Luk 15,11–32 Den bortkomne og hans bror

11 Jesus sa: «En mann hadde to sønner.
12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem.
13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv.
14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød.
15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene.
16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel!
18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg.
19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’
20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
     Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.
21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’
22 Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.
23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest.
24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
25 Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans.
26 Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde.
27 ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’
28 Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
29 Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine.
30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’
31 Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
32 Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
          

Vi har nettopp delt en historie, en lignelse, som jeg antar er kjent for alle her. Det er en historie vi har hørt mange gang, og også hørt mange tolkninger om. Jeg har derfor i dag valgt å ikke bruke så mye tid på denne historien, men heller fokusere mer på bots- og bønnedagen. Hva slags forhold har vi egentlig til denne dagen? Betyr denne dagen noe for oss egentlig?

Jeg vet jo at noen av dere husker at denne høytidsdagen en gang i tiden var en fridag, eller i alle fall har hørt fra foreldre eller besteforeldre at før i tiden var dette en fridag. Jeg vil tro at poenget med en slik fridag var at folk skulle gjøre bot, f.eks. i form av faste og be både for seg selv og landet. 

Vi kan jo lure på om vi skulle tatt tilbake denne dagen litt – innholdet i den. Ikke akkurat at vi skulle gjøre det til en mørk og alvorlig dag, men heller ta muligheten en slik dag gir til å være i bønn for seg selv, for folket vi lever sammen med, for verden. Bønn og bekjennelse rundt det vi mener går i gal retning i samfunnet vårt. 

Jeg tenkte litt på det i forberedelsene, om vi har fokusert så mye på at vi kan be når som helst og hvor som helst. Vi er blitt vant med multitasking – gjøre flere ting samtidig – og er det blitt sånn også når vi ber. Vi kan be på vei til jobb, i bilen, i dusjen, og vi sukker til Gud når vi leser avisen eller ser nyheter, men har dette tatt fra oss muligheten til å lytt til Guds stemme og hans råd? 

Jeg tror og vet at Gud gir oss råd på mange måter, og det er mange ulike erfaringer om hvordan vi har møtt og møter Gud, men har vi gjort oss fattige i bønnelivet? Lengter vi etter å være sammen med Gud, ikke evighetslengsel, sammen med Gud i hverdagen. Jesus i hverdagen er jo temaet vi har hatt i oktober. Kanskje også det vi skal dele i dag kan være til inspirasjon for å gi Jesus større rom og plass i hverdagen?

I morgen er det reformasjonsdagen, og jeg måtte sjekke hva Luther sier om bots- og bønnedagen. Jeg finner at han ikke var særlig begeistret for katolikkenes botssakrament. Den første av hans 95 teser var slik: «Da vår Herre og Mester Jesus Kristus sa: gjør bot, så ville han, at hans troendes hele liv skulle være en bot»
Jeg skal ikke gå inn på hva Luther mener med det. Det kan du lese om når du kommer hjem. 

Jeg har lyst å ta med noe annet som jeg fant da jeg prøvde å finne ut hva Luther sier om bots- og bønnedag. Og det jeg fant handler mest som bønn, men også om bekjennelse og anger, som vi vel kan forstå som bot. 

Luther hadde en barberer som het Peter Beskendorf. Denne barbereren tok en dag mot til seg og spurte Luther om hvordan han ber. 

