Joh 17,6–11 Jesus ber for sinet

6 Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord.  
7 Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg.  
8 For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.
9 Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.
10 Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem.
11 Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.
          

Vi er kommet til det som kanskje må ha vært ett av høydepunktene for disiplene i deres vandring med Jesus. De hadde vandret sammen med han i 3 år, de aner det kanskje, men innser det ikke fullt ut, nå nærmer det seg slutten på denne vandringen med han. De har sett store og små under, de har vandret, hvilt og spist sammen med Jesus. De har hørt hans undervisning, noe har de forstått og noe har de kanskje bare undret seg over. Det har vært mange opplevelser, og likevel tror jeg at de husket denne dagen spesielt.

Det var denne dagen Jesus satte seg ned sammen med disiplene sine og ba for dem. Midt i undervisningen løfter han blikket mot himmelen og begynner å be for disiplene. Han ville ikke bare undervise dem, lære dem. Han viste ikke bare sin omsorg for dem gjennom å gi dem mat, og sørge for at de hadde en plass å bo. Han ber også for sine. Han lar dem høre det. 

I menigheten her ønsker vi at det alltid skal være et tilbud om å søke forbønn, og vi skulle kanskje ha oppmuntret ennå mer for det. Det gjør noe med fellesskapet når vi kan løfte hverandres liv inn for Gud, og be for hverandre. Det er flott når vi kan gjøre det i gudstjenesten enten ved at det er lagt en lapp i bønnekrukken, eller ved at noe i noens liv blir nevnt spesielt. Likevel tror jeg det ligger noe eget i å få høre at noen ber for deg. Få høre det sagt at du er omsluttet av deres omsorg, og at de inviterer Gud til å ta del i denne omsorgen.

Disiplene fikk høre det fra Jesus. Dersom vi leser hele denne bønnen, kap 17 i Johannesevangeliet, så merker vi hvordan Jesu omsorg for sine skinner igjennom. Du merker at dette er ikke bare ord, men det er hjerte. Det som Jesus legger fram i bønn, er det som ligger har på hjertet for disiplene. Disse menneskene som han har vandret sammen med i 3 år og som han vet at han snart skal forlate. Tenk å få lov til å være der. Sitter ved Jesu føtter, og høre at han når han ber setter ord på sin omsorg for deg. Jeg tror selv de tøffeste og mest pratesyke disiplene ble stille, og rørt, der de satt.

For oss som lever 2000 år senere er det godt å vite at vi er omsluttet av den samme omsorgen fra Gud som det disiplene var. Vi kan kanskje ikke høre Jesus på samme måte som dem, men vi kan ta til oss den bønnen som vi leser i Johannes kapittel 17 og med stor frimodighet tenke at den omfatter også oss. «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg.» leser vi i vers 20.

Så langt som det som er dagens tekst så er det to ting som Jesus ber om, i omsorg for oss. At vi må bli bevart, og at vi må være ett.

For Jesus er det en dyp nød at vi må bli bevart i troen på han, og gjennom det i fellesskapet med han. Han ber som nevnt denne bønnen like før han skal gå veien til Golgata, før han skal bli korsfestet og dø en smertefull død. Og han vil ikke at det skal være forgjeves. Forgjeves er det ikke for han om det er ett menneske som tar i mot, men han vil at alle skal ta i mot. At det han gjorde for oss skal bli til frelse for alle, og at de som har tatt imot han skal bli bevart i troen, og ikke falle fra. Det er ingenting som ligger han mer på hjertet enn at vi skal bli bevart i troen på han, og ha evig liv i fellesskap med han.

Han ber om at vi må være ett, likesom han og Faderen er ett. Altså ikke noen som møtes av og til, eller sier hei til hverandre på gaten hvis de møter hverandre, men han ber om at vi som er hans skal ha et nært fellesskap. Ikke bare med han, men også oss imellom. Når han skal beskrive hvor nært dette fellesskapet skal være så bruker han fellesskapet mellom seg selv og Gud Fader som «mal». De to, som er to av tre i Treenigheten. Tre som er ett. 

Jesus visste hvilken styrke det lå i å leve i dette fellesskapet med Gud. For disiplene, og for oss, peker han i denne bønnen ikke bare på styrken vi skal kjenne med å leve i fellesskap med Gud. Han peker også på den styrken det er når vi er «ett» når våre fellesskap er slik at vi er ett. I Forkynneren 4,12 står det « Om én blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort.» Det som gjør at tre tråder ikke ryker er ikke at det er tre tråder, men at de er «tretvinnet», altså ikke bare ligger ved siden av hverandre men er knyttet sammen.

Når vi fortsetter å lese denne bønnen så skjønner vi av den at livet ikke bare kommer til å være lett. Men i dette som er innledningen på bønnen ligger to gode utgangspunkt for å takle livet når det ikke er lett. Det handler ikke om å komme utenom det vanskelige, men gjennom. At vi blir bevart i troen og fellesskapet med Gud, og at vi blir bevart i fellesskap med hverandre.
 
Så godt å høre Jesus be denne bønnen for oss, så godt å kjenne at bønn er ikke bare noe jeg skal gjøre men også noe Jesus omslutter meg med. La oss hjelpe hverandre, la denne menigheten få være et fellesskap hvor vi kan kjenne at vi blir omsluttet av hans omsorg og gjennom det få styrke til å møte livet.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse