I Bodø har vi de siste søndagene hatt fokus på «Jesus i hverdagen,» og dette vil prege dagens brev. Dagens evangelium er jo også hentet rett ut av Jesu egen hverdag.

Jeg klarer meg ganske godt uten briller. Så bra at det blir et problem, for de ligger stadig gjenglemt ett eller annet sted…
Ganske ofte kommer jeg så over disse tekstene som absolutt må være skrevet med små bokstaver. Så da er det å lete etter brillene. Er det liten skrift for at vi ikke skal lese det? En kan mistenke det.
Jesus vil ikke ha noe med små skrift.

Derfor har han ganske tabloid i dagens evangelium.

Vi møter Jesus midt i hans hverdag. Han har akkurat satt kursen for Jerusalem og det endelige oppgjøret. På sin vandring møter han stadig nye mennesker.
I dag får vi se noe av den røffe siden av Jesus.
Vi synger gjerne «Milde Jesus,» men i dag kan undres hvor den milde Jesus ble av. Dette er barskt, eller ser vi omsorgen? Oppfatter vi kjærligheten bak krasse ord?
Aner vi motstanden mot «det med små bokstaver»?
«Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Så flott tenker vi, men Jesus svarer på sitt vis.
«Tenk deg nå godt om. Er du beredt på avvisning og motstand?»
Videre kaller han da, som nå: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» 60 Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» I Bodø hadde vi begravelse på fredag. Hva i all verden er det Jesus mener? Er det at de «åndelig døde» skal begrave det fysisk døde?
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» 62 Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»  Andre som ville følge ham fikk beskjed om å «Gå hjem igjen og fortell om alt det Gud har gjort for deg.» Luk 8,39

Å følge Jesus kan da ikke være å snu ryggen til vårt medmenneskelige ansvar og all god folkeskikk? Jesus helbredet jo syke mennesker og vakte opp døde.
Jostein Ørum skriver klokt om at «Guds rike står aldri i motsetning til ansvar og relasjoner, men ansvar og relasjoner til andre mennesker kan komme til å stå i veien for å følge Jesus.»
Det gode må for all del ikke få bli det bestes fiende. Å være hos Jesus og gjerne fortelle om det til andre må alltid være det viktigste.
Da kan også resten finne sin naturlige plass. Ikke noe problem.
«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få (tid til) alt det andre i tillegg.» Mat 6,33

Jesus er hos oss. Midt i livet og i vår hverdag. Det er jo dette som er vårt liv og vår tjeneste. Vi lever ikke både et åndelig og et såkalt verdslig liv.
Vi har ett liv å leve, og det er her og nå, og her er Jesus! I vår hverdag!

Dette er også et liv fullt av utfordringer, og det vil ikke Jesus ha «med liten skrift.» Det første Paulus fikk beskjed om etter møtet med Jesus i Damaskus, var at det ville koste lidelse å følge han som han hittil hadde forfulgt. Som Ørum sier det: «Den som kommer til Jesus med ordene: Jeg vil følge deg! må ikke bli overrasket om hun støter på en utfordring som krever offer. Hva det enn måtte være.»

Om Jesus er med i mitt liv, så vil det vises i min praksis. Både det jeg gjør og ikke gjør.
Dette er både godt og skremmende.
I gammel tid spurte kanskje folk om «Hvordan finne en nådig Gud.» Slik fader Luther gjorde.
Tror du mannen i gata i Bodø har det sammen spørsmålet fremst i hodet i dag?
Det er neppe det som ligger fremst, så hvordan skal vi da komme til?
Kanskje kan vi lære av Magnar. I hans begravelse var det mange fortellinger om hvor flink og villig han var til å hjelpe mennesker. Helt praktisk. Dette kan da vi også! Vi kan vanne blomster for naboen som drar på ferie eller slå en plen? Vi er alle i stand til å vise omsorg og raushet. Vi kan vitne om Jesus i praktiske gjerninger. Så får vi kanskje muligheter eller spørsmål om å fortelle litt om hva som er vår drivkraft. Fortelle litt om hva Jesus har gjort for meg og hvorfor jeg vil følge ham.
Vi følger da ikke tilfeldigvis Jesus sånn helt uten videre.
Er du forberedt om du plutselig får en slik utfordring?

Her kommer så menighetens forskjellige fellesskap oss til hjelp. Vi er hverken kristen eller tjenere alene.
Vi trenger å øve oss på å sette ord på disse grunnleggende tingene, så går det kanskje bedre når muligheten plutselig er der.
I trygge omgivelser blant venner, i bibelgruppe, husfellesskap eller hvor det nå måtte være, kan vi begynne å øve oss i det små.
Alt skal liksom være så stort i våre dager, men det stemmer jo bare ikke. Begynn i det små. Det er et eldgammelt råd, som gjelder i det meste. Også bønn.

Jesus i vår hverdag! Ja, han er det.
La oss hjelpe hverandre til å slippe ham enda mer til.
Det kan fort bli spennende.

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Kjetil Karlsen,
Bodø 16. oktober