Jesus overrasket ofte sin samtid. 
Ikke minst i måten han møtte mennesker. Han så dem uansett hvem de var. 
Samaritanere, syke og spedalske, fattige og rike, og ikke minst både kvinner og barn. Dette var langt fra en selvfølge.
Han som valgte å bli menneske, han bryr seg selvfølgelig om sine medmennesker.
Slik overrasket og provoserte han jødene. Overraskes vi? 
Kanskje ikke, men tar vi ham på alvor, så utfordres vi.
Kapittel 10 hos Markus minner om det noen kaller en hustavle. Slår du opp Matteus 19, finner du det samme. Vi har kanskje ikke noe forhold til begrepet hustavle, men aner likevel hvordan Jesus har omsorg for vårt praktiske liv. Våre hverdager. Det handler om familie, ekteskap og om barna for å ende opp med eiendom/rikdom. Er det noe Jesus i alle fall ikke er, så er det livsfjern. Han bryr seg om hvordan vi har det, og kanskje særlig barna. De som er så avhengige av oss voksne.
Da nærmer vi oss med en gang tekstenes kjerne. 

1.    Hva er det nå med disse barna? 
Hva er det de gjør, som blir til eksempel for oss? Eller kanskje er det like viktig å spørre: Hva er det barna ikke gjør?
Noe må det jo være.
Igjen kan Amanda være et eksempel som kan gi forstand. Hun ble døpt i Bodø på pinsedag.
Hun stolte ikke på egen fortreffelighet og hva hun kunne bidra med. Tankene var slett ikke klarnet så mye.
Som barna i teksten ble hun båret til Jesus, og hun lot seg bære. Hun trenger hjelp til det meste, og får det. Derfor kan hun leve, vokse og få et godt liv.
De små barna tar imot det de får. Det har enda ikke streifet dem at de ikke skulle ha full tillit til menneskene rundt seg. Snart nok får de erfare livet skyggesider. En vakker dag får hun høre at en skal passe seg for «fremmede menn.» Du, hvor viktig det er at en i alle fall får en trygg start på livet og en god oppvekst!
Men hvem er «De» i vers 13, som bærer barna til Jesus. Det er sikkert foreldre, men når det ikke sies, så er det sikkert for å understreke det generelt viktige i teksten. Det gjelder å komme til Jesus. Hvem det nå enn er som bærer, hjelper eller inviterer.
Hvorfor bærer de så barna til Jesus? 
Søkte de underholdning eller grundig opplæring? Neppe. Lukas sier «De bar også spedbarn til Jesus.» Luk 18.15
Jeg tror de søkte Jesu omsorg. Som oss ville de gi barna det beste. Jesus har noe til barna også. Noe livsviktig. Omsorg kan være mer enn ord. De ville Jesus skulle røre ved barna, uten at det handler om magi. Ta på dem. La dem sitte i armkroken, og ikke minst velsigne dem. «De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be.» Matt 9.13

2.    «Disiplene viste dem bort.»
Hvorfor? Her skal vi ikke være for raske til å dømme. I romersk sammenheng var barna mindre verd. Det samme gjaldt i jødisk kultur. Å være for opptatt av barna ble tidvis sett på som et hinder for å leve riktig med Gud. 
Var dette grunnen til disiplenes avvisning?
Eller var det kanskje så enkelt som at de ville verne Jesus. At de så at han trengte hvile mellom «slagene?»
Vi vet ikke, men en ting kan vi si. Jesus trenger ikke at vi stabler ham på beina. Han står godt på egne bein. Han trenger ikke at vi verner ham mot «livet.» Han ønsker tvert imot å møte livet i alle dets fasetter.

3.    «Da Jesus så det, ble han sint.» Skikkelig arg. Slik kan vi ikke ha det!
Når vi blir irritert eller sint, så avslører det oss på en måte. Ikke alltid like lett å tolke, men likevel..
Hos Jesus avslører det hans sterke motvilje mot å gjøre forskjell på folk, som å gjøre forskjell på liten og stor. (i alle betydninger) Noe av det kleineste jeg møter er for øvrig foreldre som gjør forskjell på sine barn.
Jesus bryr seg om alle. Liten og stor. Rik og fattig. Norsk eller ikke. Kvinne eller mann. Skeiv eller ikke. Alle trenger vi å møte Jesus og la han være Herre i vårt liv.
Vår store utfordring er å følge ham i dette på en god måte.
Jesus provoserte med å være sammen med tollere, «syndere» og ikke minst barna.
De selvsikre hadde han større problemer med. De som satt fast i sitt hovmod, ledet andre vill eller bare viste mindre prektige og betydningsfulle bort. De møtte Jesu vrede.
Hva med oss, vår trygghet og selvsikkerhet?
Står vi i veien for noen med vår velmente nidkjærhet for det som er både rett og godt?
Det må ikke få skje!
Det trenges at vi gjør det motsatte. Åpner favnen for alle som kanskje bare forsiktig søker Jesus. Støtter foreldre og alle som tar seg av barna og de unge, og lar dem få møte Jesus. Det trenges som aldri før, for i vår verden er det ikke spøk å vokse opp og bekjenne at en tror på Jesus og vil følge ham.

4.    «Guds rike tilhører slike som dem.»
Det tilhører ikke nødvendigvis barna, men alle dem som tar imot det Gud gir slik de små barna gjør.
Guds rike, eller kall det gjerne Guds nærhet, det er noe vi får. Ved at Jesus kommer til oss. Han vil være hos oss og i oss, og ikke minst gjøre sitt verk gjennom oss.

De små barna tar imot når vi bærer dem til Jesus. Jeg glemmer aldri en gang jeg skulle døpe en liten som var blitt et par år. Armene kom opp med en gang, og skulle ha vekk den våte handa som ville velsigne. Bedre blir det vel ikke seinere i livet, når vi på alle måter skal fikse ting selv. Sørge for at vi ikke kommer i gjeld. Vi vil gjengjelde, og gjøre oss fortjent. 

Gud vil gi oss samfunn med seg.
Så kan vi takke, og vi kan ta imot.
Etterpå er det naturlig at vi i takknemlighet gjør alt det vi kan der vi slipper til og med den nåde Gud gir. Er det ikke slik å møte kjærligheten?

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Så må du ha en god søndag og ikke minst en helsebringende ferie.

Lillesand 26. juni
Kjetil Karlsen 
 

Husk at selv «dårlig vær» kan være godt vær.

Det vet i alle fall jeg når jeg skal ut på en ukes laksefiske. Det er sunt å unne seg og koble skikkelig ut, selv om Jesus alltid er med, og det er mange måter å opprettholde kontakten med ham. Bibelen er alltid med, og kanskje blir det et søndagsbrev i løpet av juli, hvem vet?

Neste planlagte søndagsbrev blir i alle fall 7. august.