Luk 13,22–30 Den trange dør

22 På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.
23 Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem:
24 «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.
25 Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’
26 Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’
27 Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’
28 Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor.
29 Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.
30 Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
          

Kjære menneske, nåde være med deg, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

Evangelisten minner oss om at vi fortsatt er på vei sammen med Jesus opp til Jerusalem på hans siste reise. Frelseren vet at han har liten tid igjen, før det som står om ham i Skriften må oppfylles. Den 118. salme kan han jo utenat: «[…] Lukk opp rettferdighets porter for meg! […] Hosianna! […] Velsignet være han som kommer i Herrens navn! […] Bind høytidsofferet med rep like inn til alterets horn! […]» (Sal 118:19,25–27) Han har det derfor travelt med å så ut ordet. Ingen landsby er for liten. Hver sjel er umistelig. Stemningen er alvorlig.
Én drister seg til å spørre: «Herre, er det få som blir frelst?» Fra flere sammenhenger vet vi at jødene diskuterte dette spørsmålet på denne tiden. Det var også et spørsmål om bibelsyn, hvilke av bøkene i det som vi i dag kaller Det gamle testamente man skulle holde for å være Guds ord, og hvordan man forstod Loven, Toraen. Uansett hvilket bibelsyn man hadde var Loven det som forente alle jøder. Med Loven forstod jødene alle de bud og regler som var gitt dem gjennom Moses på fjellet Sinai, dvs. slik de er nedskrevet i Mosebøkene, og i praksis ser vi også at Salmenes bok kunne regnes som en del av Loven. Loven inkluderte for det første jødenes borgerlige lov, det som regulerte det jødiske samfunnet. For det andre hadde man seremonialloven eller tempelforskriftene.
Og til sist, men ikke minst, hørte også moralloven til jødenes lov. Ettersom Loven var skrevet ned i Mosebøkene, kalte man gjerne 1.–5. Mosebok rett og slett for Loven.
For saddukeerne – vi kan gjerne kalle dem prestepartiet – var spørsmålet om hvor mange som blir frelst ikke relevant. De trodde hverken på engler eller på de dødes oppstandelse eller på noen dommedag. De var mest opptatt av den praktiske bruken av Moselovens sivilrettslige og moralske deler, samt tempelforskriften. Saddukeerne holdt kun Mosebøkene for Guds ord og bindende for jødene, men var mest opptatt av det ytre livet her og nå, ettersom de ikke ventet på noe evig liv eller noen ny jord. Så var de som prester selvsagt veldig engasjert i tempeltjenesten, som var en svært synlig del av jødedommen, i alle fall i Jerusalem. Etter kong Herodes den stores påbygging ble tempelet av mange i antikken regnet som verdens åttende underverk.
Fariseerne – som var saddukeernes hovedmotstandere – hadde kanskje en enda dypere forståelse av Loven og Mosebøkene, de var de mest nidkjære blant jødene etter å følge Loven i livene sine, og leste også profetene og de andre skriftene i Det gamle testamente. Fariseerne forvaltet også den muntlige del av Loven, Mishnah, som ikke var blitt skrevet ned av Moses, men etter tradisjonen var blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Fariseerne forstod at den moralske loven hadde sin opprinnelse allerede før Moses, og ble oppsummert i kjærlighetsbudet: «Ikke gjør mot din neste det som du selv hater. Dette er hele Loven, resten er forklaringen,» (Talmud, Shabat 31a) som Hillel uttrykte det, Gamaliels farfar og jødenes leder fra år 30 f.Kr. til år 10 e.Kr. Kjærlighetsbudet eller den naturlige lov er, som også Paulus poengterer i brevet til romerne (Rom 1:19–20), medfødt og nedfelt i skaperverket og noe alle mennesker, folkeslag og religioner, i alle fall til en viss grad kjenner til. Hjemmelen til kjærlighetsbudet, som Jesus også stadfester, fant fariseerne allerede i skapelsesberetningen i Bibelens første kapittel, og ble forklart slik: «Hvorfor ble kun ett eneste menneske skapt først? For å lære oss at den som ødelegger en eneste sjel, ødelegger en hel verden, og den som frelser en eneste sjel, frelser en hel verden. Videre, for at intet folkeslag eller samfunnsklasse kan kreve noen edlere herkomst ved å si ‘vår far var født først’. Og til sist, for å vitne om Herrens storhet, han som lot menneskehetens vidunderlige mangfold strømme ut fra én person. Og hvorfor ble Adam skapt sist av alle skapninger? For å lære ham ydmykhet, for hvis han blir hovmodig, la ham komme i hu at den lille fluen kom før ham i skapelsens orden.» (Tosef., Sanh. viii. 4–9) Så langt moralloven.
