Matt 24,35–44 Dagen og timen kjenner ingen

35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.
36 Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen.
37 Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.
38 For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken,
39 og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer.
40 Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen.
41 To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
42 Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.
43 Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset.
44 Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.
          

Den årstid vi er inne i nå, mellom høst og vinter, viser oss at livet er på hel – livet tar slutt. Det erfarer vi også i vår egne liv og vi opplever det globalt når vi ser at økosystemer og områder går til grunne, for aldri å oppstå igjen. 
Ord og utsagn i dagens tekster taler om nød, sorg og frykt som vi sterkt kan kjenne på også i vår tid. Ubeskrivelige katastrofer, andre ulykker og skjebner som alvorlig sykdom koster hvert år mange mennesker livet.
Kjære menighet, himmel og jord skal forgå. Det sier Jesus her i Matteus evangeliet. Det er en setning vi ikke vil høre. Det er en setning vi vanskelig kan forestille oss. Men prøver jeg å reflektere over det kan jeg ha stått i situasjoner hvor jeg i sinnsdypet kan ha følt det slik.  
Vi kan høre folk som sier om livet sitt: «Min himmel forgår, eller grunnen under mine føtter eksisterer ikke lenger». Det tap et menneske erfarer, når vi sørger over tapet av et menneske som står meg inderlig nær, forandre også mitt eget liv. Den som har mistet sin kjære kan føle det slik at jeg er fallet ned i et stort mørkt hull. Den som har mistet sin kjære kan uttale at alle våre planer ble plutselig revet bort og lagt i grus. Den som har mistet sin kjære kan miste motet på livet. Slik beskriver mennesker sine følelser når den som står meg nærmest dør. Himmelen over mitt liv faller sammen, jorden under mine føtter trekkes vek. Sjelen er såret. Slike følelser fyller sorgens dager og netter. Det sies at den som ikke har opplevd det kan ikke selv skape denne følelsen. 
Mange av oss har stått ved en grav for et menneske som har stått oss nær og som vi hadde kjær. Siste søndag var det allehelgensdag en søndag som bringer følelsene frem i oss og for noen også tårer. Hvilken betydning har døden i mitt liv? Hva blir når alt opphører? Disse spørsmålene har bruk for et rom. Sangen «Tears in Heaven» skrevet av gitaristen Eric Clapton ble skrevet ut av sorgen over å ha mistet sin sønn på 4 år i en tragisk ulykke. I ni måneder skrev han på denne. «Ville du kjenne mitt navn, om jeg ser deg i himmelen? Ville det være det samme?» Her gjør Clapton sitt første stopp: «Jeg må være sterk og komme videre for jeg tilhører ennå ikke himmelen»
Når forgår himmel og jord? Dette spørsmål har opptatt mennesker til alle tider. Dette spørsmål har også vært god forretning, når mennesker skaper angst rundt jordens undergang. Det ser vi i politikken og det ser vi i filmens verden. Men hva sier Jesus egentlig om dette spørsmål. Han burde jo vite det. Jesus sier: «Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen.» Slik er det. 
Kristus gjør ingen handle med angsten. Hverken englene eller sønnen kjenner dagen. Timen kjenner alene Gud som har skapt tiden. Her er ingen rom for spekulering. En forfriskende nøkternhet.  Hvis ingen kjenner tiden for dommedag, hva gjør vi da?
De fleste av oss lever våre hverdagsliv og skyver tanken om evigheten til side. Døden rammer alltid de andre. For meg selv lever jeg som om jeg er udødelig, i hvert fall på overflaten. Angsten forskyver jeg til natten eller jeg begraver meg ned i arbeid, som alltid er et godt virkemiddel for ikke å ville kjenne på seg selv. Livet forløper som et hamsterhjul. Rundt og rundt drevet av mine tanker. Jeg evner ikke lenger å stoppe dem. Forandring er så vanskelig. Hvor er min åpning for evigheten?
Jesus maler med få ord et bilde for oss som ryster oss. Det har kun et budskap: Våk og åpen dine øyne! Regn nå og her med evigheten! Lytt til budskapet fra ditt hjerte, din indre stemme. Lev ditt liv, for dette er ditt liv. Vi kristne inviteres til å forberede oss på døden, men vår tro gir håp om livet som overvinner døden. Lev slik at du forventer å leve evig, men også slik at du kan dø i dag.
Dagens tekst møter oss med bildet om husherren og en som kommer når vi minst venter det. Bildet av et hus symbolisere på den ene siden mitt hjem, der jeg bor og på den andre siden mitt indre hus, mitt sjeleliv. Hva skjer når disse husene konfronteres med døden og evigheten?
Når døden trer inn i huset endres dens ansikt. Den lukter annerledes, og den lyder annerledes. Hvor livet før fylte rommet med lyd, der høres nå kun et tikkende ur i tømte rom. Det kan mennesker forteller, mennesker som mister en slektning som de har pleiet. De opplever at det tomme og stillheten er vanskelig å holde ut, fordi alle gjenstander og kledningsstykker ånder av en felles historie. 
Et hus forandre seg når de som har gitt huset et ansikt ikke er der mer. Noen ganger forblir kun den mulighet for de som blir tilbake, å bryte opp og oppsøke et nytt og passende hus. Andre ganger kan det være tilstrekkelig å ta i bruk et sjelerom for å beholde minnet om den andre, mens livet kan leves videre i de andre rom. Mitt indre hus forandre seg i møtet med døden og evigheten. Det blir klart for meg at alt som har liv tar slutt. Når dette går opp for meg da finner jeg plutselig trøst i setningen: Himmel og jord skal forgå. På samme måte som verden og mitt liv har en start, så har de også en slutt.
