Joh 15,9–17 Jeg har satt dere til å bære frukt

9 Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!
10 Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.
11 Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen.
12 Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.
13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.
14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.
15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.
16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn.
17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!
          

En gammel legende forteller om en ung konge, som overtok regjeringsmakten etter at faren, gamle kongen døde. Den unge konge hadde et ønske om å være en god regent slik at kongedømmet ble et godt land å leve i. Men den unge kongen var også vitensbegjærlig og han ga derfor de lærde i sitt rike i oppdrag om å skrive ned og sammenfatte al kunnskap som fantes om livet. De lærde gjorde seg flid og etter 40 års studier la de frem for kongen 1000 bind som inneholdt alt hva det var verd å vite om livet. Kongen var i mellomtiden blitt 60 år og hadde ikke tid til å lese de 1000 bind og ba derfor de lærde om å sammenfatte kunnskapen om livet. Etter ytterligere 10 år kom de tilbake til kongen med et sammendrag på 100 bind. Det er enda et for omfattende verk, sa kongen. Skriv kun ned det aller viktigste. De lærde fortsatte sitt arbeid og fikk samlet det viktigste om livet i en bok. Men kongen lå nå for døden og ba de lærde om å sammenfatte livets mening i en setning. De samlet da det aller viktigste og sa: «Mennesket lever, det søker etter lykken, det lider og dør. Men det som er viktigst og overlever det er kjærligheten som blir mottatt og gitt.» Kjære menighet, hva blir tilbake av det dere og jeg engang drømte om og hva blir tilbake når jeg engang går ut av dette livet. Svaret er: Kjærligheten som vi har mottatt og gitt.
At kjærligheten er det viktigste og det som består, det er hva dagens prekentekst handler om. Jesus sa disse ordene til disiplene i sin avskjedstale kort tid før han ble dødsdømt. Jesus ta avskjed med disiplene, som hadde erfart hvordan Jesus grep inn i menneskers liv med kjærlighetens gjerninger. De var der da han mettet 5000 mennesker. De var der da han gjorde blinde seende og gjorde lamme friske. De var der da han brakte Lazarus tilbake til livet. De hadde opplevd hvordan Jesus møte tollere og syndere med Guds tilgivelse og hvordan han anklaget selvrettferdige fariseere og skriftlærde for å stå i veien for Guds nådefulle inngripen. Disiplene ser for seg en mørk fremtid. Hva skulle bli av Jesus sine ord og handlinger, og hva blir tilbake av deres felles opplevelser når han ikke lengre er sammen med dem? Jesus hadde til og med fortalt disiplene at de i hans navn skulle bygge Guds rike på jord. 
Hvordan skulle dette går for seg? Hvordan skulle de videreføre arbeidet? I Matt. 28,18 finner vi et svar: «Da trådte Jesus fram og talte til dem.» Jesus trer fortsatt fram og taler til oss. Selv om han ikke lengre skulle gå sammen med sine er han likevel nær. Aldri er jeg lengre borte enn en bønn sier Jesus til oss. 
I avskjedstalen til Jesus er han ikke bekymret for seg selv, men viser først og fremst omsorg for sine. Hans fokus er å sette disiplene sine fri for angst når han sier: Joh. 15,12 Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Så gir Jesus disiplene et bud: «Elsk hverandre. I dette ser vi dagens evangelium. For Jesus tydeliggjør at vi i evighet har del i hans kjærlighet. Fra skapelsen har vi vært elsket av Gud og Jesus. Denne kjærlighet trekkes aldri tilbake. Betingelsen for å kunne elske er at man først selv får oppleve kjærligheten. Slik gjør Jesus kjærlighet til oss det mulig for oss å elske andre. Jesus kjærlighet åpner våre øyne for våre medmennesker. 
Dette står i radikal motsetning til de krefter som er styrende i vårt samfunn i dag. Når vi styre våre liv slik markedet gjør gjennom tilbud og etterspørsel, eller vi gjør det når vi sammenligner oss med andre, eller når vi gjør det gjennom seleksjon, så blir det sjeldent noe rom for våre medmennesker og fellesskapet med dem. Likevel kan vi i skaperverket gjenfinne et glimt av den kjærlighet som ubetinget gir. Vi kjenner denne kjærligheten igjen i foreldres omsorg for sine små barn. Man kan ikke elske uten å se den andres behov, uten å lytte. Den som har fått kjærlighet fra foreldrene eller fra andre som stod en nær i oppveksten, kan siden i livet vise kjærlighet mot andre. For kun den som er elsket kan elske.
Videre sier Jesus: «Dere er mine venner …. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere» (Joh 15,14-15). Forholdet mellom Jesus og hans etterfølgere er ikke et Herre-Slave forhold, men er et vennskapsforhold. Forholdet mellom tjeneren og tjenerens sjef, det vil si slave og eier på den tiden, er avstand. Blant venner er det gjensidig nærhet. Jesus vil nærhet, og det ord han bruker i dagens tekst for kjærlighet betyr å forplikte seg praktisk. Agape er den kjærligheten som yter og gir uten å kreve noe tilbake. Jesus møter oss som likeverdige, men viktigere han deler med oss alt hva han har hørt fra sin far. Tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jesus kaller oss venner, fordi vi vet hva Jesus gjør, fordi vi har et fortrolig forhold til Jesus.
Vi kan stille oss selv det spørsmål hva som i våre liv styres av et Herre-Tjener forhold? Der hvor dette er tilfellet, da viser Jesus oss veien til vennskap. Denne forvandling i våre medmenneskelige relasjoner skjer kun dersom vi vet oss båret av Guds kjærlighet. Det visste Jesus oss i det at han var beredt å gi sitt liv for sine venner. Dette er det som er menneskelig talt ubegripelig.
Han sier: Jeg har dere kjær og jeg betalte med livet mitt for alt hva dere gjør og har gjort av urett. Dette er det ikke hvem som helst som sier: Det sier Guds sønn, som medskaper av den verden og den jord vi bor på. Jesus kjenner alle hemmeligheter hvormed Gud styrer verden. Den viktigste måte for Gud å opprettholde relasjonen til oss mennesker på, er gjennom hans kjærlighet. For meg er disse ord rent evangelium, et gledens budskap: Gud har meg kjær! Min skaper gir meg sin kjærlighet, oppmerksomhet og anerkjenning, som jeg kan leve livet på også når jeg er utmattet, trett eller syk. Dette frigjør meg for all menneskefrykt. For Gud er det viktigste ikke hva jeg har oppnådd i mitt liv. For ham er det som er viktig hva Jesus i sin kjærlighet har gjort for meg: At han døde og oppsto for meg, slik at jeg kan stå rettferdig overfor Gud. 
Jesus sier i dagens tekst: Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Jesus bruker her bevisst ordet «frukt» og ikke ordet «verk». Verk, det er de handlinger som vi gjør i oss selv, av egen kraft. Frukt, er de handlinger som vokser ut av det kraftfelt som kommer fra Jesu kjærlighet til oss. Vi inviteres til at våre liv gjennomtrenges av Guds kjærlighet på samme måte, som planter tar til seg solens varme og regnvannet for å gi frukt. 
Det som fordres av oss er ikke anstrengelse og viljeskraft. Frukter vokser ut der hvor vi lever livet nær Jesus og forblir underveis med Jesus. Det gis ikke noe alternativ til hans kjærlighet. Gjennom hans kjærlighet blir våre evner foredlet. Jesus bekrefter dette med å si til oss: Ikke dere har utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. Jesus taler om et vedvarende avhengighetsforhold for grenene til treet. «Bli i min kjærlighet!» Jesus talte om vintreet like før dagens tekst: «Jeg er det sanne vintre.» Han forklarte hvor avgjørende det er for at grenene bærer frukt, at de får sin kraft fra treet.
Vi ser denne kjærligheten mye praktisert i vår menighet gjennom de mange frivillige medarbeiderne, alle som har sagt ja til oppgaver. Derfor skal vi med frimodighet stå i tjenesten vi har. «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer.» La oss derfor også huske på vår menighet i bønn, og be for alle som er med i det store arbeidslaget.
I menigheten ser vi åndens frukt. Ja, vi snakker om gjerninger. For den som blir i Jesu kjærlighet skaper kjærlighetens frukt i form av handlinger, som vi gjør fordi kjærligheten tvinger oss. Vi gjør gode gjerninger fordi det kjennes rett og fordi vi gleder oss over å kunne være til hjelp, selv om det kan koste tid, krefter og penger. Slik frukt bærer en gren som sitter fast på treet og henter sin kraft og næring fra stammen.
Men vi må være klar over at faktorenes rekkefølge ikke er likegyldig. «Dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Det er Guds inngripen i verden og i våre liv som er perspektivet og det er Guds vesen som er forutsetningen. Vi må gripe evangeliet og ikke sitte fast i loven og vår egne kraft. Prøver vi gjennom lovens vei å nå opp til Gud, er dette et strev som er dømt til å mislykkes. Er vi der så sliter og strever vi under lovens krav, og har ikke funnet en nådig Gud. Hør på tolleren som ber Jesus: Ta imot meg som jeg er. «Gud, vær meg synder nådig!» Luk 18,13. Det var tolleren som gikk rettferdig hjem.
Adskillelse og distanse mellom Jesus og oss etter at han gikk til sin far er kun utvendig. Faktisk er Jesus fortsatt forbundet med oss. Det er han gjennom dåpen, det er han gjennom nattverden, det er han gjennom den hellige ånd. Enda sterkere enn før er han forbundet med oss. Dette sier også Jesus til oss når han i dag kaller oss sine venner og mer enn det er vi også hans brødre og søstre. Vi hører til hans familie. Av nåde gjør han oss til hans barn i dåpen og av nåde viser han oss i nattverden at han har rettferdiggjort oss for Gud. Jesus åpner for oss veien til Gudfar, og Jesus lar oss menneske bli delaktig i hans relasjon til Gud. Jesus stiller ikke krav for å elske oss. Han elsker oss fordi vi er skapt i Guds bilde. Som grenene på vintreet får vi ny kraft og styrke til å bære frukt, frukt som varer. 

Han styrke oss og holde oss oppe i en sann tro til det evige liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.