Fariseerne kritiserte gjerne saddukeerne for å overse Lovens strenghet og for å gå forbi vanskelige og kanskje ubehagelige deler av Mosebøkene. For eksempel konsekvensen av brudd på Guds bud: «men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du dø døden» (1 Mos 2:17), som det står ordrett oversatt, altså den evige død, den evige adskillelse fra Gud, en straff som ikke fullbyrdes før dommedag og de dødes oppstandelse. Men fariseerne mente at de som Abrahams barn hadde løfte om den evige salighet så lenge de holdt seg til Loven. Som det står i 5. Moseboks 11. kapittel: «Se, jeg legger i dag frem for dere velsignelse og forbannelse: Velsignelsen, så sant dere lyder Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere i dag, og forbannelsen, dersom dere ikke lyder Herrens, deres Guds bud, men viker av fra den vei jeg i dag byder dere å vandre på, og følger andre guder, som dere ikke kjenner.» (5 Mos 11:26–28) Velsignelsen er altså den evige salighet hos Gud, mens forbannelsen er den evige utestengelsen fra denne saligheten. Til velsignelsen som var lovet jødene knyttet de gjerne dette stedet hos profeten Jesaja: «Og ditt folk – de er alle sammen rettferdige; til evig tid skal de eie landet; de er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære.» (Jes 60:21) Løftet var imidlertid betinget av at man holdt Loven og trodde på de dødes oppstandelse.
«Er det få som blir frelst?» Spørsmålet Jesus blir stilt synes å vise til Fjerde Esras bok, som vi finner blant apokryfene i noen utgaver av Bibelen, og som sannsynligvis var kjent lesning for disiplene, der det står skrevet: «Den høyeste har skapt denne verden for mange, men den kommende verden for få […] Mange er skapt, men få skal bli frelst.» (4 Esr 8:1,3)
«Er det få som blir frelst?» Jesus’ respons viser at for et enkeltmenneske personlig er dette spørsmålet egentlig uvesentlig. Spørsmålet er et uttrykk for feil fokus i livet. Det spørsmålet Jesus i stedet vil at hver enkelt av oss skal stille oss er: Blir jeg frelst? Er jeg en av dem som får ta del i den himmelske løvsalsfest? Jesus understreker med et dypt alvor at ikke alle som trodde med seg selv at de var på vei dit
til slutt kommer inn til den festen Jesaja skriver om i sitt 25. kapittel: «Og Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, […] et gjestebud […] med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin. […] Han skal oppsluke døden for evig, og Herren, Israels Gud, skal tørke gråten av alle ansikter […]» (Jes 25:6,8) Selv om Jesus ikke sier det direkte, så er det åpenbart hvem han identifiserer seg med i lignelsen om husbonden. Han talte jo til mennesker som hadde møtt ham personlig, hadde hatt måltidsfellesskap med ham og sittet og lyttet til hans undervisning. Det er også åpenbart hvilken rolle han tilskriver seg selv i det himmelske gjestebud. Han er Herren, hærskarenes Gud i menneskelig skikkelse.
«Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater!» Jesus understreker med tungt alvor at det ikke er selvsagt at man blir frelst om man én gang har tatt imot ham, selv ikke om det var mens han vandret i sitt legeme på Jorden. Jesus snakker om dem som faktisk har tatt imot den himmelske invitasjonen. De er ikke blant dem som i Lukas’ 14. kapittel unnskylder seg med at de dessverre er opptatt etter å ha fått seg en ektefelle eller en kjæreste, eller har kjøpt seg en åker eller et nytt hus, fem okser eller en ny bil. Ting som i og for seg er nødvendige til livets opphold. De er heller ikke blant dem som lever i forsettlig synd, som forherder sitt hjerte og aktivt motarbeider eller viser forakt for Guds ord.
