Mark 1,40–45 Den spedalske mannen

40 En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.»
41 Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!»
42 Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren.
43 Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort.
44 «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
45 Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.
          

Vi står i dag overfor en tekst som åpner opp for motsetninger og mange spørsmål. Hvem er Jesus, hva er tro, hvordan er vi lydige mot det Jesus sier oss, hvilken plass har mirakelfortellingene for evangeliet. For den fortellingen vi har foran oss i dag er da Jesus helbredet den spedalske mannen, en mann som på grunn av sin sykdom også levde som en utstøtt
Først la oss se litt på hvordan vi kan forstå bibelens mirakelhistorier i en moderne tid. Mirakler og undere kan vi ikke nødvendigvis forstå med utgangspunkt i naturlover. For gjør vi det hva blir det så tilbake av underet. Da fratar vi underet sin karakter å være et under, og vi fratar oss muligheten for at det finnes andre måter å forstå et fenomen på. Vi kan også vanskelig gripe mirakler og undere med vår fornuft. Gud er ikke en fornuftside som vi kan gripe til når jeg har bruk for det i min hverdag. Vi vil gjerne være fornuftige mennesker, men det er ikke slik at fornuften er inngangsporten til menneskets sitt møte med Gud. Nei, paradokset er en mer nærliggende måte å nærme oss Gud på. Når Gud møter oss så berøres jeg av det ekstraordinære. 
Heller ikke våre ord rekker alltid til når vi skal uttrykke og formidle Gud og det Gud gjør. Noen ganger forstår vi kun i bilder det som vi bare kan ane. Midt i vår hverdag opplever vi noe ekstraordinært. Vi kan oppleve en grense, som skiller oss fra det ekstraordinære. Her kommer vi tett på den bibelske underfortellingen vi har for oss i dag. I denne møter vi et menneske, som opplever det ekstraordinære. Til underet hører alltid det at mennesket undre seg. Underet representerer ikke et gjennombrudd for en naturlov, nei underet handler om midt i hverdagen å bli berørt av Gud og det at han vil ha med meg å gjøre. Når vi opplever at Gud berører oss, om det så kun er for et øyeblikk, så er vi ikke lenger den jeg var, men jeg er blitt en annen. Blinde ser, sultne mettes, urene blir rene. Historiene om undere står på randen til vår grå hverdag, som grensehistorier, som en henvisning og en veiviser i vår hverdag. 
Hvordan erfarer vi Guds inngripen i våre liv? Erfarer vi det gjennom det vi erfarer? Er det slik at merker vi ikke noe til Guds inngripen så svarer han ikke og når vi merker hans inngripen så er det fordi han svarer? Er det slik? Nei! Hva Gud vil kommer til oss, når Gud taler til oss. Tro er uttrykk for tillitsforholdet til Jesus, altså kommunikasjon som skjer gjennom en samtale. Guds ord bevirker tro og i tro mottar vi Guds svar. Tro er å være i kontakt med Gud.
Jesus helbreder en som var utstøtt, en som andre mennesker og samfunnet ikke ville ha noe med å gjøre. Jesus helbreder denne ene, men andre blir ikke helbredet, de forblir urene, kvinner, menn og barn. Helbredelsen er et tegn på Guds inngripen og på hans rike. Men Jesus tar ikke bort det onde. 
Hvilket blide gir denne fortellingen oss av Jesus? Noen ser på Jesus som et forbilde, andre som en moral predikant. Men viktigere enn dette er den fullmakt han har: Gud står bak ham. Om Gud står det i 2. mosebok 15,26: «For jeg, Herren, er den som helbreder deg.». Denne tiltalen kaster lys over spørsmålet: Hvem er Jesus og hvem tilhører ham? Dagens fortelling fra Markus evangeliet beskriver Jesus først og fremst som den som helbreder. Derfor er det særlig de syke med indre og ytre sår som han kommer til.
I dagen lesetekst fra Salme 38 hørte vi: «Herre, du kjenner min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg. Hjertet hamrer, kraften svikter, selv lyset i øynene har forlatt meg. Venner og de som står meg nær, holder seg borte fra min plage, mine nærmeste holder seg på avstand.» Disse ordene er som en gjenlyd av situasjonen til den spedalske mannen, som kastet seg ned foran Jesus. Men ikke bare hans, det er også mange andre utstøtte sin situasjon – de som er foraktet og utenfor det gode selskap. Salme 38 slutter med ordene: «Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» Teksten om den spedalske mannen hos Markus startet der Salme 38 sluttet, en som lengtet etter Herren, en som på kne ba en bønn om hjelp.
I denne sykdommen ser vi alt hva urenhet i ytterste og verste konsekvens innebærer. Sosial isolasjon, overlatt til sin egen skjebne, sorg, stigmatisering og forakt. I det jødiske samfunnet ble spedalskhet oppfattet som Guds straff. De spedalske måtte isoleres fra de sunde og rene i samfunnet. De måtte avskjæres for all kontakt. Frykten for å bli smittet var stor. Områder som de spedalske var henvist til ble kalt for «øyen for de levende døde».
Den spedalske mannen var sikker i sin sak: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» «Jeg vil», sier Jesus. «Bli ren!» Hvem er Jesus? Hvem er han for oss? Den spedalske mann i vår fortelling har et svar på dette spørsmålet: Jesus er en, som jeg kan søke til og be om hjelp fra. Den syke mann gjør dette på kne. «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Hans tillit er så stor at han bryter med alle anerkjente normer og regler. Ifølge loven var det ikke tillat at den spedalske mannen å nærme seg Jesus. Ville han hjelpe? Ville Jesus utsette seg for den akutte smitten. Og ville han sette seg over Moseloven? Jesus føler både medynk og sinne på at denne spedalske blir utelukket og isolert fra samfunnet. Han strekker hånden fram en åpen hånd som berører den spedalske. Det er en handling som opphever avstanden mellom mennesker og formidler budskapet at jeg er deg nær og du er ikke alene. 
Da Jesus renset den spedalske, talte han Guds skaperord i det han sa: «Bli ren!» Og mannen ble ren. Gud grep inn i denne mannens liv. I renselsen fikk han se Guds rikes herlighet bryte gjennom i denne verden. Dette minner oss også på at enhver tid har sine utstøtte. Det vil alltid være noen som av ulike grunner lever på siden av samfunnet. Jesus har omsorg også for dem. Han ser til enkeltmennesket, uansett stilling og stand. Evangeliene viser faktisk mest til at Jesus stanset opp ved de som slet, de som hadde det vanskelig. Han har et øye for dem som havner utenfor samfunnet. Måtte også vi lar oss inspirere til å se dem som andre ikke ser, og møte dem som ikke blir regnet med. 
Hvem er Jesus? Jesus er den som gjennom Gud berører meg og Jesus oppfordre mennesker til å følge seg og komme Gud nær. Avslutningsvis opplever vi det motsetningsfylte i teksten. For Guds vilje skjer og skjer allikevel ikke! En selsom blanding hvor det som egentlig hører sammen ikke blir forent, nemlig tro og lydighet. For vi leser at Jesus talte strengt til ham om å tie og ikke fortelle om det som er skjedd og Jesus sier videre: «Gå og vis deg for presten» slik som Moseloven foreskriver. 
Naturligvis kan ikke helbredelsen hemmeligholdes. For først når presten har anerkjent at mannen er blitt frisk fra spedalskheten kan han vende tilbake til samfunnet. Her viser Jesus at han anerkjenner loven. I Mosebok 3,14 leser vi om forskriften som spedalske skulle følge. At den som var blitt frisk fra spedalskhet måtte få dette attestert og bevitnet av en prest. Dette ble etterfulgt av et renselsesritual, noe som så avslutter hans isolasjon og gjenoppretter ham som samfunnsborger og innlemmer ham i trosfellesskapet. Helbredelsen medfører at han får leve det sosiale livet i synagogen, i familien, i naboskapet, på arbeidsplassen. 
Men samtidig befaler Jesus mannen som nå er blitt frisk, ikke å si til noen hvem som gjorde ham frisk. Jesus vil at det holdes skult det som er skjedd. Jesus bruker følger vi grunnteksten veldig sterke ord som forbyr mannen å fortelle at det er Jesus som har helbredet ham. Flere ganger i Markus-evangeliet ser vi at Jesus ba folk holde det hemmelig. I dagens fortelling setter mannen som ble helbredet seg over den befalingen Jesus gir ham. Tvert imot begir seg ut på et religiøst ego tripp hvor han proklamere og viser fram helbredelsesunderet. Dette forhindre Jesus å gjøre sitt forkynneroppdrag. For Jesus måtte trekke seg tilbake til ørkenen. Helbredelse underet sto i veien for Jesus da mannen ikke etterkom Jesus befaling om å tie. Mannen trodde, men adlød ikke. Han fulgte sine egne mål og forhindret dermed Jesus å komme i mål med sine planer. Den spedalske mannen som sosialt var isolert og måtte leve utenfor bebodde områder ble helbredet og Jesus gjorde det mulig for ham og vende tilbake til samfunnet. Han gjorde Jesus til en outsider som måtte søke tilflukt i ørkenen og oppholde seg på ensomme steder.
Evangelisten Markus har en bekymring: Den som kun i Jesus ser en mirakelmaker og superhealer får et feil bilde av hvem Jesus er. For Jesus vil rense oss på et dypere plan. Utenforskap hos oss handler ikke kun om å være uten venner i livet og uten sosial kontakt, men handler dypest sett om å være uten Gud i verden. Jesus er den som bygger broen som gjenskaper fellesskapet mellom menneske og Gud. Det er det vi kaller frelse. For uten at Jesus renser oss, kan ikke vi ha samfunn med Gud. Grunnlaget for frelsen ble lagt en gang for alle da Jesus sonte verdens synd på korset. Først lidelsen og døden på korset viser oss hvem Jesus egentlig er og hans sanne identitet. Påsken viste at Jesus selv var en utstøtt utsatt for spott og fiendskap. Det er troen på Jesu oppstandelse som åpner våre øyne for den sannhet at korset ikke dokumenterer et nederlag, men viser oss og overbeviser oss om at Gud seire over urett og død. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen