Lesetekster:
Rut 2,8–11, Ef 6,1–4
Prekentekst:
Matt 18,1–11
1 Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?»
2 Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem
3 og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.
4 Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.
5 Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.
6 Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.
7 Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!
8 Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild.
9 Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild.
10 Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. 11 *Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.•
Denne søndagen har vi «gudstjeneste for små og store» i Bodø. Det er lenge siden sist og virkelig spennende.
Prekenen denne dagen blir derfor mer en andakt for små og store. Da konsentrerer vi oss om «Jesus og barna» og bruker vers 1-5.
Avslutningsvis i gudstjenesten vil vi også komme innom alvoret som ligger i resten av teksten. Der handler det om å ta seg av alle, også de små. Ikke minst blir alvoret med å lede noen vill, lagt tungt på oss alle. Enten vi er foreldre eller tilhører den menighet hvor de små skal få vokse opp og lære Jesus å kjenne.
Hvem er størst? Hvem er opptatt av slikt?
Evangeliene er ærlige og viser oss at disiplene var det. Hele veien opp til Jerusalem.
Er ikke vi også opptatt av ære og posisjoner?
Ikke bare som barn når vi kranglet om hvilken pappa som var sterkest. Kanskje hevdet jentene at mamma var penest?
I gudstjenesten tenker jeg å få fram ei jente på tre og hennes far. Liten og stor. Ingen tvil om hvem som er størst. Likevel – hva mener Jesus når han sier :
«Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket»?
Skal voksne bli som de små og slippe alt ansvar slik barna bør gjøre?
Hvor utrygt ble det da ikke å være liten?
De voksne må og skal selvsagt ta sitt ansvar, ikke minst for barnas skyld.
Men hva er det da med de små?
Er de alltid nusselige, uskyldige og «snille»?
Som pappa er jeg nå ganske sikker på at dette ikke er dette Jesus vil fram til.
Foreldre må også si nei av og til, og da kan det holde hardt med husfreden.
På en måte så godtar barna at de er små og av og til hjelpeløse. De roper om hjelp og tar imot den. Selv om trangen til å lære og gjøre selv, ikke sjelden kompliserer det hele.
Intuitivt stoler de på omsorgspersonene, til de blir stor nok til å erfare at det er ikke så enkelt heller. Jentene er ikke store før de får høre: «Pass deg for fremmede menn….»
Det er utrolig viktig at de får det beste vi kan gi dem mens de er mottakelig for det. At de lærer å be og lærer Jesus å kjenne og stole på ham. Hva i all verden skulle vi som foreldre og menighet gjøre, om vi ikke prøvde å gi barna våre det aller beste?
Som også siste delen av teksten er inne på, så vil det snart nok dukke opp andre stemmer som vil ha oss bort fra Jesus. Stemmer som sier at det er gammeldags og utdatert å tro på Jesus og følge ham.
Vårt kall blir da i praksis å være motkultur. Ja, det er livsviktig for våre barn at vi klarer å være det. Jesus er «motstrøms!»
Hvordan kan menigheten være et sted hvor vi hjelper hverandre til dette? Vårt mål er å ta i bruk alle de ressurser vi rår over, slik at vi kan være støtte og hjelp til dagens foreldre.
Et trygt barn er også fornøyd med å være barn og ikke mestre alt, selv om mye energi går med til hele tiden å lære og mestre nye ting.
Vi voksne lar oss derimot gjerne lure til å tro at vi kan ha kontrollen. Vi prøver i alle fall.
Vil vi noen gang lykkes?
Liv og helse, lykke og ulykke, vær og uvær, hvor stor kontroll har vi egentlig?
Men vi kan være hos Jesus – midt i alt.
Det kalles NÅDE.
Vi valgte aldri å bli født eller hvem som skulle bli våre foreldre. Vi bare ER barn.
Vi valgte ikke å bli døpt, men ble båret dit. Vi bare ER Guds barn. Selv om vi ikke klarer å fikse livet, så tar han imot oss. Vi ER jo hans barn, om vi da ikke velger å forlate ham.
Han vil ta seg av oss. Små og store. Han er vår frelser og vil være vår venn og vandre sammen med oss.
NÅDE er svære saker. På neste familiegudstjeneste skal vi få et erfare NÅDE i praksis.
Da skal vi få komme fram, knele skulder ved skulder og ta imot brød og vin, som er Jesus. Kanskje lettere for de små og slå seg til tåls med at det er ubegripelig?
Hvor ellers blir alle behandlet så likt. Her får vi alle like mye. Liten og stor. Rik og fattig
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
Kjetil Karlsen,
Bodø 23. oktober
