«Nei men Peter da!»
Han provoserer oss, vår åndelighet og ikke minst vår prektighet?
Som de stolte mennesker vi er, så spør vi da bare ikke slik. Eller kan vi det?
Hvor mange Guds barn og trofaste Herrens tjenere har ikke fra tid til annet sukket slik. 
Er forsakelsen og tapet verd innsatsen? 
Det er menneskelig å spørre slik, og det er en farlig misforståelse at vi må venne oss av med å være menneske for å kunne være kristne. 
Vi må heller ikke ha suksess for å kunne regne oss som Jesu tjenere og venner. Vi ER det, slik vi ikke må bli, men er Guds barn.
Stor rikdom ble av jødene sett på som en særlig velsignelse. Slik tenkte man da, og sannelig er det ikke så lite ennå. Det er tvert imot ganske vanlig, og du trenger ikke mer enn å trykke på kanalvelgeren på TV før du får det servert så det holder. 
Dette er en forenkling som fører på ville veier og bort fra Jesus.
Lytter du til Jesus, og for eksempel leser Matteus 19 og 20, så blir det ikke mye igjen av dette.

Jesus kommer disiplene i møte, for Peter spør på vegne av hele gjengen.
Bakgrunnen er den rike mannens spørsmål «Herre, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv» og Jesu svar. «gå bort og selg det du eier og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen.» v 21.Han orket ikke og gikk derfor bedrøvet bort. «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike. - Hvem kan da bli frelst? Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men ikke for Gud.» v 22

Dagens evangelium blir altså: 
Grunnlaget for liv og tjeneste kan aldri være fortjeneste, men NÅDE.
Tjeneste er lik vårt gudsliv og har to sider, som det meste her i verden.
Et liv med Gud er rikt og stort. Velsignelser og gleder. 
Samtidig handler det også om vilje til offer og lidelse. Kanskje frustrasjoner så det holder. Spør den samme Peter når du møter ham.
Kallet til oss er som til den rike mannen. Vil du følge meg må du være villig til å gi slipp på en god del.
Gi slipp på kontrollen over eget liv. Den har du forresten aldri likevel. Hva er forresten risikoen, når det er Jesus som skal ha den?
Gi slipp på rikdommen. Det du har, har du fått, om du har jobba aldri så mye.
For noen blir det kanskje snakk om en annen karrierevei enn en tenkte.

Frykt er også noe vi ikke sjelden kjenner, uten at det dermed behøver å være noe i veien med troen. Man må være både blind og døv om ikke dagens verden gir mange tanker, og kanskje uro. Krig, krise og annen usikkerhet med forhold vi tok for gitt.
Er det da grunn til håpløshet? Kanskje, i alle fall om en glemmer Gud oppe i det hele.
Husk da likevel at om nåtiden ser mørk ut, så er ikke framtiden det.
Jesus er ikke avhengig av din mentale balanse. Om du er vellykket i menneskers øyne, opptar han ikke særlig. 
Han er her. Han er i mørket og fortvilelsen. Han er over alt. Alltid.
Be om å få kjenne på tryggheten midt i usikkerheten, og å få hvile i den.

Så tilbake til lønna. 
29 «Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv.» 
Hva har vært eller er ditt offer? 
28 «Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer.» 
Apostlene skal få lønn og ansvar i dommen. Og så de, slik de kranglet om posisjoner og hvem som var størst?
Det er usikkert hva Jesus mener med at apostlene skal være dommere over Israels 12 stammer. De blir representanter for Guds folk. Samtidig forandrer Jesus fokus. Vingården er Guds folk, men Jesus tar selv en sentral plass i dette. Kanskje er det dette vi ser i Åp 21, 10-14. «Israelsfolkets tolv stammer» (12) blir til «lammets 12 apostler» (14)
Jesus sier det klart i Joh 15, hva som er Guds folk.
«Jeg er det sanne vintre – Jeg er vintreet, dere er greinene» Joh 15,1-5
Han er treet og vi er grenene. Alt Guds folk. En uendelig omsorg, og grunnen til all misjon.
Guds kirke spiller en sentral rolle. En gang, i dommen, men også her og nå er hans menighet sentral. Det er her vi lever og tjener ham.

Lønn? Ja visst skal det bli lønn, Peter! 
En lønn som sprenger våre tanker om rettferdighet og hva som er mulig. Det sprenger selv vårt språk. Så stor er det. Så stor at vi tvinges til å kalle det NÅDELØNN. I vår munn bli det et umulig begrep. Som for arbeiderne i vingården. (kap 20) Nåde, ufattelig stor, helt ufortjent, ja ikke minst provoserende.
Visst blir det lønn, men på en slik måte at lønn blir helt feil ord.
Det blir på Jesu måte. Slik viser han hvem han er. Han er vår venn, men han er også Gud. Hans tanker er uendelig mye høyere enn våre.
Alt skjer på hans vis.
Derfor er lønnen så stor og blir til liv.
Så stor at det blir umulig, ja bare dumt, å prøve og beregne og kalkulere. Det er bare å rote seg vekk på ville veier.

Så handler om å tjene og ofre der vi kan, og ikke minst rett og slett ta imot.
Gi slipp, og ta imot. Er vi flere som trenger å øve oss på dette?

Trygg, for dette blir mer enn bra. NÅDE. GUDS GAVE.

Til slutt et ord om lønn, nåde og gave.
«Syndens lønn er døden, men Guds gave er evig liv i Kristus Jesus, vår herre.» Rom 6,23

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Bodø 11. september
Kjetil Karlsen