Trygg og glad – det vil vi være. Kan vi det – i en verden som vår?
Spørsmålet har trolig fulgt menneskene fra «tidenes morgen.» 
Finnes det farbar vei fra usikkerhet og angst til trygghet og glede? 
For oss, alle sørgende og ikke minst alle som lider?
Lettvinte svar får vi sjelden, men der finnes håp og Maria viser oss vei.
Troens vei.
Totalt uforberedt får hun englebesøk. Ikke rart at hun ble overveldet, og kanskje bortimot målløs.
Hun prøvde å forstå, men klarte det selvsagt ikke. Likevel sa hun ja til engelen, og dermed til Gud. En utfordring så stor at ingen har fått maken.
Kanskje svarte hun ja fordi hun med en gang skjønte at dette er for stort til å forstå?  «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt. Så forlot engelen henne.» (v 38)
Hva raste nå gjennom hodet hennes? 
Oi – hva skjedde nå? Hjelp! Hva gjør jeg nå? Hvem kan hjelpe? Hvem kan jeg snakke med?
Kvinnene i landsbyen? Umulig.
Synagogeforstanderen? Enda mer umulig.
Josef da? Kjære, gode Josef. Hjelp – han vil sikkert gå fra meg!
Men hva var det nå engelen sa? At gamle Elisabeth venter barn, og er i sin sjette måned? Og ingen har sagt noe.
Dit må jeg dra. Henne kan jeg snakke med. Hun har alt lært litt om svangerskap, og hun er gammel og vis. Sakarja er også til å stole på. - Jeg drar! Nå!
Sannelig – Maria trengte støtte. I dag ville vi snakket om behov for en mentor, en medvandrer eller en samtalepartner. Eller kanskje hun mest av alt trengte en som bare var der. Det er ikke alltid de kvikke løsningene eller de smarte ordene som trenges.
Hun skynda seg opp i fjellbygdene. Hvor vet vi ikke, men antakelig litt sør og nærmere Jerusalem. Sakarja gjorde i alle fall tjeneste i templet.
Det var godt, bare å komme vekk fra Nasaret, og så tenker man bedre når man går.
Så endte det opp med tre måneders retreat. Så avsides at det gjorde godt. Det trengte den unge jenta. Forberedelser til livet, all motstand, mistenkeliggjøring og baksnakkelse. Tro om de også fikk laga noe barnetøy sammen?
Oppe den siste bakken ble Maria varmt tatt imot. Heller ikke dette ble slik hun ventet. Det var den ufødte Johannes som først hilste inne i Elisabets morsliv. Så ble Elisabet fylt av Den hellige ånd og roper ut Guds velsignelse. «Hun ble fylt av Den hellige ånd 42 og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.» Hun hilser sin slektning og sin ufødte Herre. «43 Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?» Finnes det overhodet noe finere og mer innholdsmettet spørsmål i skriften?
Hvordan er slikt mulig? For det er jo ikke det.
Og hvordan kan dette hende meg? Guds folk har jo ventet på dette i århundrer.

Maria blir det sterkeste forbildet på mot og lydighet. Vi kan kalle henne troens mor.
Hun svarte ja på Guds kall – og tenkte heller etterpå.
Usikkerheten og angsten vek etter hvert plassen for glede og trygghet.
Hun fant Guds vei, og fant den i fellesskapet med sin «søster.» Dette er også litt av det kristne fellesskapets hemmelighet. Det er sammen vi finner Guds vei.
Hvordan kan slikt skje?
Dette er det gamle spørsmål, som det ikke gis svar på. Her utfordres vår ukuelige trang til å forstå og beherske. Overmotet, som fort gjør oss fattig. Det er så mye vi ikke KAN forstå. Ikke minst Guds veier, hans tanker og hva han gjør. Å avskrive ham fordi han er for stor for vår tanke – hvilke utfordringer løser det?
Vi er her, og Gud er her.
Vi innbys til å følge ham. Lære av ham og ikke minst preges av ham. For en dag, der framme, skal vi bli ham lik.

Gud midt i livet. Gud, midt i morslivet.
Det gjaldt både Hanna og Maria. Hanna ble bønnhørt og fikk Samuel som så igjen salvet kongene, Jesu fjerne forfedre.
Maria ba aldeles ikke om å bli gravid, men fikk nåde og ble dermed et viktig bidrag til at Guds plan kunne fullføres.
Lydia åpnet sitt liv på en annen måte, og ble på sin måte også en del av Guds videre verk. Hun åpnet sitt liv og sitt hjem. Et aldri så lite hint til de praktiske utfordringene vi trolig får, slik situasjonen med flyktninger er i Europa.

Menneskeverdet må også nevnes på en slik dag. Elisabet hilser på profetisk vis Maria som Herrens mor. Maria er altså mor til en frelser som er noen få celler stor. Hva sier ikke det om menneskeverdet?

I krigens verden har vi en festdag. Fest for Guds under. Ikke fordi vi glemmer krig og nød, men Marias lydighet, og inkarnasjonens sprengkraft gir håp midt i dødens verden.
Festdag, midt i elendigheten. Hold fast på den verneverdige gleden, for det onde tar sin plass uansett. Ta vare på lyset. Lev i lyset så du preges av det. Preges av Jesus.

La oss holde fast på dette ved å «synge» Marias lovsang.
     «Min sjel opphøyer Herren,  
  
    47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
          
    48 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
          Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,     
     
    49 for store ting har han gjort mot meg,
          han, den mektige; hellig er hans navn.
          
    50 Fra slekt til slekt varer hans miskunn
          over dem som frykter ham.   
       
    51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
          han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
          
    52 Han støtte herskere ned fra tronen
          og løftet opp de lave.        
  
    53 Han mettet de sultne med gode gaver,
          men sendte de rike tomhendte fra seg.
          
    54 Han tok seg av Israel, sin tjener,
          og husket på sin miskunn
          
    55 slik han lovet våre fedre,
          Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

God søndag!
Kjetil Karlsen