Jeg vet ikke om det var et naturlig spørsmål å stille til denne presten, og jeg lurer litt på hvem jeg sist spurte «Hvordan ber du?» Eller om jeg i det hele tatt har fått spørsmålet «Hvordan ber du». Mulig det er et spørsmål du har fått eller stilt, men jeg har en mistanke om at akkurat dette er noe vi er litt redde for å spørre hverandre om. Kanskje det blir for personlig? 
Om jeg hadde fått spørsmålet ville jeg nok svart som så at – tja, jeg sukker til Gud, ber inni meg, tenker bønn, mange ganger til dagen, men ikke til faste tider. Jeg har ikke annen fast bønn enn bordbønn, og når jeg husker det ber jeg kveldsbønnen jeg lærte da jeg var liten. Jeg syns jeg ber ofte. For ulike situasjoner. For folk jeg passerer til og fra jobb, eller folk jeg snakker med på jobb. Men – jeg kan dessverre ikke si at jeg går inn i mitt lønnkammer og er stille for Gud. Der har jeg noe å jobbe med. 
Tilbake til Luther: Jeg kan se for meg at det ikke var praktisk mulig for Luther å gi noe godt svar til sin barberer der han satt full av barberskum i fjeset. Han svarte derfor med et 40 sider langt, trykket brev. 
I brevet gir Luther gode råd og undervisning om bønn. Han starter med et bilde som barbereren lett kjenner seg igjen i. Hør her: 
«Kjære mester Peter   
Jeg gir deg det beste jeg har. Jeg forteller deg hvordan jeg selv ber. Måtte vår Herre hjelpe deg og alle andre til å gjøre det bedre.
En god og dyktig barberer må ha tanker, sinn og øyne konsentrert om kniven og skjegget. Han kan ikke glemme hva han holder på med når han skjærer og barberer. Hvis han prater i vei, ser seg rundt, eller tenker på noe annet, vil han antakelig skjære en mann i munnen eller nesen - eller kanskje til og med halsen. Det er slik at alt som skal gjøres på en god måte, burde oppta hele mannen, med alle hans evner og lemmer. Ordtaket sier: Den som tenker på mange ting, tenker ikke på noe, og får ikke utrettet noe godt. Hvor mye mer må da ikke bønn eie hjertet helt og holdent hvis det skal bli en god bønn!»

Det er den avdøde tyske teologen Walter Trobisch som har skrevet det jeg forteller om Luther her. 
Trobisch skriver videre: «Og hva med bønnens innhold? Skal det være dine personlige behov og anliggender? Å, nei! Luther svarer: Begynn med budene!»
Ut fra hvert bud lager jeg en krans av fire sammenflettede tråder. Det vil si at jeg for det første tar hvert bud som undervisning, noe det egentlig er, og så reflekterer jeg over hva Herren så alvorlig krever av meg her. For det andre gjør jeg det til en grunn for takksigelse. For det tredje en bekjennelse og for det fjerde et bønne-emne. 

Som vi ser – Luther oppfordrer til mer enn «i farta-bønn». Her skal det brukes god tid. Han sier videre til barbereren at når du er ferdig med budene, kan du fortsette med Fader Vår, og hvis du har tid – trosbekjennelsen. Han gir eksempler på hvordan han fletter denne kransen med de fire tråden – lære – takke- bekjenne – be. Jeg skal ta med eksemplet han gir om den første trosartikelen:
Jeg tror på Gud, den allmektige Fader, himmelens og jordens skaper. For det første, hvis du lar det skje, vil et stort lys her skinne inn i ditt hjerte. Det lærer deg med få ord noe som aldri kunne uttrykkes med alle språk, eller i mange bøker, nemlig hva du er, hvor du kommer fra, hvor himmel og jord kommer fra. Du er Guds skapning og Guds verk. Dette betyr at du av og i deg selv ikke er noe – du kan ikke gjøre noe, vite noe eller gjøre noe. For hva var du for tusen år siden? Hva var himmel og jord for seks tusen år siden? Absolutt ingen ting, akkurat som det som aldri vil bli skapt, ikke er noe. Derfor er alt du er, alt du vet, og alt du kan gjøre, Guds verk og Hans skapning, slik du bekjenner det her med din munn. 

For det andre skulle vi her takke for at vi gjennom Guds godhet har blitt skapt ut av intet, og at vi daglig blir holdt i live av intet som en fin skapning med kropp, sjel, fornuft, sanser osv…. Og Han har gjort oss til herrer over jorden, fiskene, fuglene, dyrene. Dette viser til 1. Mosebok 1,2 og 3.

For det tredje skulle vi bekjenne og være lei oss for vår vantro og utakknemlighet, fordi vi ikke har tenkt på disse tingene eller egentlig erkjent dem. Dermed har vi i virkeligheten skikket oss verre enn dyrene, som ikke har noen fornuft.

For det fjerde burde vi be om rett og sikker tro, slik at vi i fremtiden på alvor kan tro på vår kjære Gud og fremholde han som Skaperen, slik denne artikkelen lærer. 

Luther skriver om at han av og til opplever at den Hellige Ånd tar tak i tankene hans når han ber. Han ta da en stopp ved den bønnen han er i og lytter til Guds stemme. På denne måten ser vi at for Luther betyr ikke bønn bare å snakke. Det betyr også å være stille og å lytte. For han er ikke bønn bare en-veis, men virker begge veier. Ikke bare taler han med Gud, men Gud taler med han – og det siste her er den viktigste delen av bønnen. 

Tipsene fra Luther kan forandre bibelstudium og bønn fra en kjedelig plikt til et spennende eventyr. 
Anvend hvert spørsmål nøye på teksten i starten. Hva er det i denne teksten som gjør meg takknemlig? Hva er det i denne teksten som korrigerer meg, utfordrer meg og leder meg til omvendelse, bekjennelse? Hvilke bønne-emner tilbyr teksten meg? Hva er det i denne teksten som får meg til å handle? 
Et svar på alle disse spørsmålene finnes ikke hver gang. Ofte griper svarene over i hverandre. Det som kaller meg til omvendelse, kan bli dagens viktigste bønne-emne for meg, og det kan også kalle meg til å gjenopprette noe, eller be om unnskyldning.
Ved å tenke gjennom disse spørsmålene igjen kan vi også tenke på de små tingene som gjør oss takknemlige – en solskinnsdag, en vennlig hilsen, en vakker blomst eller et fint brev vi har fått. Vi kan tenke på noe vi ikke skulle ha sagt. Vi kan komme til å tenke på mennesker vi burde be spesielt for denne dagen. Ved å svare på det fjerde spørsmålet (handling) kan vi legge en timeplan for dagen foran oss. Slik kan vi oppdage et meget praktisk svar på det problemet som så mange kristne kjemper forgjeves med - problemet med å finne frem til Guds ledelse.

Hvorfor tar jeg med alt dette om Luther og bønn? Hvor ble det av botsdagen? Og hvor ble det av sønnen som vendte hjem?
Jeg tror at det Luther kan lære oss om bønn og bibellesing, også hjelper oss til anger og bekjennelse. Kanskje vi skal utfordre oss selv til å bruke mer tid i samvær med Kristus, i bønn, bibellesing og bekjennelse. Tenker vi på vår Gud og Far som en vi vil bruke tid sammen med?
Den fortapte sønnen angret og vendte om. Han var nok usikker på hvordan han ville bli tatt imot, ettersom han øvde på å si at han kunne være som en av leiekarene. 
Hvordan tenker vi om den som tar imot oss når vi kommer med vår anger, og vår bønn? 
Er det bildet av faren som kommer løpende i møte, eller som vi leste i Mika – han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. Ser vi den nådige og tilgivende faren, eller tror vi at den guden vi har med å gjøre er som broren – han som mislikte at den hjemvendte broren ble gjort stas på? Hva tenker vi om vårt daglige møte med vår Far? Hvordan møter vi våre medmennesker som ønsker å komme tilbake til fellesskapet, eller er nye i felleskapet? 
Kanskje vi kan lære av Luthers bønnekrans og bruke den opp mot denne lignelsen. 
1.    Hva er jeg takknemlig for? (Takksigelse)
a.    Jeg er takknemlig for at jeg har en far som venter på meg og tar imot meg hvis jeg roter meg bort og vender tilbake. 
b.    Jeg er også takknemlig for at som hjemmeværende barn får jeg nyte godt av det han gir hver dag.
2.    Hva angrer jeg? (Bekjennelse)
a.    Jeg angrer at jeg ikke tar meg tid til å se alle gavene som er tilgjengelige hver dag. Jeg tar det kanskje som en selvfølge at jeg kan spise og drikke av festbordet og så glemmer jeg å gjøre det. Blir opptatt av andre ting.
3.    Hva skal jeg be om? (Bønne-emner)
a.    Jeg vil be om tilgivelse for alle gangene jeg ikke ser din godhet og kjærlighet – og gjerne som det står i Salmene 139: 1-3 ig 23-24
4.    Hva skal jeg gjøre/hva lærer dette meg? (Handling/læring)
a.    Jeg vil forsøke å finne meg et lønnkammer, der jeg kan bruke tid i bønn og lytte til det Gud vil si. 
b.    Og så vil jeg prøve å fortelle andre om den ventende faren som venter og speider etter den som dro bort. Han som ikke gjemmer på vrede. Han som kaster syndene i glemselens hav. 

La oss be (bønnen er for reformasjonsdagen, men jeg bruker den i dag):
Trofaste Gud, du sendte oss evangeliet til frelse. Vi ber deg: Skap en levende tro i oss og gjør din kirke ny. La din nåde og sannhet bli forkynt for alle mennesker, inntil ditt rike blir fullendt ved Jesus Kristus vår Frelser, som med deg og Den hellige Ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.