Joh 8,1-11

1 og Jesus gikk ut til Oljeberget.  
2 Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem.  
3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram  
4 og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd.  
5 I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?»  
6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren.  
7 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»  
8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden.  
9 Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham.
10 Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?»
11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»•
          

FALL OG OPPREISNING                                                                                                                                                     

Intro

Vi vet ikke hvem hun var, men føler med henne.                                                                                                                              
Hun ble grepet på fersk gjerning i en alvorlig og ulovlig handling.                                                                                                                  
Hun gikk fra stjålne favntak i mørket til offentlig gapestokk i fullt dagslys.
Det var mange historier og personer jeg ikke fikk plass til i siste boka mi – dessverre, men det gir meg jo mulighet for å tale om dem. Slik som nå.
En av de mest opplagte kandidatene i så måte er fortellingen om kvinnen som ble grepet i hor. Vi får ikke vite så mye om henne, egentlig, og langt fra så mye at vi kan tegne en personlighetsprofil. 1)Vi vet ikke hvor gammel hun var,2)om hun var gift 3)eller hadde familie. 4)Vi vet heller ikke om hun egentlig var et dydsmønster og at denne hendelsen var et ulykksalig fall, altså et engangstilfelle, eller om hun var litt «løs på tråden». 5)Derfor vet vi heller ikke om det var hun som hadde tatt initiativet eller om det var han som nærmest hadde presset henne opp i et hjørne mot hennes vilje. 6)Vi vet ikke hvem hun var utro med, 7)om de kjente hverandre 8)eller hvilke reaksjoner han fikk. Faktisk kan hun ha ligget med sin forlovede før de var gift. Eller hun har hatt sex med en annen enn sin mann, eller – hvis hun var ugift eller enke – vært sammen med en annen kvinnes mann. Vi vet ikke. Det vi vet er at hun må ha vært jødinne, ellers hadde ikke fariseerne og de skriftlærde tatt affære og dette opptrinnet ikke funnet sted i templet; det er det eneste. 
Og det mest sannsynlige forløpet – siden det er svært usannsynlig at noen har spionert på henne, er at mannen har kommet overraskende over de to og at det er han som i sinne og indignasjon har brakt henne til de religiøse lederne. Kanskje han selv var ev disse lederne. Eller kanskje han, som mange på denne tid, var handelsreisende og kom hjem tidligere enn avtalt. Men det vet vi ikke.
Fortellingen er både sterk, vibrerende alvorlig, lærerik og nådefull. Den er såkalt særstoff for Johannes, det vil si at den bare er å finne i dette evangeliet.* Den står i kap 8, og vi leser fra vers 1 av:
Men Jesus gikk ut til Oljeberget.                                                                                                          
Tidlig om morgenen kom han igjen til templet. Folkemengden samlet seg om ham. han satte seg og lærte dem. De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne fram for ham. og de sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du? Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for. Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden. Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne! Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden. Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der. Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer! (v 1-11)
*Teksten er ikke med i de eldste håndskriftene av Johannesevangeliet, og har – ifølge Alf Kjetil Walgermo – «mest truleg sirkulert som ei separat overlevering før ho er blitt føyd til» Johannesevangeliet. (Se s 321 i boka «Bibelens kvinner», Samlaget, 2020)
Som sagt: Fortellingen gir ikke mye informasjon om denne kvinnen, men desto mer informasjon om Jesus – om hans være- og handlemåte, om hvordan han møtte mennesker!

1.Han er en Gud som bøyer seg ned til oss
Denne sterke og vakre historien fikk jeg – som nevnt innledningsvis – ikke plass til i min siste bok. Men jeg skrev litt om henne i min første Jesusbok, Som en av oss, fra 2008. Slik skildrer jeg denne hendelsen i Som en av oss: En støyende gruppe religiøse bringer en kvinne som var grepet i hor til Jesus. De vil ha hans dom over henne. Og den får de! Det står: Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Hvorfor gjorde han det? Jo, kanskje – som flere mener – for å oppfylle profetordet hos Jeremia, slik det sto tidligere: De som viker fra deg, skal skrives i støvet. For de har forlatt kilden med det levende vann, Herren (17,13) – et ord som kvinnens anklagere nok kjente godt. Men jeg tror Jesus vil fortelle noe mer – mest til den livredde kvinnen. For ingen behandler falne som Jesus! Med sin originale handling vil han si til henne – tenker jeg: Jeg er ikke som de andre, jeg bøyer meg ned. De andre mennene rundt deg står oppreiste som dine dommere; jeg bøyer meg ned for å være din tjener, din advokat. Her på marken skriver jeg nå forsvarstalen min. Så reiser han seg igjen for å utfordre mobben, som står klar med steinene i sine hender. Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne. Og så kommer det sterkeste av alt: Han bøyer seg ned igjen og fortsetter å skrive på jorden. Men nå gjør han det med en overhengende fare for å bli steinet selv, for han har med sine ord gitt klarsignal til steining og velger likevel å knele i nedslagsfeltet for de drepende steinene som kan komme når som helst mot kvinnen! (v.3-11) (S 67-68 i kapittel fire, «Arbeidstegningen», under overskriften «Talende kroppsspråk» i Som en av oss, Sambåndet, 2008)
Det første denne dramatiske historien om Jesus forteller – og illustrerer med all ønskelig tydelighet – er at han er en Gud som bøyer seg ned. Det har jeg skrevet utførlig om i min forrige Jesus-bok – og talt om igjen og igjen, for dette er en av de evangeliske skattene jeg setter høyest. 

2.Han er en Gud som ser oss
Det neste den viser oss er at Jesus er en Gud som ser -  som ser både det ytre og det indre liv i alle mennesker. Hun ble tatt på fersk gjerning. Kjenn litt på det. En stormflo av skyld og skam veltet inn over henne. Om dette var et engangstilfelle eller hadde skjedd flere ganger, får vi altså ikke vite. Og med tanke på lovens krav til seksuell renhet, er det uvesentlig. Hun hadde brutt det vi i ikke-katolsk tradisjon kaller det 6.bud om ikke å bryte ekteskapet eller drive hor. Og alle jøder kjente den strenge utleggelsen av dette budet i Moseloven, hvor det het: Når en mann driver hor med en gift kvinne, skal de begge dø, både mannen og kvinnen som har brutt ekteskapet. (3 Mos 20,10) Det underlige – ut fra dette ordet – var ikke at hun måtte stå til regnskap for sine handlinger – tydelig som loven var, men det underlige – og paradoksale – er at mannen hun var utro sammen med ikke blir nevnt med et eneste ord og ser ut til å slippe unna all form for reprimande.
Hva er hor – ut fra Guds ord? Det er, som her, å ha sex med en annen enn den du er gift med. Det er samleie mellom mennesker som finner sted utenfor den bibelsk definerte ramme av ekteskap mellom én mann og én kvinne. Derfor kan budet både formuleres «Du skal ikke drive hor» og «Du skal ikke bryte ekteskapet». Og ordet bryte betyr her både «å bryte ut» av sitt eget ekteskap ved å ha sex med andre enn ektefellen, og «å bryte inn» i et annet ekteskap eller ved «å bryte seg inn» i (= å tjuvstarte) sitt eget ekteskap. Budet rammer altså alt fra det å ligge med sin kjæreste, sin forlovede og sin samboer – om en er aldri så glad i vedkommende og har bestemt seg for å satse på forholdet. Alt dette skjer jo utenfor rammen av det bibelsk definerte ekteskapet. Dermed kommer denne teksten plutselig mye nærmere oss. Og videre rammer budet samleie mellom to av samme kjønn – selv om en er gift etter norsk lov – og at en ligger med en person en ikke har et forhold til, slik det dessverre altfor ofte skjer i russetiden og i andre utagerende festmiljø. Budet rammer selvsagt også sex som er kjøpt eller tilranet.
Alt dette handler om lovens bokstav, altså om den ytre, juridiske forståelsen av budet. Den er omfattende nok. Lovens intensjon, derimot, slik den blant annet kommer til uttrykk i Jesu bergpreken, er mye strengere og vidtfavnende. Der rammer det 6.bud alt seksuelt begjær som ikke er rettet mot sin egen ektefelle. Og da er vi alle «fanget» av budets alvor, for vi har alle forbrutt oss mot budet og er dødsens. Da kommer denne historien plutselig fryktelig nær!
Hun ble tatt på «fersken» - nei, de ble tatt på fersken, med buksene nede. Bokstavelig talt. Det har ikke jeg opplevd. Men hvem har ikke i hemmelighet forbrutt seg mot Guds bud og vært redd for å bli oppdaget? Men om mennesker ikke ser, så ser alltid Gud oss. Som forfatteren av Hebreerbrevet slår fast i kap 4: (Og) ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for. (4,12-13)
Gud er en Gud som ser. Herrens øyne når alle steder, de ser både etter onde og etter gode, skriver Salomo (Ordspr 15,3). Men ikke først og fremst for å dømme, men for å frelse. Slik Asaf slår fast: Den Allmektige Gud Herren taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang (Sal 50,1) Hans blikk søker etter de tapte får han kan finne, og hans øyne leter etter dem han kan støtte og hjelpe. Som profeten Hanani minner kong Asa om: For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte (2 Krøn 16,9a). Det var det Saras egyptiske tjenestekvinne Hagar opplevde da hun hadde rømt ut i ørkenen fordi Sara hadde avvist henne og Herrens engel kom til henne med trøst, hjelp og løfter ved en vannkilde: Og Herren som talte til henne, kalte hun ved navnet «Du er Gud, den som ser.» For hun sa: Har jeg virkelig fått se han som ser meg. Derfor kaller en kilden Lakai Ro’i-brønnen, det vil si brønnen til den levende som ser meg (1 Mos 16,13-14) Det var denne Gud som ser, Jahve Ro’i, denne fortvilte kvinnen nå har foran seg her på tempelplassen. Dessuten:

3.Han er en Gud som går imellom
For det er mer å si. Mye mer. Ikke om kvinnen, men om Jesus. Her sitter han. Mens hun står foran ham eller ligger foran hans føtter. De fleste bibelfortolkerne jeg har lest, tenker at hun ikke blir stående foran Jesus – som i en rettsak – etter å ha blitt ført fram for ham, men at hun nærmest blir slept bort til ham og sluppet som en kraftløs sekk og ligger sammenkrøpet og livredd på bakken foran Jesus. 
Jeg tror hun blir stående. Og jeg tror Jesus blir sittende. Som i en rettsal. Jeg tror Johannes gjenforteller denne hendelsen nettopp som en rettsscene – med anklagere, tiltalte og dommer.
En svensk prest og teologiprofessor skriver klokt om denne rettsscenen og denne kvinnen: Hon har sin livshistoria. Men hon är också en representant för hela mänskligheten. Egenligen står vi alla där med våra fel och brister. (…) Det er en viktig påminning, for denne teksten skal ikke tale til henne, men til oss, til alle oss som senere leser eller hører den. Nå gjelder det oss. Hun fikk jo ordnet sin sak med Gud der og da. Og videre skriver han: Runt omkring honom och kvinnan står upphetsade människor. Möjligen har de stenar i händerna. Då säger Jesus: «Den som är utan synd kastar första stenen.» I ett nu flyttas fokus från kvinnan till människorna runt omkring. Det hade de aldrig tänkt sig. (s 51 i boka Ett år med Jesus – predikningar och samtal av Göran Skytte & Bo Brander, Artos, 2008)
Jesus er den Gud som bøyer seg ned, den Gud som ser og den Gud som går imellom – som stiller seg mellom oss og de dødelige steinene. Og – som vi hørte her:

4.Han er en Gud som endrer vårt fokus
Det er dette som er det geniale med Jesu respons. Han klarer med én setning – med et pennestrøk, om du vil, å snu fokuset 180 grader, bort fra kvinnen og mot hennes anklagere. Det er en bragd! Det er som om Jesus i en håndvending tar den lyskasteren som er rettet mot den stakkars kvinnen og vrir den om og lar det blendende lyset treffe gruppen som står rundt henne. De som har utpekt seg selv som moralens voktere og som har viet sitt liv til å passe på at ingen bryter Guds hellige lov – og som aldri har blitt stilt til veggs for sine liv, får nå selv kjenne på det avslørende lyset. Det kan til og med hende at mannen hun var utro med, gjemmer seg i bakgrunnen… Det er som om Jesus gjentar noe av essensen fra Bergprekenen: Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! Og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye. (Mt 7,1-5) Og…

