Matt 6, 7 - 13 Vår far

7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.  
8 Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.  
9 Slik skal dere da be:
          Vår Far i himmelen!
          La navnet ditt helliges.
          
10 La riket ditt komme.
     La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
          
11 Gi oss i dag vårt daglige brød,
          
12 og tilgi oss vår skyld,
      slik også vi tilgir våre skyldnere.
          
13 Og la oss ikke komme i fristelse,
      men frels oss fra det onde.
      *For riket er ditt og makten og æren i evighet.
      Amen.•
          

Før jeg begynner på prekenen har jeg en oppfordring. Når du kommer hjem, les de to lesetekstene for deg selv, en eller to ganger. De sier utrolig mye fint om bønn. Jeg kommer ikke mer inn på innholdet i dem i talen, men ta deg 10 minutt til å lese dem en eller to ganger til. 

Vi er fortsatt i påsketiden, og er i dag på 6. søndag i påsketiden. Dette er tiden mellom påsken, Jesu død og oppstandelse, og fram mot Kristi Himmelfart hvor Jesus dro opp til sin Far samtidig som han ga oss misjonsbefalingen og pinse hvor hans disipler får den Hellige Ånd. For meg gir det mening å tenke at de tekstene som vi leser i denne perioden også sier noe om hva det var viktig for Jesu å minne disiplene og oss om før han forlot dem og dro opp til himmelen.

Bønn har da fått en sentral plass. Forrige søndag delte vi teksten fra Johannes kap 17, hvor Jesus ber for disiplene, og gjennom det viser sin omsorg for dem. I dag leser vi teksten fra Bergprekenen hvor Jesus lærer disiplene å be. Bønn er viktig, bønn er fellesskap med Gud, bønn er å legge fram for han det som ligger oss på hjertet. Jesus viser ikke bare i disse to tekstene, men i hele sitt liv, hvor viktig bønn var for han. Mange ganger, selv når han talte til mange mennesker og helbredet – noe som det er fort gjort å tenke måtte være viktigere – så trakk han seg tilbake for å be, og være alene sammen med Gud.

Hvis jeg skulle sette en overskrift over hele Bergpreken så tror jeg det ville vært noe i retning av «det handler ikke om hvordan det ser ut i det ytre, men hvordan det er i det indre». Det er helt sikkert nyanser vi går glipp av med en slik overskrift, men det får heller våge seg. Også når Jesus lærer disiplene, og oss, å be så kjenner jeg igjen dette. Og ennå mer gjelder det om vi også tar med de to versene som er rett foran dagens prekentekst, v 5-6 «Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg»

Bønn handler ikke om å vise seg for de andre, det handler ikke om å kunne få til de fineste formuleringene – enten du ber høyt eller stille. Bønn handler heller ikke om å undervise Gud. Gud kjenner oss, han vet om vår situasjon, han vet om situasjonen til de vi ber for. Bønn handler om å åpne sitt hjerte for Gud, om å invitere han inn i ditt liv, og i andres liv, enten det er i gleder eller utfordringer og vanskeligheter.

På 1980-tallet en gang så var det en artist som heter F R David som hadde en sang som het «Words», og den begynte slik «Words, dont come easy to me». Så handlet ikke denne sangen om bønn, men denne strofen setter ord på noe av det som vi alle og en hver kan oppleve, at det er vanskelig å sette ord på våre bønner. Så godt å slippe å finne ordene selv, og kunne lene oss på denne bønnen som Jesus har lært oss og som rommer så mye. I en tid da vi fort blir opptatt av å skulle gjøre ting på vår egen måte, det er liksom ikke godt nok å gjøre det slik som andre. Jesus sier ikke bare at dette er godt nok, han sier det er dette vi skal gjøre. Og, han gjorde det selv. For dette er ikke den eneste bønnen i Bibelen, spesielt Salmenes bok er full av bønner som Israelsfolket brukte og som Jesus selv også brukte. Det sies, uten at jeg har kontrollert det, at «Herrens bønn» og «Jesu yppersteprestlige bønn» (Joh 17) er de eneste bønnene som vi kan lese Jesus ba, og som vi ikke finner i det Gamle Testamentet. Og bønnene der rommer hele livet, alt fra «Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg» i Salme 22, til takkebønnen i Salme 23 «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe». Bønner vi også kan bruke i dag. Og i de siste månedene har vi hørt hvordan mennesker i Ukraina bruker Salme 31 for å sette ord på sin nød og fortvilelse i bønn til Gud, når det ikke er lett å skulle finne egne ord.

Når Jesus lærer oss «Herrens bønn», så er ikke det bare fordi vi skal ha noe å kunne bruke når vi ikke finner egne ord – men, også da. Denne bønnen rommer også så uendelig mye som det er godt å be, og som det er godt å – gjennom denne bønnen bli minnet om at vi må legge fram for Gud. Nevner ikke alt her, men noen stikkord:

Vår Far i himmelen – En påminnelse om en Gud som ikke er langt borte, men en Far som er nær. Vi som hans barn har en Far vi kan komme til.
Bønn om daglig brød – ikke en selvfølge for alle at de har det
Bønn om tilgivelse – det trenger vi alle
påminnelse om selv å tilgi – Det trenger vi også alle
Påminnelse om hvem som har riket, makten og æren i evighet. 

Samtidig er dette siste også en påminnelse i hvor kraften i bønn ligger. Kraften i bønn ligger ikke i oss, våre formuleringer. Bønnens kraft ligger i at vi legger personer, oss selv, situasjoner over i hendene på Han som har all makt, i himmel og på jord. Så ligger det også en frihet (kom ikke på et bedre ord) i dette, for når vi har lagt alt over på Han da er ikke vi ansvarlige for resultatet. Han svarer, hvor, når og hvordan det er det han som styrer

Kanskje den bønnen som utfordrer oss mest i Herrens bønn (ved siden av å selv skulle tilgi), er «la viljen din skje på jorden slik som i himmelen». Når vi ber denne bønnen, så ber vi ikke bare om at Guds vilje må skje i Ukraina og på Stortinget og at andre mennesker skal bli frelst (absolutt viktig det også), men også i mitt liv. Å be denne bønnen innebærer at vi også samtidig sier til Gud; Jeg er villig til å gi slipp på det som er min vilje, for at din vilje skal skje. Skal jeg være helt ærlig, og i alle fall på egne vegne, så er det en bønn det er lettere å be enn å mene. Samtidig er denne bønnen en enorm tillitserklæring til Gud. Jeg tror at du vil meg det beste, og at du har en plan for mitt liv. La meg gjøre din vilje, la meg være der for de menneskene som du vil jeg skal være der for – også når det koster. La meg stole på at du har kontroll også i mitt liv. Selv når din vilje er annerledes enn det som er logisk der og da, selv når din vilje kan gjøre at andre tenker at jeg dummer meg ut.

Vi kan hjelpe hverandre. VI kan hjelpe hverandre til å tørre å be og mene denne bønnen om å la hans vilje skje, for også dette er en bønn det er lettere å be og mene om vi gjør det i fellesskap. Vi kan også gjøre det med å del erfaringer med hverandre, og på den måten oppmuntre hverandre til å be.

Jeg har lyst til å komme med et par nylig selvopplevde historier, uten å gå mer i detalj enn nødvendig, som for meg ikke sier noe om min evne til å be men om en Gud som har oversikt og som svarer bønn. For en tid siden ble jeg kontaktet av noen som ønsket forbønn for noe vedkommende strevde med. Av ulike grunner tok det litt tid før jeg svarte, men etter noen dager ble vi enige om et tidspunkt for bønn. Det fantastiske var at, ikke bare grep Gud inn i den aktuelle situasjonen, men han hadde også brukt min «treghet» slik at det at helbredelsen ikke kom med en gang ble til nytte for andre. 

Tidligere denne uken var det 17. mai, en dag jeg egentlig ikke hadde så mye energi med meg inn i. Men, på morgenen ba jeg en kort bønn, en setning for denne dagen. Så skjer det mye på en 17.mai som vi kan tenke er tilfeldig (jeg vil heller bruke begrepet «Gudfeldig»), men jeg så helt klart at alt dette spilte sammen til at her svarte Gud min enkle bønn, og jeg fikk et svar jeg ikke hadde turt å håpe på. Det gjør at denne 17. mai kommer jeg til å huske, og jeg tror også det bønnesvaret var til glede for flere.

Det handler ikke om meg, at jeg er flink til å be eller har de flotte formuleringene. Da hadde dette ikke skjedd. Dette er alene Guds verk, små glimt av himmel inn i vår hverdag.

Og avslutningsvis; det var noe jeg la merke til spesielt denne gangen når jeg leste denne teksten. Bønnen som Jesus lærte oss er ikke en bønn fra meg, men fra oss. Vi kan selvfølgelig be denne bønnen alene, men den minner oss om at vi er flere – Vi er en del av «oss» som ber denne bønnen, fra oss til Han. Vi er mange som ber til Han som er en.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse