er han din, hvorfor behøver han så at si at han kommer til deg? Alt det nevner profeten, for at han på det aller vennligste kan male Kristus for oss og lokke oss til troen. Det er ikke nok at Kristus har forløst oss fra syndens, dødens og Helvetes tyranni og herredømme, og på den måten er blitt vår konge. Han gir oss også seg selv til eie, så at alt det han er og har blir vårt. Om det sier Paulus i Rom 8:32: ‘Han har ikke spart sin egen Sønn, men gitt ham hen for oss alle. Hvordan skulle han da ikke også gi oss alle ting med ham?’ Altså har da Sions datter et dobbelt gode av Kristus. Det første er troen og Ånden i hjertet. Ved det blir hun ren og løst fra synden. Det andre er Kristus selv, så hun i det gode som hun har mottatt i Kristus, kan rose seg like fullt som om det var hennes eget, det som Kristus selv er og har.» 

La oss be:
«Å, kom, du Davids nøkkel, kom
og åpne himlens helligdom.
Lås opp ditt rikes høye sal,
før oss fra dødens skyggedal.

Å morgen skjær, du rettferds sol, 
send miskunn fra din kongestol.
La syndens dunkle skygger fly
for våre lengslers morgengry.» Fra middelalderen. Overs.: K.A.Pollestad 1992.

Amen!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!