5.Han er en hellig Gud som kommer med loven
Og så bøyde Jesus seg ned og skrev i sanden. Men vent litt. Gjorde han egentlig det? Er det det som står? Jeg har trodd det i alle år og forkynt det både muntlig og skriftlig (som i nevnte Jesus-bok fra 2008). Men Göran Skytte, som jeg nettopp siterte, mener noe annet: Man brukar säga att Jesus skrev i sanden. Jag vet inte varför, för det gjorde han absolut inte. Jesus satt på tempelplatsen och undervisade. Leser vi i vers 2. Tempelplatsens mark var helt och hållet i sten og blankpolerad. Han skrev alltså på en stenplatta. 
Den tanken var helt ny for meg, da jeg leste denne dyktige teologens utlegging (fra en bok jeg forresten fikk anbefalt av Geir Norkil). Derfor gikk jeg inn og sjekket grunnteksten og de ulike oversettelsene jeg hadde tilgang til. Og helt riktig: Han bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden (gr. eis ten gen), altså på grunnen, på bakken, men ikke i sanden. Det står heller ikke «sanden» i noen norsk oversettelse. Det nærmeste vi kommer er den norske versjonen av Living Bible, kalt En Levende Bok, hvor det står at han skrev i støvet, men dette vet vi jo er en friere oversettelse. 
Jeg har selv vært flere ganger i Jerusalem og sett restene av tempelhøyden. Alt var i stein, gulv, vegger og trapper. I tillegg var de nøye med å holde det rent på tempelplassen. Faktisk har jeg hørt at levittene hadde egne rengjørere som kostet jevnlig for å holde steinhellene rene og blanke. Det var følgelig umulig å skrive noe synlig budskap på disse steinhellene om man ikke brukte den tids kritt, kalkstein. Men det står uttrykkelig at Jesus skrev med fingeren. Slik journalist, redaktør og forfatter Asle Finnseth presiserte i en kommentar i Vårt Land for flere år siden: Det jeg trekkes mot, er Guds fingertupp, som risser kryptiske tegn i støvet. Først en gang. Så to. (Signatur, VL, lør 2.okt 1999)
Hvorfor? Kan det være at Jesus her representerer det som skjedde på Sinaifjellet der bare Moses var vitne. Jeg tror det – etter å ha lest Göran Skytte og det han skriver: Jesus (satt på tempelplatsen och) skrev med sitt finger på en stenplatta. En gång hade Gud med sitt finger ristat in de tio buden på två stentavlor på Sinai berg. När Jesus skriver, påminner han om att den lag som Gud skrev med sitt finger fortfarande gäller. (s 51)
Og etter å ha skrevet med fingeren slik at de rundt ham gjenkjente de første budene, retter han seg opp – han sitter fortsatt på sitt «dommersete» – og utfordret disse som kjente loven bedre enn noen: Den av dere som er uten synd, han kaste den første steinen! Det ble knyst stille. De høylytte ropene og fordømmende ordene stilnet. Så bøyde Jesus seg ned igjen, og skrev på jorden. Hvorfor? Jo, Gud hadde gitt loven på to steintavler. Først skrev han lovens første bud på én steintavle. Så skrev han de andre budene på den andre tavlen. Nå bøyer Jesus seg ned igjen og begynner å skrive ned budene fra den andre tavlen. Tenker jeg.
Dette gir dyp, eksistensiell mening. Og det forklarer hvorfor anklagerne så fort ble spilt sjakk matt og hvorfor de eldste viselig reagerte først med å trekke seg tilbake. I møte med Guds fullkomne lov måtte alle gi tapt. 
Den eneste som kunne ha kastet stein på kvinnen, var Jesus selv. Han var den eneste som oppfylte loven til punkt og prikke. Igjen Göran Skytte – i min oversettelse: For det fins én på tempelplassen som skulle kunne ta en stor stein og kaste den både mot kvinnen som ligger ved hans føtter og mot dem som har lagt henne der. Det er Jesus selv. Han skulle kunne kaste den første steinen, men han gjør det ikke. Om man hadde sett rakt inn i Jesu ansikt akkurat i det øyeblikket da han sier «den som er uten synd, han kaste den første stein», har jeg alltid tenkt meg at man skulle kunne se konturen av et kors (s 52).
Men han er ikke bare en Gud som kommer med loven. Han kommer også med evangeliet. 