Også sorgen tar slutt. Jesus inviterer meg til å heve blikket for å se hvorfra min hjelp kommer. Jesus sier: Åpne dine øyne. Åpne dine ører: Hør på budskapet fra ditt hjerte. For enhver time i ditt liv, regn med evigheten. Dette er ditt liv. Det er ikke en generalprøve, men det er selve fremføringen. Tanken om evigheten hjelper meg, å åpne mine øyne for virkeligheten. Da kommer også de andre menneskebarn i ditt blikk. Hva kan du gjøre med den fullmakt som husherren har gitt deg i hans verdenshus? Hvem må du trøste og hvem anklage? Hvem må du skånsom ledsage, hvem må du konfronterer med konsekvensene av hans handlinger? Husk på at du har fått husherrens fullmakt. Du handler i hans navn, på hans anvisning og på hans bud. 
Nå er det et problem: Av det hele tiden å skulle være på vakt, der kan det oppstå en ny stress situasjon. Men vær ikke bekymret. Gud selv har satt inn din dørvokter som passer på deg og ditt indre sjelehus. Martin Luther sier det i hans morgenbønn: Din hellige engel er med meg. Denne engelen taler i det stille og minner meg om evigheten. 
Også et annet moment er tiltalende ved dette bilde med huset. Når Gud er husherren så er han allerede på vei. Det betyr at han kan omgjøre ethvert hus til et hospits, et sted hvor kjærlighet og omsorg rår for syke og døende, for de fattige og de rike. Han finner også veien inn til denne verdens mektige. For også for disse gjelder det at: Himmel og jord skal forgå. Gud som er på vei, han er ikke innesperret i sin kirke. Men hans kirke sørger for hans hus. 
Hva blir det av et menneskeliv? Hva blir ved tidens ende? Når vi rydder opp etter våre foreldre ser vi hva som blir tilbake. Min første tann, min første hårlokk, mine første sko, mitt skolehefte fra 1. klasse osv. Hva blir tilbake? Jesus sier: «Mine ord skal aldri forgå.» Ordet forblir. Kjærligheten som jeg kan takke livet mitt for, består. Jesu ord forblir. Med ord danner jeg mine relasjoner, for ord stiller alltid noen overfor meg.  Jesus ord danner derfor også en relasjon til Jesus selv. Slik som vi opplever det her i Kirken i dag og i alle kirker hvor vi hører hans ord. I hans ord sier han: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,20) Jesus snakker oss ikke inn i angsten, men snakker oss ut av angsten. For der hvor vi står ved veis ende, når livet ebber ut, der er Han som når alt tar slutt setter en ny begynnelse.
Jesus ord er evige, de når inn til våre hjerter i livet og i døden om vi vil det. Jesu ord har kraften til å åpne oss for hans ord. Hans ord roper til oss i livet; de roper oss inn i kjærligheten. De skaffer oss et rom, og vi blir stille. 
Mine ord skal ikke forgå. Ordene til Jesus skaffer et rom, som rekker videre enn vår dødsangst. Hans ord endre vårt perspektiv. De sier til oss: Se på Guds inngripen og hans handlinger i ditt liv. De situasjoner hvor han bevare oss og gir trøst. Gi slike erfaringer et rom og din sjel vil finne ro. Det er ikke slik at du skal finne din egen vei i livet alene og utfra din egen kraft. Du kan dele dine bekymringer og din sorg. Hos Gud er du elsket uten betingelser, uten noen motytelse. Det sier Jesus ord til oss. Og Jesus ord skaper det de sier. 
I skapelsesberetninger hører vi Guds skaperord. Gud talte: Det bli lys og det ble lys. I Johannes evangeliet leser vi i det første kapitlet at i begynnelsen var ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Ordet ble som lys for mennesket. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet Joh. 1,14. 
Det er det samme skaper ord vi leser om i dagens tekst. Jesus sitt morsmål var Arameisk og ordet som brukes i dagens tekst om Guds ord er på arameisk: «Davar». Dette betyr det samme som det ord Johannes bruker når han taler om Logos om ordet som var i begynnelsen. Ordet Davar har fire likeverdige betydninger: Det betyr Ord, det betyr mening, det har en utøvende kraft og handling i seg. Jesus sine ord er uten unntak Davar-ord. De bærer i seg en kraft som skaper og skaper noe nytt. De bærer i seg en kraft inn i det levde livet til den enkelte, til å stifte mening, og forbinde oss med målet i skapelsen. Disse ord venter på oss og bringer våre liv i bevegelse og gir kraft, retning og mening til våre handlinger. 
Ordet i bibelen blir alltid legemliggjort i våre kroppe. Tenker vi over de virkelig betydningsfulle øyeblikk i våre liv, som da kjærligheten møte oss, da var det som en dyp erkjennelse av den andre som om du til alle tider var ventet i min sjel. Dette er som en foregripelse av Guds kjærlighet. Hans kjærlighet krenker ikke, søker ikke sitt eget, utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. (1. Kor 13,7) Denne kjærligheten venter på oss når himmel og jord forgår. I denne kjærligheten lever vi, og den finnes bare et skritt utenfor vårt hus av sorger. Der hvor hans ord få plass i oss og våre liv, hvor vi lar oss tiltale av Jesus da finner vi våre plass i hans frelsesplan og i hans frelseshistorie.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen