Luk 24,45–48 Tilgivelse for folkeslagene

45 Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene,
46 og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag,
47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem.
48 Dere er vitner om dette. 
          

Siden det 14. århundre har man i den vestlige delen av kristenheten kalt denne dagen Treenighetssøndag. Kanskje litt rart at noen har tenkt den trefoldige Gud behøver sin egen festdag, all den tid Den hellige trefoldighet tilbes, æres og bekjennes i alle kirker og menigheter hver eneste søndag. Men, uavhengig av om man har kalt dagen Treenighetssøndag eller Søndag etter pinse, så har dagens tema tradisjonelt vært en fortsettelse av pinsens forkynnelse om Den hellige ånd, og prekenteksten på denne dagen har handlet om den nye fødsel og Jesu samtale med den jødiske rådsherren Nikodemus. I de nye tekstrekkene fra 2011, som vi bruker i dag, er den teksten flyttet til andre søndag etter pinse. I stedet er den gamle prekenteksten på tredje påskedag – den som i Danmark-Norge ble fjernet ved helligdagsreformen i 1770 – satt til dagen i dag.
    Så til dagens evangelium. Evangelisten Lukas plasserer Jesu ord i dagens tekst på den første kvelden etter oppstandelsen, altså på første påskedag. Mye hadde skjedd den dagen. Om morgenen var disippelflokken fremdeles i dyp sorg på tredje dagen etter å ha mistet en kjær lærer og venn i Romerrikets mest grusomme dødsstraff. Og som om ikke det var nok, så var den avdødes legeme nå forsvunnet. Flokken rundt disiplene var begynt å splittes opp, men på vei til Emmaus viser Jesus seg for to av dem, før han plutselig blir borte for dem under kveldsmaten. Og i kveldsmørket skynder disse seg de 11 kilometerne tilbake til Jerusalem og til de elleve disiplene, som også kan berette at Jesus også har vist seg for Peter. I denne forsamlingen er det altså nå at Jesus plutselig viser seg i legemlig live for en skamfull, tvilende og forferdet disippelflokk. Skamfulle etter å ha sviktet og fornektet sin Herre den natten da det virkelig gjaldt. Tvilende til at Jesus virkelig er tilbake i levende live. Og forferdet over å møte ham igjen etter deres store nederlag. De satt bak låste dører og ville aldri ha åpnet opp for ham, om Vårherre hadde banket aldri så hardt på døren, og han sparer derfor både seg selv og dem for det.
    Men hvem er det som har glede av å høre om oppstandelsen? Jo, nettopp de som har lukket seg inne og sitter i frykt og engstelse, de som føler synden og døden i seg selv, de som er maktesløs i kampen mot den onde og mot verden. De har glede av å høre evangeliet og ordene om syndenes forlatelse. De som klarer seg selv her i livet, de som lykkes, har ikke bruk for evangeliet.
    Dagens evangelium lærer oss to hovedstykker. For det første hvordan den oppstandne Jesus handler eller virker. For det andre hvilket oppdrag han har gitt de kristne.
    Til det første hovedstykke: Hva gagner all Jesu lidelse, død og oppstandelse – hele forsoningsverket – den trellbundne menneskeheten dersom vi ikke kommer i besittelse av frihetsbrevet? Og hva kan de tørre dødningeben gjøre av seg selv for å få livet tilbake? Her ligger noe av hemmeligheten bak Jesu himmelfart og pinsedagen. I sin guddommelige allmakt kan vel Jesus være alle steder samtidig, og – liksom med Moses og loven – sette himmelens og jordens krefter i bevegelse for å skremme oss fra djevelen, fra verden og fra vårt eget kjød. Men for at den nye fødsel skal skje, for at den åndelig blinde skal få synet tilbake, for at den døde skal få livet igjen og tro evangeliet, da må Herren bruke sitt ord! Og det ordet er ikke bare ord, men ordet er ham selv i egen person, og da kaller han seg Talsmannen eller Den hellige ånd.
    Dagene fra påske til Kristi himmelfart var for disiplene en forberedelsestid på overgangen fra det å kunne forholde seg til Jesus i hans menneskekropp, og til bare å kunne møte og erfare Jesus der han er til stede ved Ånden i ordet. I denne overgangstiden måtte Jesus lære disiplene å ikke lenger henge fast ved hans legemlige person – slik de hadde gjort de siste tre årene – men for fremtiden å holde fast ved ordet om ham, slik at de kunne styrke både sin egen og andres tro gjennom Skriftens vitnesbyrd om Kristus.
    Liksom den oppstandne Jesus brukte tiden til å opplate disiplenes forstand gjennom ordet, så de kunne forstå hvem han er, at Det gamle testamente handler om ham, og hvordan han skulle frelse Adam og Evas slekt, på samme måte er det også i dag Den hellige ånds embete ved ordet å åpne våre øyne så vi kan se Jesus og hva han har gjort for oss.
    Som Den hellige ånd er ikke Jesus lenger bundet til sitt eget menneskelige legeme, men han er bundet til sitt ord, og han behøver noen til å uttale disse ordene og spre dem videre til alle mennesker. Og da er vi over på det andre hovedstykket i dagens evangelium.
    En prestelærer ble en gang spurt av en student om Den hellige ånd kunne virke gjennom en dårlig preken. «Han er helt nødt til det!» var svaret fra professoren. Jesus er helt avhengig av å bruke oss skrøpelige talerør, men det skjer på hans eget ord og befaling. «I [Jesu] navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag», sier han i dagens tekst. Hoved-overskriften i det andre hovedstykket er Jesu navn, og det er ikke et hvilket som helst navn. La oss betrakte de mektige ordene som innleder Jesu misjonsbefaling til sine disipler: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord!» Til og med verdens mektigste mann i sin tid, John F. Kennedy, var maktesløs mot geværmannens skudd. Men Jesus beviste sin makt da han beseiret den ondes og dødens krefter. Likevel – inntil han endelig kommer tilbake i all sin herlighet og majestet – så forblir hans rike på jorden et åndelig regimente, hvor han regjerer i menneskenes hjerter og ved ordet virker omvendelse og syndenes forlatelse og gjør menneskene om til nye gjenfødte skapninger, som har del i Guds rike og det evige liv allerede her i tiden. I dette Jesu-navnet har alle kristne altså myndighet og befaling, som hans stedfortredere og utsendinger, å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse – for Jesu død og oppstandelses skyld – enhver på sitt sted og i sitt kall. Vi husker at Forhenget til Det aller helligste i tempelet – dit bare ypperstepresten fikk gå én gang i året – revnet i to da Jesus døde. Nå er det ikke lenger slik at bare ypperstepresten kan tilsi syndenes forlatelse, men den evige yppersteprest har gitt denne myndighet til alle som tror på ham, og han kaller dem sine vitner.
    Den finlandssvenske dikteren og senere biskop Frans Michael Franzén utga i 1819 en salme, hvor han beskriver Kristi rike på følgende måte: 
 
«Ej kommer han med härar
Och ej med ståt och prakt;
Dock ondskan han förfärar
I all dess stolta magt.
Med Andans swärd han strider,
Och segrar, när han lider.
[…]

O folk, från Herran wiket
I syndig lust och flärd!
Gif akt! Det helga riket
Ej är af denna werld;
Ej af dess wisa funnet,
Ej af dess hjeltar wunnet;
[…]

Den thron, som han bestiger,
Är i hans Faders hus;
Det välde han inwiger,
Är kärlek blott och ljus.
Hans lof af späda munnar
Blott nåd och frid förkunnar.
[…]

Jerusalem är öde;
Dess tempel fallit ner,
Dess prester äro döde,
Dess spira är ej mer;
Men Christi rike warar
Och sig alltmer förklarar.
Wälsignad ware han,
Som kom i Herrans namn!»
 
«Meg er gitt all makt i himmel og på jord», sier Jesus før han gir oss oppdraget: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Og dertil føyer han sitt guddomsløfte: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!»
    Jesus sier: «[O]mvendelse og syndenes forlatelse [skal] forkynnes […]» Egentlig står det «omvendelse til syndenes forlatelse», og til en sann omvendelse hører alltid to deler, nemlig anger og tro. Først må man la seg bli truffet av Guds hellige lov, slik at man erkjenner sannheten om hva og hvem man er i seg selv og sin egen tilstand, evig solgt under synden og djevelen. Alle mennesker kjenner til en viss grad loven fra fødselen av: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke lyve, osv. Men Guds lov krever ikke bare ytre rettferdighet, dertil må man også ha et rent hjerte. Dette er en anstøtelig preken for det naturlige menneske, enten det er en ateist eller en religiøs person. Men den som ikke erkjenner sannheten om seg selv vil heller ikke ha behov for Kristus. Kristi forkynnelse er derfor alltid først å vise oss syndens alvor. Og når forkynnelsen har virket den rette anger, da trøster han oss med evangeliet. Djevelens forkynnelse, derimot, er omvendt: Først trøster den onde oss med at synden ikke er så farlig, eller at vi er gode kristne. Når vi så har falt og sitter dypt og fast i synden og skammen, da skremmer han oss med den evige fortapelse og at det aldri vil være noe håp for slike som oss.
Den andre del av omvendelsen er – når den rette anger er oppnådd – å ta imot og tro ordet om Guds nåde og syndenes forlatelse for Jesu skyld. Og man skal da ikke tenke på sin egen følelse av uverdighet og avvise gaven som tilbys og gjøre Gud til en løgner. For denne syndsforlatelsen skjer ikke i vårt eget navn eller for våre gjerningers skyld, men for Jesu forsoningsverks skyld.
     Til sist heter det at «omvendelse og syndenes forlatelse [skal] forkynnes for alle folkeslag», og da er ingen mennesker utelatt. Gud har ikke bare har utvalgt noen store og hellige menn som Peter eller Paulus til å være sammen med ham i evigheten, men evangeliet må prekes for alle folk. Og det må også forkynnes blant de kristne, for så lenge vi er i dette legemet behøver vi daglig omvendelse. Og dersom noen skulle snuble eller falle ifra og miste frimodigheten eller troen, så skal ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod også alltid lyde for slike, for Jesus  
vil ikke at én eneste skal gå fortapt.

La oss be:
 
Kom med din ånde, 
o Herre Jesus, 
Blås på de ben 
som nu ligger her 
På marken spredte 
og ere tørre, 
Kom, gi dem livet, 
o Herre kjær!

La himlen åpnes, 
og kom, o Herre, 
Med regn på jorden 
så tørr og hård! 
La ødemarker 
snart herlig blomstre, 
Og gjør av ørken 
en urtegård!

Legg store skarer 
for dine føtter 
Og lær dem kjenne 
Gud Jehova! 
Ja amen, amen, 
ditt navn skje ære, 
Ti ditt er riket, halleluja! 
(Joël Blomqvist)