Luk 6,20–23 Saligprisningene

20 Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
     «Salige er dere fattige,
     Guds rike er deres.
          
21 Salige er dere som nå sulter,
     dere skal mettes.
     Salige er dere som nå gråter,
     dere skal le.
          
22 Salige er dere når folk hater dere,
     når de utstøter dere og håner dere
     og skyr navnet deres som noe ondt –
     for Menneskesønnens skyld!
          
23 Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
     stor er lønnen dere har i himmelen.
     Slik gjorde også fedrene med profetene.
          

Allehelgens dag er en dag som bærer i seg et både og. Vi minnes de som har gått foran, og tekstene, salmene, lysene gjør at vi får håp om det som venter oss. For meg ble også møtet med denne teksten, sammen med andre ting jeg har opplevd de siste ukene, et både og. Både nåtid og framtid.

Da Jesus løftet blikket og talte til disiplene denne dagen så var ikke hans tale at fra nå av skal alt bli bra. Fra nå av blir det ingen mer problemer, ingen mer sult, ingen mer forfølgelse. Likevel sier han at de skal bli «salige». I en kommentar i Bibelen står det om dette ordet: Salige – Det greske ordet svarer til et formelaktig hebraisk uttrykk det et menneske gratuleres med sin lykke i nåtid eller framtid. Ordet (makarios) kan også oversettes «lykkelig», og det hebraiske uttrykket kan brukes som «til lykke» eller «gratulerer».

Hvordan kan Jesus ønske «til lykke» til de som er fattige, sultne, gråter, eller blir forfulgt? Skjønner han ikke hva det vil si, evner han ikke å sette seg inn i hvordn de har det. Er Jesus overfladisk og virkelighetsfjern? Nei, Han gjør det fordi han kan peke på at de har noe i vente, noe som er så uendelig mye bedre enn det de noen gang kan få oppleve her på jorden. «Guds rike er deres» sier han til de fattige, «dere skal mettes» til de sultne, «dere skal le» til de som gråter, «stor er lønnen dere har i himmelen» sier han til de som blir forfulgt. Uten at virkeligheten her og nå blir endret, så vil han gi dem et håp.

For den som tror ligger alltid det beste foran. En av de fineste historiene (gjengitt litt etter hukommelsen) jeg har hørt som beskriver dette er historien om en kvinne som var alvorlig syk. Hun snakket med sin pastor om det som ventet, og om begravelsen. Hun hadde ett ønske for begravelsen, og det var at på kisten skulle det ligge en gaffel. Pastorene skjønte ikke helt det, og hun måtte forklare: Når vi har middag her i kirken og de som rydder av før desserten lar gaffelen ligge, da vet jeg at det er noe ekstra godt til dessert. Derfor er gaffelen en påminnelse om at for en kristen er alltid det beste i vente, og det vil jeg at de skal se i min begravelse også.

Håpet til denne kvinnen fjernet henne ikke fra realiteten med sykdom og død, håpet som ligger i salgprisingene fjerner ikke sult, tårer, fattigdom og forfølgelse. Men, håpet hjelper oss å løfte blikket. Se at dette er ikke slik det alltid skal være, og en gang venter noe som er så uendelig mye bedre. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. Han som sitter på tronen sa; Se, jeg gjør alle ting nye» (Åp 21, 4-5a).

Dersom du går gjennom vanskelige tider, fortsett å gå. Håper hjelper oss til å fortsette å gå, fordi det er et håp om at det en gang skal bli bedre. Om vi ikke har noe håp er det lett å bare stanse opp, sette seg ned og bli værende i problemene. Guds løfte til oss er ikke at det ikke skal bli vanskelige tider, men at han går med oss gjennom  de vanskelige tidene. Å feste blikket for å se på det håpet vi har i Jesus Kristus gjør ikke at vi er noe annet sted enn der vi er, gjør ikke at problemene blir borte. Men håpet som Jesus taler om kan få være som et lys, en lykt som leder oss gjennom det vanskelige og ut av det. Ved å løfte blikket på Jesus er det han som blir fokus i våre liv, og ikke det som er vanskelig. 

Dette ønsker jeg ikke skal oppfattes som en lettvint greie, noen ord fra en som stort sett ikke har opplevd vanskeligheter. Og jeg tror heller ikke på å løfte pekefingeren; «Nå må du skjerpe deg, og holde fokus på Jesus». Hvis jeg begynner å tale slik så må dere være så vennlig å skru av mikrofonen og bære meg ned fra talerstolen. For Jesus taler aldri lettvint om den smerten som mennesker opplever, det håpet Jesus snakker om er ikke en virkelighetsflukt. Det håpet han forkynner er et håp som er der, tross alt – tross alle vanskeligheter og utfordringer du og jeg kan oppleve i våre liv. Det er et håp, som heldigvis, ikke er knyttet til hvordan vi føler det. Men, det er et håp vi har på grunn av det som han har gjort for oss.

Men, er håpet bare for evigheten? Jeg tror det er et både og, ikke enten eller. Håpet er absolutt for evigheten og der vil vi se det oppfylt fullkomment, men vi skal også se glimt av oppfyllelsen her og nå. Og der har du og jeg også en rolle, så følg med.

Forrige helg var jeg på en konferanse som heter «Gi Jesus videre», og har mange inntrykk herfra. En av de tingene som jeg tenkte en del på i løpet av den helgen var to av bønnene i «Vår Far». «La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen» (Matt 6,10). Jeg hadde det nok i tankene også at jeg visste hvilken søndag det er i dag, og hvilken tekst jeg skulle tale over. Det håpet som vi har snakket om, og som vi tror vi skal se fullkomment oppfylt i himmelen. Når vi ber denne bønnen, ber vi ikke da også om å få se det her på jorden. For i Guds rike er det jo slik det skal være, slik denne teksten beskriver det skal være for de som er salige, og dette er jo også Guds vilje. At de som er fattige skal få se at Guds rike er for dem, at de som sulter skal mettes, at de som gråter skal le og at de som forfølges skal kjenne gleden over det de skal få i himmelen. Og hvilket redskap er det Gud har valgt seg for at Guds rike skal komme nær her på jorden, er ikke det oss – som en del av hans verdensvide menighet.

Derfor er kanskje ikke denne teksten bare en tekst om håp for meg og for alle, men også en tekst som utfordrer. Hvordan kan vi i ord og handling gjøre slik at andre ser at dette håpet gjelder også dem, både for evigheten – og her og nå. 

Når jeg ser for meg Jesus, så ser jeg han i to posisjoner med kroppen sin. Det ene, som vi ser på alterbildet her, hengende på et kors. Det er det Jesus gjorde i den posisjonen som er grunnlaget for alt vårt håp i han. Den andre posisjonen er når Jesus bøyer seg ned til mennesker i ulik type nød. Det er slik han gjør håpet konkret for hver enkelt av disse, her og nå.

Den første posisjonen, på korset, var noe bare han kunne gjøre, og som bare han var kalt til å gjøre. Den andre posisjonen er en posisjon hvor Jesus er et forbilde for oss, og som også vi er kalt til. Å bøye oss ned, for å gi mennesker håp, for å la dem se at håpet ikke bare er et håp om at en gang skal alt bli bra. Men, at det også er et håp om at de kan få et glimt av himmel allerede nå. Bøye oss ned for å reise mennesker opp, ikke stå oppreist og be dem reise seg. 

Bøye oss ned til fattige så de ser at Guds rike er for dem, bøye oss ned for å trøste de som sørger så de igjen kan le, bøye oss ned for å gi mat til de sultne så de kan mettes og bøye oss ned for å stå sammen med de som forfølges så de kan holde fast på løftet om gleden i himmelen. 

I Joh 14,12 står det; «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far». Det slo meg i forberedelsene til talen i dag. Når Jesus sier «de gjerningene jeg gjør», var ikke det først og fremst å vise kjærlighet og å gi mennesker håp. Det er også vårt kall, på en dag som denne – men også alle andre dager. Å møte mennesker med den kjærlighet som vi er møtt med, å gi videre det håp som vi har fått. 

Det vi håper på vil vi ikke se fullkomment før vi er i himmelen, og lengelsen etter det skal vi få bære med oss i hverdagene. Samtidig kan vi gi både andre og hverandre et glimt av det fullkomne ved å leve i og gi videre den kjærlighet vi har fått. Oppfordringen er like enkel som den er vanskelig, la oss gå ut og gjøre det.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse