Taler/Preken 17.april 2022 - Påskedag

Preken 17.april 2022 - Påskedag

Lindeløv, Bjarne
17.04.2022
Lesetekster: 2 Mos 15,1–3, Kol 2,12–15 Prekentekst: Joh 20,1–10 Den tomme graven
"Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!" - Ja, er det en dag vi har grunn til å juble og glede oss, så er det 1. Påskedag: Jesu oppstandelsesdag. Jesu seiersdag!
Langfredag døde livet. 1. Påskedag døde døden. Langfredagens mørke er byttet ut med påskemorgens soloppgang. Det var i grålysningen denne første påskedags morgen at håpet og lyset kom til en verden i mørke. Vi vet å sette pris på lyset. Vi som bor deler av året i skyggen, vi vet at den dagen sola kommer er det glede og fest.
I dag er det ikke sola på himmelen vi feirer, men livets sol og glede, Jesus Kristus. Med hans oppstandelse brøt lyset fram som en soloppgang over alle som siden har tatt imot ham og trodd evangeliet.
Kvinnen kom først til graven og hun møtte livet! Hun ville minnes en som var død, men fikk møte den levende som aldri mer skal dø! Dette gir liv til ordet: ”Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem". Dette ordet handler om at Jesus Kristus er nærværende, fordi han lever!
La oss reise oss og høre påskedagens evangelium slik det står skrevet hos evangelisten Joh. Kap. 20 1-10:

Joh 20,1–10 Den tomme graven

1 Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort.  
2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»  
3 Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven.  
4 De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først.  
5 Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven.  
6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der,  
7 og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv.  
8 Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde.  
9 Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde.
10 Disiplene gikk så hjem.
          

La oss synge Høytidsverset 199 (ÆvG) Han er oppstanden store bud
Forsiktig og sart forteller Johannesevangeliet oss om møtet som forvandlet Maria Magdalena, Peter og Johannes. Dagens tekst er en troshistorie som skildrer erfaringer i et møte, men samtidig viser Johannes oss også at våre ord kommer til kort. 
Graven de hadde lagt Jesus i var lukket med en stor stein. Steinen var forseglet, og Pilatus hadde satt ut vakter. Maria Magdalena begir seg i vei mot graven uten å tenke nærmere over hvordan hun skulle gjennomføre sitt oppdrag. Lengselen som dro henne til graven var sterkere enn fornuften. Ingen logisk tanke kunne ta plassen for den rivende smerten hun kjente i sitt bryst. Dette var dagen da all menneskelig logikk, bygd på menneskelig erfaring, måtte vike plassen for Guds inngripen i historien. Steinen var borte, graven var tom, forvirringen var komplett. Maria måtte løpe tilbake og forteller til Simon Peter og Johannes at graven var tom. 
Maria Magdalena og disiplene løper nærmest tilbake til graven. Deres sorg var ikke annerledes enn vår. Men hvorfor hastet det så? Kappsprang de med deres frykt, eller var det håpet som drev dem? Hadde de likevel et håp om at Jesus ville overvinne døden, slik han hadde sagt? I den tomme graven falt alt på plass. Den tomme graven forandret alt. En tom grav fikk betydning for det liv de skulle leve, resten av livet. De gleder de skulle feire. De sorger de enda skulle møte. Dagliglivets faste rytme. Det ukjente som ventet. Alt hadde fått et nytt fortegn. 
Vi som lever i dag og mennesker til alle tider, vi trenger at det var noen som så og noen som møtte Jesus den oppstandne. Kvinnen skulle se at graven var tom. Hun skulle se med egne øyne og fortelle at oppstandelsen var fysisk og legemlig. Teksten i evangeliene minner oss om den sentrale rolle som kvinner spilte rundt Jesus og for evangeliet. Kvinner var sammen med Jesus i hans liv. De var der gjennom de mørke stunder under korsfestelsen og hans død langfredag. Kvinnen var også det første vitnet da det nye livet sprengte seg ut av graven. 
Det eksisterte ingen syn på kjønnenes likestilling i det antikke Israel. Kvinner ble betraktet som urene, de hadde ikke noe å gjøre i styringen av staten og heller ikke i deres egne hjem. Likevel utvalgte Gud kvinner til å bringe videre budskapet som skulle endre verden og bekrefte hva Paulus sier: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus.» Jesus ville bryte ned de barrierer som mennesker hadde satt opp for å sette skiller mellom folk.
Peter og Johannes er også på vei. De kappgår til graven. Deres hjerter hadde ennå ikke tatt inn over seg og forstått budskapet Gud ga sine denne avgjørende påskehøytid. Men når de to disipler kommer til graven skjer det et merkbart temposkifte i teksten. Det er en egen ro og fred over det bilde evangelisten tegner av Jesu grav. Peter kommer som den andre til graven og skaper seg et overblikk. Den åpne grav viser seg med en bemerkelsesverdig orden. Den peker på dødens grusomme realitet, mens de velordnede linklærne kjennetegner livet. Ingenting viser til hastverk og uro, det er ingen tegn til gravrøveri. Der Jesu legeme ble lagt ligger linklærne, og litt bortenfor ligger det kledet Jesus har hatt over hodet, sammenrullet på et sted for seg selv. Kanskje kjente Peter og Johannes Mesteren igjen på måten kledet var rullet sammen, vi vet ikke. I hvert fall var det noe ved synsinntrykket som gjorde at Johannes trodde, for han så og trodde, leste vi.
I sitt evangelium som beskriver hendelsene denne påskemorgen får Johannes fram et spesielt poeng når han bruker tre forskjellige greske verb for det "Å SE".
1.    Maria "SÅ" at steinen var tatt bort fra graven. Det greske ordet som brukes her er som det norske ordet blikk. Maria kastet blikket på situasjonen og så at steinen på omtrent et tonn var skjøvet til side. Hvordan? Hvorfor? Det samme ordet for å se brukes også om Johannes selv, som kastet et blikk inn i graven.
2.    Da Simon Peter kom til stedet og kikket inn, "SÅ" han linklærne og at svetteduken lå et annet sted for seg selv. Her brukes ordet "SÅ" i betydningen å se med ettertenksomhet, dvs. inngående å studere det som kan ha skjedd. 
3.    Endelig leser vi om Johannes selv at han så og trodde. Her brukes det et tredje ord for "Å SE" i betydningen av det å vite.
Johannes trer inn. Han så og trodde. Han blir ikke stående på halvveien. Han ser fra dypet av hjertet. Han ser, og troen vokser frem som en spontan kraft. Johannes så, trodde, erkjente og ble sikker på at underet hadde skjedd. Johannes trodde uten å se den oppstandne. Han så og ble overbevisst. Han så mer enn den tomme graven. Han så svøpet ligge der i full orden. Man mener at de hundre pund med myrra og aloe som Nikodemus hadde tatt med til begravelsen, etter hvert hadde stivnet. Klærne lå der som et tomt futteral eller som en tom sommerfuglpuppe i stor størrelse. Dermed hadde et utrolig under inntruffet. Jesus hadde beveget seg rett gjennom linklærne! 
Teksten poengterer nøkternt at Johannes så og trodde. Johannes er ham som omtales som den Jesus hadde kjær, og framstår som kjærlighetens apostel. Det var Guds-kjærligheten som åpnet troens øyne. Dette sier oss mye om hva tro er. Tro skapes i etterfølgelsen. Når vi kommer Kristus nær, skaper Gud troen i oss. Det er derfor fellesskapet med Kristus og fellesskapet i den troendes forsamling, Menigheten er så livsviktig for oss mennesker. 
Påsken er fellesskapets høytid. Gud vil ha fellesskap med sin skapning, mennesket, deg og meg. I syndefallet mistet vi felleskapet med den hellige Gud, han som ikke tåler synd. Gud er ikke vår likemann. Det som skilte mennesker og Gud ville Gud ta bort, synden måtte sones. Noen måtte rammes av Guds vrede over menneskehetens synd. Men hvem skulle gjøre det? Alle mennesker var jo allerede skyldige og syndere. Det fantes bare én rettferdig, én som kunne sone stedfortredende. Gud måtte selv gjøre det. Den hellige og rettferdige måtte selv sone for våre synder. "Han som ikke visste av synd," Jesus Kristus, "har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet." (2 Kor 5,21) Guds enbårne Sønn, født inn i vår verden, tok all verdens synd på seg og sonte dommen da han døde på korset. Det var Gud som tok initiativet. Det var Gud som så rekkevidden av menneskehetens fatale valg. "Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger." (2 Kor 5,19) Den uskyldige led i den skyldiges sted for at den skyldige skulle gå fri. Og den skyldige, det er deg og meg. 
Påsken reverserer syndefallet og gjenoppretter veien til fellesskapet med Gud. Denne veien går gjennom Jesus. Syndens vesen er fraværet av felleskapet med Gud. Det er i etterfølgelsen, det å følge Kristus og bli ham mer lik, at vi ser. Helliggjørelsen vokser fram gjennom etterfølgelsen. Gjør vi synden til en ting er vi faretruende nær fariseisme, hvor vi setter andre i bås som syndere. I denne bevegelsen ser jeg ikke at jeg selv i like stor grad er i syndens tak gjennom mitt pengebegjær, gjennom materialismens som truer skaperverket, gjennom det at jeg ikke ser at min neste lider, settes i fengsel, pines og forfølges.
Påskens budskap handler om overlevelse, handler om at vi skal overleve døden. Det gjør vi i møtet med den oppstandne Kristus. Påsken handler om et nytt liv i grenselandet mellom tid og evighet. Liv og håp får ny mening. På skapelsens første dag skilte Gud mørket fra lyset. På den første dag i uken skilte Jesus døden fra livet. Skilte døden fra livet og fortsatte den evige skapergjerning. Det er hva påsken betyr. Ikke først og fremst sol fra skyfri himmel. Men ”min himmel er nå åpen.” Slik dreier påskefeiringen seg om livet og evigheten. Nøkkelordet er oppstandelse. Hovedpersonen er Jesus. Livets alvor er ikke døden, men livet selv. Derfor sier Jesus: ”Jeg er oppstandelsen og livet, hver den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Nøkkelen til påskebudskapet er altså Jesu liv. Han omfavnet syndere, fattige, vanlige mennesker, de som har falt, og falt utenfor. Jesus reiste dem opp da han gikk omkring i Galilea. Dette var også noe av det siste Jesus viste oss da han vasket disiplenes føtter Skjærtorsdag under fellesmåltidet. Han vasket føttene deres som en tjener. Jesus vasket imidlertid kun føttene og ikke hele legemet. Dette er et bilde på at den som lever i troen er vasket ren i dåpens vann, men at vi daglig likevel må vaske de tilsmussede føtter i Jesu blod gjennom bekjennelse og tilgivelse. Senere måtte Gud påny minne Peter om dette. Det gjorde han da Gud i et syn viste Peter duken som ble senket ned fra himmelen med all slags mat også det som jødene oppfattet som urent. Det Gud har erklært for rent skal vi ikke gjøre urent. Guds-kjærlighetens gjerning seiret over døden. 
Påskens budskap åpner seg imidlertid også for tvileren som spør: Var Jesus virkelig Guds Sønn? Sto han virkelig opp fra de døde? Blant Jesu disipler var det noen som umiddelbart levde i troens tillit, men det var også noen som tvilte. Tomas var en av disse. Han ville ikke tro før han fikk se og føle Jesu sårmerker. Til ham sa Jesus: "Salige er de som ikke ser, og likevel tror."
I dag er verken tvil eller tomhet fremmed for oss. Noen lever med tomheten etter barnetroen. Mange kjenner sin tvil som en uro og en lengsel etter en mening med livet. I en tid da alt kan fås for penger, finner mange til sin forskrekkelse at tro og mening ikke kan kjøpes. Da kan spørsmålet bli påtrengende: Kanskje finnes det likevel et svar i tomheten, slik som disiplene fant det i den tomme graven? Kan nettopp denne totale følelse av tomhet i tiden bli noe positivt? Kan et påtrengende fravær av mening være vår mulighet, når den får oss til å spørre om dette er alt. Var det livets egentlige mening?
Jesu liv, hans død på korset og hans oppstandelse kaster lys også over våre liv. Korset har noe å gjøre med den smerten vi opplever i våre liv, har å gjøre med den skam og skyld vi erfarer. Vi er korsfestet med ham – på skammens tre. Men det er i kraften fra hans oppstandelse vi skal leve. Uansett hvor standhaftig og truende mørket er rundt deg, så kan lyset fra oppstandelsen trenge seg inn i ditt hjerte. La oss bære påskens glade budskap ut av kirken i dag. Et vitnesbyrd om Jesus, et ord om ham som gir oss ny kraft og liv med mening. Jesus lever!
Påskedagsmorgen forvandlet natten til dag, og mørke til lys. Denne dagen gir håp, for også vi skal en dag forvandles. Våre jordiske legemer skal en dag fremstå fornyet med oppstandelsens glans. "Jeg har vunnet, Jesus vant, døden oppslukt er til seier. Jesus mørkets fyrste bandt, jeg den kjøpte frihet eier. Åpen har jeg himlen funnet, Jesus vant, og jeg har vunnet." I dag går dette gledesbudet sin seiersgang verden rundt, med budskap om håp og fremtid. Tenk at vi skal få være med å bringe budskapet til venner og bekjente, og gjennom misjon til mennesker i fjerne land. 
For oss i dag gjelder det samme som Johannes vitner om: Kom og se Jesus. Paulus ber for leserne i Efesos: Ef 1, 18 - 20 «Måtte han gi deres hjertes øye lys, så dere forstår hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig arven er for de hellige, og hvor veldig hans kraft er hos oss som tror.»
Kristus er oppstanden. Ja, Kristus er sannelig oppstanden
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
 
Powered by Cornerstone