6.Han er en kjærlig Gud som gir nåde 
Det er sagt: Sannhet uten nåde er brutalitet. Men nåde uten sannhet er sentimentalitet. Derfor er det en viktig understrekning Oddvar Søvik gjør i sin siste bok I møte med Jesus (Hermon, 2021): Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus, sier Johannes (Jh 1,17). Begge deler må fastholdes. I dag forkynnes ofte en billig nåde: «Gud aksepterer deg som du er.» Resultatet blir en ufarlig og kraftesløs kristendom der menneskene tilgir seg selv, men ikke opplever den frihet som sannheten gir (s 57). 
Og videre: Nåden opphever ikke sannheten, den motsier ikke rettferdigheten. Men hvordan er det mulig? Jo, fordi han, den eneste som hadde rett til å kaste stein, han lar steinen – det vil si straffen – ramme seg selv. Den som synder, skal dø, sier loven. Jesus tok den straffen på seg. Han har gjort opp vår fortid, derfor kan han gi oss en ny framtid. Men syndenes forlatelse er ikke syndenes tillatelse. Den som har fått møte nåden, har fått en ny retning for livet sitt. Syndenes forlatelse betyr ikke syndfrihet, men er en ny motivasjon til å leve i daglig omvendelse fra synden (s 57-58). Skriver Søvik. Derfor sa Jesus: Gå bort, og synd ikke mer» (Jh 8,11b) Dommen felles over synden, nåden over synderen. Kvinnen går fri fra dommen, men ikke fra budet. Det gjelder fortsatt (s 57).
Når Jesus sier «Heller ikke jeg fordømmer deg», så opphever han ikke loven. Det er heller ikke slik at steiningen dermed blir innstilt. Nei, han velger å stille seg imellom og ta straffen selv. Billedlig kan vi si at Jesu ord til kvinnen vender steinregnet mot ham selv. Det er slik Jesus gjør det hver gang han tilgir et menneske dets ugjerning. Han som er den eneste som skulle kunne steine, lar steinene hagle over seg selv. (…) På Golgata kors er det billedlig et enormt regn av steiner, og Jesus lar dem alle treffe seg (G. Skytte, s 53, min overs.).

7.Han er en Gud som ser til hjertet 
Og for det sjuende og siste er han en Gud som ser til hjertet og  som ikke ser til det ytre. Det gjør ikke vi mennesker. Vi blir altfor lett fascinert og blendet av skjønnhet, sjarme, dyktighet og intelligens.
Ikke Gud. Han ser til hjertet. Israel ville ha konge – akkurat som alle de andre. De velger den vakreste på catwalken, Saul. Det viste seg å bli en ulykke for folket, for han hadde ikke et helt hjerte for Gud. Når profeten Samuel skulle velge hans erstatter holdt han på å gå feil igjen. Han så til det ytre og ville velge Isais eldste sønn, Eliab (1 Sam 16, 6): Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesker ser på det ytre, men Herren ser på hjertet. (v 7)
Derfor ble det David, den beste kongen Israel har hatt. Han med et rett hjerte for Gud. At Gud ser til hjertet er både til trøst og til dom. For denne kvinnen og alle andre angrende syndere er det en kolossal trøst. Men for alle ubotferdige – uansett hvor from fasaden er – er dette en fryktelig dom. Og et stort og vedvarende kall til omvendelse. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak 4, 6b; 1 Pet 5, 5b)

Avslutning
For kort å oppsummere: 1) Jesus er den Gud som bøyer seg ned til oss 2) den Gud som ser oss, 3) den Gud som går imellom, 4) den Gud som endrer vårt fokus – bort fra de andre og mot oss selv, 5) den Gud som kommer med loven fordi han er hellig, 6) den Gud som gir nåde fordi han er kjærlig og 7) den Gud som ser til hjertet – og mye, mye mer. Sju vidunderlig vakre egenskaper ved vår Herre Jesus Kristus. 
Denne dagen møtte denne kvinnen en mann som både er sant menneske og sann Gud og som derfor har de aller beste forutsetninger for å være hennes dommer, forsvarer og frelser. Denne – i utgangspunktet – ulykksalige dagen ble etter dette møtet hennes lykkedag, hennes nye fødselsdag, den dagen hun for alltid merket av i kalenderen, den dagen da alt ble nytt. Hun som var «dødsens» fikk livet i gave gjennom dette dramatiske møtet med han som kaller seg Livet med stor L. 

Jan Rettedal