Jesus’ poeng er at det ikke er selvsagt at man blir frelst om man er døpt, konfirmert eller har vært en aktiv kirkegjenger gjennom et langt liv. Han sier: «Strid for å komme inn igjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn, og ikke være i stand til det.» Strid! Kjemp! Lukas gjengir Jesus’ ord med det greske ordet ἀγωνίζεσθε. Vi kjenner det igjen i ordet agoni. Dette handler ikke om noen halvhjertet innsats. Verbet er det samme som brukes om å kjempe liksom de gjorde mot hverandre i antikkens olympiske leker. I denne sammenhengen kjemper man derimot ikke mot hverandre eller for noen fortjeneste, men det jordiske liv er en sammenhengende strid mot de tre fiender, djevelen, verden og vårt eget kjød. Og det handler om ikke å komme for sent. For det er en tidsbegrensning. Jesus sier vi ikke kan regne med at vi har tid nok. Når husbonden har reist seg og stengt døren for godt, da er det for sent.
Gjennom historien hadde Gud en rekke ganger sendt profeter for å refse jødene for deres utroskap og vantro. De forsøkte å lære dem Mosebøkenes dypere mening og Lovens åndelige betydning, at den skulle føre dem til Kristus, Menneskesønnen, som det var gitt løfte om allerede hos Moses. Som da Gud sa til slangen etter syndefallet: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din sæd og hennes sæd; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1. Mos 3:15) Og i Guds løfte til Abraham: «i din sæd skal alle jordens slekter velsignes» (1. Mos 28:14) Legg merke til at grunnteksten bruker זרַע , ‘sæd’ eller ‘avkom’ i entall, mens jødene gjerne forstod dette som kollektiv eller i flertallsbetydning, altså ‘ætt’ og mange. Les gjerne Paulus’ forklaring av dette i hans brev til galaterne. Videre minnet profetene om fredsfyrsten av Juda stamme som Jakob fikk se (1 Mos 49:10–11). Om profeten som var lovet gjennom Moses (5. Mos 18:15), om Betlehemsstjernen som Bileam fikk se. (4. Mos 24:17–19) Om gjenløseren som skulle kjøpe fri den trellbundne (3. Mos 25:47–48). Om Moses’ korsfestede kobberslange som ga helbredelse mot den dødelige slangegiften. (4. Mos 21:9) For ikke å snakke om loven om den store forsoningsdagen (3 Mos 16:29–34), og påskelammets blod som gjorde at dødsengelen gikk forbi israelsfolkets hus i Egypt, mens dødsskrikene lød fra nabohusene (2 Mos 12:21–30).
Like mye som dette budskapet – om stedfortredende soning – er en dårskap for verden, så var det også for jødene (som for alle religiøse mennesker) et anstøt og en forargelighet, at all deres religiøsitet og egenrettferdighet ikke skulle gi uttelling på dommens dag. (Et liv fullt av kristendom og kristelig aktivitet, men ingen plass i hjertet til Jesus selv.) Derfor forfulgte de og slo i hjel profetene, likesom de gjorde med vår Herre selv.
Når døren er stengt og de står på utsiden og roper, da lyder de hjerteskjærende ordene fra Frelseren: «Jeg vet ikke hvor dere er fra. Vik bort fra meg alle dere som gjorde urett!» Hvilken urett? Ikke bare ved å forbli i åpenbare synder eller motstå Guds ord. Men ved å ikke omvende seg fra sine egne gjerninger og tro evangeliet. «Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» blir Jesus spurt hos Johannes i det 6. kapittel. «Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på den han har utsendt.» (Joh 6:28–29)
«Strid for å komme inn igjennom den trange dør!» Jesus sier hos Johannes i det 10. kapittel: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: […] Jeg er døren; den som går inn gjennom meg, han blir frelst.» (Joh 10:7,9)
Luther sier at dersom han kommer til himmelen, da forventer han seg tre store overraskelser. For det første vil han savne mange som han var sikker på skulle være der. (Men de som regnes som noe stort blant de kristne her på jorden har ikke nødvendigvis noen hedersplass i himmelen, og mange nådde rett og slett ikke frem.) For det andre vil han møte mange som han ikke hadde forventet å se. (De som på utsiden kanskje hadde skrøpelige og rustne oljelamper, men som hadde med seg olje som gjorde at de likevel fant veien i troens mørke natt når anskriket lød.) Den største av alle overraskelser, sier Luther, det er at han selv, som den uverdige synder, er kommet frem til målet.

La oss be:

Dyre lærer, Herrens finger!
Skriv din egen milde hu
i min sjel, som jeg deg bringer
til et evig offer nu!
La din kraft meg stedse røre,
viljen din å se og gjøre!

La din ild min sjel opptenne,
smelte hjertets sne og is.
At jeg dag og natt må brenne
av min Jesu lov og pris!
Sett min ånd i troens lue,
synden rett med makt å kue!

La din salve i meg flyte,
vi meg til ditt tempel inn.
La min sjel i deg seg fryde,
Ha din himmel i mitt sinn.
Gjør meg sterk i dødens krige,
før meg så til himmerike!
(H.A. Brorson)

Amen!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!