Joh 13,1–17 Jesus vasker disiplenes føtter

1 Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.  
3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.  
4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.  
5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet.  
6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?»  
7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.»  
8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus.  
9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!»
10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.»
11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere?
13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.
14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter.
15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
16 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham.
17 Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.
          

Det er skjærtorsdag, og vi er samlet i kirken for å feire nattverd. Et måltid vi feirer til minne om han som ofret alt for oss. I nattverden tar vi imot det som han var villig til å gi for oss, vi tar imot Jesu legeme og blod. Han var villig til å gi oss sitt eget liv for å ha fellesskap med oss, og ved å ta i mot det han gir får vi fellesskap med han. Det er en fantastisk gave og jeg tror egentlig ikke at vi helt skjønner hvor stort det er. Men, heldigvis er det ikke avhengig av at vi forstår, bare at vi tar imot.

Samtidig som innstiftelsen av nattverden er stort nok, i massevis, så er det noe mer som også Jesus ønsker å si til oss. Noe mer som han ønsket å si disiplene før måltidsfellesskapet, og før han blir tatt bort for dem. Det er radikalt, og det er annerledes. I en kultur, som på dette punktet ikke er så helt ulikt vår, hvor det naturlige var at den som var Herre var den som ble betjent, så betjener han sine disipler. Og det er ikke en hvilken som helst gjerning han gjør for dem. Han bøyer seg ned og vasker deres føtter. Føtter som var fulle av sand og kanskje svette etter lange dager på vandring, så bøyer han seg ned og vasker deres føtter. Dette er kanskje den gangen, før han korsfestes, at Jesus ydmyker seg selv mest i tjeneste for sine disipler.

Johannes sier om Jesus (Mark 1,7b) «… og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans». Han bruker dette uttrykket for å si hvor han selv står i møte med Jesus, og nå er det Jesus som ikke bare bøyer seg ned for å løse sandalremmen hos disiplene -  men, han vasker føttene deres.

«Forstår dere hva jeg har gjort for dere?» sier Jesus etter at han er ferdig. Han venter ikke på svar, eller tar en runde for å høre med disiplene hvem som har forstått mest. Men, han utfordrer dem, og den utfordringen gjelder oss også. Nå skylder vi å vaske hverandres føtter. Ikke for å fortjene noe hos Gud, men for å gi videre det vi har fått hos han. «Tjen hverandre», «elsk hverandre», «det dere gjorde mot en av mine minste». Det som Jesus gjør her, denne kvelden sammen med disiplene, er ikke noe nytt.  Det er ikke plutselig ett nytt budskap til oss, men det er en synliggjøring og en tydeliggjøring av hva han har undervist i de tre årene han gikk sammen med disiplene. Så langt skal dere strekke dere for å tjene hverandre. Ikke sett deg selv så høyt at du ikke kan bøye deg ned for å tjene andre.

Fil 2,5 – 7 (som vi leste sist søndag); «La samme sinnelag være i dere som også var i Krisus Jesus. Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik». Jesus var villig til å bøye seg ned, og gjøre den skitneste jobben som man neste kunne tenke seg for å tjene andre – vaske deres føtter. Og, han utfordrer, ja mer enn det – han kaller oss til å gjøre det samme. Bøye oss ned, ikke se på omstendighetene, hva andre tenker, om det kan være litt ubehagelig for oss selv. Men, først og fremst se hva dette kan få bety for andre, at de kan få lov til å kjenne at de er elsket, at noen er villig til å la det koste å tjene dem. Kjærlighet er ikke primært å gjøre gode gjerninger som ikke koster, kjærlighet blir det når det koster og vi fortsatt vil gjøre det. 

Vi kan si mye om Peter, også i denne teksten, og vi kunne sagt mye om den korte dialogen mellom Peter og Jesus. Jeg skal ikke si mye, men en ting har jeg lyst til å trekke fram, for det vet jeg gjelder meg og jeg vil egentlig bli overrasket om det ikke gjelder flere. Det er en egen «kunst» å ta imot når andre vil bøye seg ned for å tjene. Det handler på en måte også om ydmykhet, å se at også du trenger å bli betjent. Nå tror jeg vel at først og fremst at Peters reaksjon var knyttet til at han ikke mente det var rett at Jesus skulle tjene han. Likevel, det slår meg at dette også kan noe som berører flere av oss at vi trenger å øve på å ta imot at andre hjelper oss. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg». Å tjene hverandre, ikke bare at det hele tiden er de samme som tjener og de samme som blir betjent, gjør noe med fellesskapet. Vi trenger alle å bli betjent, og vi trenger alle å tjene, for at fellesskapet skal være helt. Ingen trives med å bare ta imot, og ingen trives med bare å gi. Det kan være ulike faser i livet hvor vi trenger mer å bli betjent, og i andre faser mer å tjene, men aldri bare det ene eller det andre.

Når vi i dag kommer fram for å ta imot Jesu legeme og blod som han ga til soning for alle våre synder. Tar imot fra han som ville gi alt for å tjene oss, la oss også samtidig og som en respons på dette, ta imot kallet om selv å tjene andre som vi møter i vår hverdag. Vi trenger ikke lete for å finne muligheter til  å tjene, vi må bare åpne øynene og være villige.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse