Joh 12,1–13 Salving og inntog

1 Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde.  
2 Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham.  
3 Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften.  
4 Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham:  
5 «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?»  
6 Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.  
7 Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves.  
8 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
9 Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde.
10 Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også.
11 For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.
Jesus rir inn i Jerusalem
12 Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem.
13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!
          

To ganger i året hører vi om da Jesus kom ridende inn i Jerusalem. Det skjer på 1. søndag i advent. Da begynner kirkeåret med hosianna-rop fra menigheten når Jesus holder sitt inntog som konge blant oss for å begynne et nådens år.
Nå har vi fulgt Jesus på hans vei mot Jerusalem i fastetidens tekster. I dag møter han oss ved inngangen til den stille uke. Det dreier seg om Jesus, om Guds avgjørende inngrep i historien for å frelse oss.
Vår tekst starter i Betania og samme historien blir fortalt i evangeliene til Matteus og Markus. Disse tekstene er med på å fylle ut teksten fra Johannesevangeliet. Jesus er innbudt til gjestebud i Simon den spedalskes hus. Ennå engang er Jesus på besøk hos en av de utstøtte i samfunnet. Jesus kom til Betania for å ta avskjed med sine venner. Derfor var han her og derfor var de samlet til måltid og fellesskap. Jesus og disiplene lå til bords og sikken var at det kun er menn rundt bordet. Blant gjestene var disiplene og Lasarus som Jesus hadde vekt opp fra de døde. Men også søstrene til Lasarus, Marta og Maria var til stede i huset. 
Marta, som den alltid tjenestevillige, vartet opp for gjestene som vanlig. Så kommer Maria. Hun er målrettet og går hen til Jesus holdende i hånden et glass med den kostbare nardussalve som hun ville bruke for å salve Jesus. Hun helte den kostbare nardussalven ut over ham, over føttene hans, og rommet ble fylt av godlukt. Matteus og Markus nevner at Maria salvet hodet hans. Det var tradisjonen fra gammelt av å salve hodet når noen skulle salves til konge. Tittelen Messias, eller i gresk språkdrakt Kristus, betyr den salvede.
Men i dagens tekst hos Johannes så sies det at Jesu føtter ble salvet. I det så han et tegn. Det var nemlig vanlig å salve føttene i en helt annen sammenheng, det var når et menneske døde og skulle begraves. Her griper Johannes poenget. Jesu gjerning som konge, som Kristus og Messias, var å dø. Hos Johannes og Markus gjengis Jesu ord: ”Hun har gjemt salven til den dag jeg skal begraves,” og ”hun salvet på forhånd mitt legeme til gravferden”. Den Messias som skulle komme ridende på et esel var blitt salvet til sin gjerning for å dø.
Det Maria gjorde var uventet. Når noen bryter med det man er vant med, kommer det som oftest kritikk. Muligvis var det enklere for disiplene å bli forarget på kvinnens handling enn å la seg konfronterer med den dramatiske hendelser som snart skulle inntreffe. Konkret fikk Maria kritikk av Judas Iskariot: ”Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?”
Hva kunne man ikke ha gjort av gode ting med det som denne kostbare salven kostet. Dette var absolutt et viktig og relevant spørsmål. Denne salven kostet omtrent en årslønn, et veldig stort beløp for folk flest. Men Jesus forsvarer Maria. Han lot seg salve av Maria, på samme måte som man salvede en profet eller en konge. Viktig er alene at hun med denne kostbare salven ville vise sin anerkjennelse og sin respekt for Jesus. Dette var en gave fra kvinnen uten noen tanker om gjenytelser. Jesu anerkjenner hennes handling. Ikke mange steder i bibelen finner vi beskrivelser hvor det er Jesus som motta gode handlinger. Han som alltid gjorde sitt ytterste for å hjelpe andre og å være til stede for andre. Og så måtte han fra sine egne høre at det var en bortkastet handling.
Jesus svarer med å sitere fra 5. Mose 15 når han sier: ”De fattige har dere alltid hos dere,” men så sløyfer han det som skulle komme etter. For videre står det: ”Derfor byr jeg deg: Lukk opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i ditt land!” Dette sitatet hadde nok forsamlingen i Simon den spedalskes hus ventet. I stedet gir Jesus sin støtte til Maria i det han legger til: ”.. men meg har dere ikke alltid.” Det var rett av Maria å gi den kostbare gaven til Jesus. Ved det samme bord satt også Lasarus. Det var nettopp her i Betania at Jesus hadde gjort en av sine mektige gjerninger, da han ga Lazarus livet tilbake. Lazarus som var død ble vekket opp til livet av Jesus.  Jesus hadde gitt Marta og Maria broen tilbake og han ga dem oppstandelsestroen.
Men Jesus sitt svar til disiplene betyr ikke at Jesus nedtoner ansvaret for vår neste. Tvert imot, han radikaliserer det når han i Bergprekenen ber sine etterfølgere å elske også sine fiender og gjøre godt og låne bort uten å vente noe igjen. Men Maria hadde sett noe som de andre ikke så. Salvingen med ekte, kostbar nardussalve skulle salve Jesus til sin gjerning. Her fikk Maria ha en oppgave.
To søndager på kort tid er det kvinner med navn Maria som er forbilder. For to søndager siden var det Maria, Jesu mor. I dag er det Maria, søster til Marta og Lasarus. Hun hadde med seg salve. Det hele virket forberedt. Tidspunktet var velvalgt. Vi husker at Maria en gang tidligere fikk støtte hos Jesus. Det var da hun ble irettesatt av Marta for å sluntre unna husarbeidet. Jesus sa den gangen: ”Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.” Maria valgte å bruke tid til å høre på Jesus og lære av ham. Jesus gav Maria rett i hennes prioritering. 
Alle som var i Jerusalem disse dager visste at makthavere og de religiøse ledere ønsket å ta livet av Jesus. En avgjørelse var på vei. Også i dagens tekst hører vi hosianna ropene som møter Jesus på samme måte som man hilser en konge. Noen håpet på befrielsen fra den romerske militærmakt og den religiøse eliter. Men en liten uke senere ropte mennesker korsfest, korsfest.
Da Jesus kom ridende inn i Jerusalem var det trolig både ”Mariaer” og ”Judaser” som vinket med palmegrener. Alle hadde de forventninger til Jesus. Judas møtte Jesus med ønske om personlig gevinst og utbytte. Han blir representant for dem som vil være kristne fordi det kan tenkes å gi innflytelse, status, eller til og med økonomiske fordeler. For dem er Jesus mer et middel. De velger å følge det i den kristne tro som virker fordelaktig, og vraker resten. 
Annerledes er det for Maria-typene. Det er alle dem som har erfart Jesu godhet og kjærlighet i sine liv. Disse er ikke opptatt av egne fordeler eller personlig vinning. Disse er opptatt av å vise takknemlighet til Jesus for alt han har gjort. Maria-typene er villig til å ofre kostbar nardussalve på Jesus, ja, Maria-typene er villig til å gi Jesus alt.
Han sa ja til at Maria salvet hans legeme med kostbar nardussalve. Hans legeme er i dag kirken og som del av denne finner vi menigheten. Jesus sa ja til å motta gaver. Og han har sagt: ”Det dere har gjort mot en av disse mine minste, det har dere gjort mot meg.” Menigheten er Jesu legeme, der han selv er hodet. Slik har Jesus knyttet oss til hverandre og knyttet oss til seg. Det er i menigheten vi tar del i og motta Jesu legemet i nattverden; gjennom dette sakrament blir hans nåde synlig i våre liv; det er i menighetens felleskap vi bekjenner og mottar syndernes tilgivelse. Det er i menighetens fellesskap at vi bygger opp hverandre i vår tro. Det å elske Jesus betyr også å ha kjærlighet til menigheten. 
Menigheten kan aldri for en kristen ses på som en interesse på linje med annet foreningsarbeid og hobbyvirksomhet. Vi som tro på Jesus, er Jesu legeme sammen med hverandre og sammen med Jesus. I dag gjør vi som Maria; vi viser omsorg for Jesu legeme, riktignok ikke med kostbar nardussalve, men ved å bruke tid på å være til stede i kirken, til stede i fellesskapet der Jesus møter oss i ord og sakrament. 
Det finnes mange Maria-typer som har spredt en duft av nardussalve inn i fattige hjem og menneskers hverdag. De fleste virker i det stille. De bruker tid til Jesus, tid til å lytte til hans ord, og tid til bønn. Så kommer kjærligheten og tjenesten som en frukt av troen, ikke først og fremst som et ork og et slit, selv om det også kan være slik til tider. Men først og fremst er det en glede over å kunne gi Jesus litt tilbake, han som gav livet sitt for oss og ga oss oppstandelseshåpet. Måtte det være mange som følger Marias eksempel.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen