Mark 5,35–43 Jesus vekker opp Jairus’ datter

35 Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?»
36 Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»
37 Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror.
38 Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg,
39 gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.»
40 De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå.
41 Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»
42 Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring.
43 Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.
          

Denne måneden har vi satt «Jesus i hverdagen» som overskrift på gudstjenestene. Denne overskriften er hentet fra målplanen til Frikirken, og er en av tre overskrifter «Jesus i hverdagen», «Jesus til nye generasjoner», og «Jesus til nye mennesker». Det er en indre sammenheng i disse overskriftene, for det begynner med å ha Jesus med i hverdagen. Så kan vi gi Jesus til nye generasjoner og til nye mennesker. «Jesus i hverdagen», som en del av målplanen, handler om hva vi som kirkesamfunn og menigheter ønsker å se/oppnå; mer aktiv bruk av Bibelen, og større oppslutning om gudstjenester og småfellesskap. Men det handler også om hvordan vi som menighet kan hjelpe hver enkelt av oss til å ha Jesus med i hverdagen.

For vi ønsker virkelig det, å hjelpe hverandre til at Jesus ikke bare blir en vi har et forhold til når vi kommer til gudstjeneste eller andre møter. Men, at han blir en del av hele livet, en del av hverdagen. Det er ikke bestandig like lett, det tror jeg vi erfarer noen og enhver, og det er slett ikke sikkert de som i det ytre ser ut til å ha et fromt kristenliv er de som får det best til. Å ha Jesus med i hverdagen handler ikke om hvordan det ser ut i det ytre, men hva som er realiteten på innsiden.

Kanskje kunne du da ønske at forkynnelsen i løpet av de neste ukene endte ut med en plan, et skjema du kunne følge for å få det til. Kanskje vi skal gjøre det en gang, men jeg tror ikke den måten å gjøre det på vil hjelpe alle. Det jeg vil oppfordre dere alle til er å være med i mindre fellesskap hvor dere deler liv, deler hvordan dere har Jesus med dere i hverdagen. Ikke for å konkurrere, men for å gi hverandre tips og inspirasjon. Og akkurat den delen greier dere vel så godt som oss som står på talerstolen.

Det vi kan gjøre, og som jeg ønsker å gjøre i dag, er å peke på hvordan Jesus, da han gikk omkring her på jorden faktisk var en del av menneskers hverdag. Han levde i, og var en del av deres hverdag, på samme måte som han ønsker å være en del av vår hverdag. Han var, og er, der i «gode og onde dager”, eller som han sa det i Matt 28,20b ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». For Jesu liv var ikke bare hans fødsel, død og oppstandelse. Innimellom der var det utrolig mange hverdager, de fleste av de står det heller ikke noe om i Bibelen.

En del hverdager står det noe om i Bibelen, og noen av dem ble så spesielle at det kanskje ikke er rett å kalle det «hverdager». Disse dagene spenner over hele spekteret av hvordan livet kan være, fra bryllupet i Kana til møte med mennesker som opplevde sykdom og død – selv eller blant sine nære og kjære. 

I teksten i dag møter vi Synagogeforstandere Jairus, altså prest i den jødiske menigheten, som kommer hastende til Jesus. Katastrofen er i ferd med å skulle inntreffe på hjemmebane, hans datter er alvorlig syk (vi er nå litt før der dagens tekst begynner). Jødene som levde på Jesu tid tenkte nok ulikt om Jesus, og hva Jairus hadde tenkt og sagt før denne dagen vet vi ingen ting om. Men, vi vet at denne dagen ønsker han å invitere Jesus inn i sitt liv, inn i sin families liv og fortvilte situasjon. Han tror og håper at Jesus kan gjøre en forskjell.

Når vi kommer inn i hendelsen, i dagens tekst, er det øyensynlig for sent. «Datteren din er død». Livet stopper opp, håpet er ute. At Jairus fortsatte sammen med Jesus inn til huset vitner for meg om en enorm tro/tillit til Jesus. Nå er egentlig alt håp ute, men han velger likevel å gjøre som Jesus sier og følger han inn i huset. Jeg kan, heldigvis, ikke forestille meg hvordan en slik situasjon er, men dersom jeg skal prøve å forestille meg det så tror jeg at jeg der og da ville lukket alt og alle ute – med unntak av barnets mor. Å høre på hva noen andre ville gi meg av gode råd i en slik situasjon er ikke lett. Men, Jairus lar Jesus komme inn til denne jenta – og underet skjer. Jesus vekker den lille jenta til liv igjen «Talita kumi» «Lille jente, jeg sier deg; stå opp».

Jairus, og vi, får et glimt inn i himmelen. Vi får et glimt inn i hvem Jesus er, vi får se Jesus som seierherre over døden. «Meg er gitt all makt i himmel og på jord». Jeg vet ikke om Jairus tenkte på det da han ba Jesus komme hjem til dem, han tenkte nok at Jesus skulle komme til datteren mens hun ennå levde slik at han kunne helbrede. For å tro på en som helbreder sykdom er en ting, men å tro at det er noen som er sterkere enn døden er kanskje enda vanskeligere. For døden er jo der, kanskje enda mer definitivt enn sykdom.

Gjennom sitt liv, og gjennom sin død og oppstandelse, gir Jesus oss noen glimt av hvem han er og noen glimt av hvordan det en gang skal bli når alt skapes nytt. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke skrik eller smerte. For det som en gang var er borte». Men, dette sier ikke bare noe om hvordan det var, og hvordan det en gang skal bli. Det sier også noe om hvem Jesus er, og hva han ønsker å være i vår hverdag.

I en annen tekst hvor Jesus møter døden ansikt til ansikt, enkens sønn i Nain – Luk 7, står det i v 13 «Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne». I min Bibel står det i en kommentar om dette begrepet «inderlig medfølelse» at utenom lignelsene brukes dette greske uttrykket bare av Jesus. For meg sier det noe viktig om Jesus. Han møter ikke døden bare med en eller annen «trylleformel» for å vekke mennesker til live igjen. Han ser sorgen til de menneskene som møter døden, og den beveger han. Medfølelse – han føler (sammen) med.

Å invitere Jesus inn i hverdagene våre innebærer ikke at vi har garanti for å unngå de vanskelige dagene. De færreste av oss kommer nok til å oppleve det som Jairus og familien hans opplevde. Men fortellingen om Jairus og hans møte med Jesus gir oss et glimt inn i hvem Jesus er, og at han er sterkere enn døden og at han en dag skal døden ikke lenger ha noen makt. Om han ikke leder oss utenom de vanskelige dagene, så er det å invitere Jesus inn i hverdagen å invitere inn en som er med og leder oss gjennom de hverdagene som er de vanskelige hverdagene.

Derfor henger det sammen det vi sang i salmen før preken, i første vers: «Herre, du gir oss kraft. Som vår dag er skal styrken vår være» og i siste vers «Herre, du er vårt håp. Du er livet vi ikke skal miste. Døden er ikke det siste. Du, bare du, er vår Gud».

Å invitere Jesus inn i hverdagen er både å la han gi oss kraft til å leve livet slik som det møter oss, og at han gir oss håp for det livet som venter oss.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse