Taler/Preken 6.mars 2022 - 1.søndag i fastetiden

Preken 6.mars 2022 - 1.søndag i fastetiden

Lindeløv, Bjarne
06.03.2022
Lesetekster: 2 Sam 12,1–10, Hebr 5,7–9 Prekentekst: Matt 26,36–45

Matt 26,36–45 I Getsemane

36 Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.»
37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru.
38 Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!»
39 Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
40 Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time?
41 Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.»
42 Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.»
43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn.
44 Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang.
45 Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.
          

La oss be: Herre åpne våre hjerter slik at vi forstår ditt ord og din tiltale og lærer å leve deretter. Amen
Vi er i fastetiden. Vi er i pasjonstiden. Pasjon – det er ett ord for sterke følelser, som vi ofte bruker om forelskelse eller kjærlighet. Vi kan også si at noen har en pasjon for noe eller er pasjonert opptatt av noe. Men det er også ordet for fortellingen om Jesu lidelse og død. I fasten leser vi pasjonshistorien, og kanskje lytter vi til de klassiske tonsettingene av Bach eller andre, som Johannes-pasjonen og Matteus-pasjonen. 
Den sterke hengivelsen som vi forbinder med Guds kjærlighet finner sitt dypeste uttrykk akkurat her, i Getsamene. Rett etter at Jesus har delt det siste måltidet med disiplene sine, vet han at det kun er noen timer igjen, og han tar med seg tre disipler for å våke og be. Dette er de samme tre disiplene som fikk bli med ham til forklarelsens berg.
Vi er i dag vitner til Jesus i bønnekamp i Getsemane og får her et dypt innblikk i følelseslivet til Jesus. Hvorfor er denne teksten så viktig? Sannsynligvis er vi kun fullt ut i stand til å forstå Jesu offer og dermed evangeliet om vi evner å se hva dette skrittet betød for Jesus og hvilken bønnekamp han gjennomlevde. 
Antar vi at Jesus ville flykte fra den oppgave Gud hadde lagt på ham, da ville han aldri ha søkt seg til Getsemane. Det var denne hagen han hadde for vane å dra til når han oppholdt seg i Jerusalem og det var her hans fiender først ville søke etter ham. Han gikk derfor også med åpne øyne mot sin lidelse. Men hvordan skal våre fattige ord kunne beskrive denne dødskamp? Kun Gud og Gud alene kjenner hvor dyp denne smerten var.
Når vi ser hva som skjer rundt oss med krigen i Ukraina så ser vi helvete på jord. Det er forferdelige hendelser vi hører om og ser hver dag. Grusomt at mennesker kan handle slik. Menn, kvinner og barn som alt for tidlig mister livet og etterlater seg sorg, savn og ensomhet hos sine nære og kjære. Døden skiller. Det som engang var, er ikke mer og vil aldri komme tilbake. Man må klage og anklage, tvile og fortvile, bli sint. Intet kan erstatte det tapte. Døden tar nådeløst det fra oss som vi elsker. Døden tar livet uten å ta hensyn.
Jesus ber: «La dette beger gå meg forbi». Med andre ord: Vær snill la det ikke skje, ikke med meg, ikke nå, ikke slik. Jesus reagere så menneskelig her, slik som vi også ville ha gjort det. Vi skal gjøre opprør mot den lidelse og smerte som vi opplever, eller som blir påført oss. Det er tillatt at vi ikke bare sådan aksepterer det som skjer med oss. Det er tillatt at vi tar til motmæle og i bønnen protesterer overfor Gud. Å kunne det er del av den levende tro. På dette er Jesus vår vitne. På dette kan vi påkalle ham.
Dette mørke er del av det som denne kvelden skjer i Getsemane. Slik klinger sannheten fra pasjonen og den uutholdelige ensomhet som Jesus opplever i tårenes hage: «Min sjel er tynget til døden av sorg.»
Ensomhet er situasjoner i livet hvor mennesket ikke har kontakt med andre mennesker. Det er situasjoner i livet hvor jeg ikke har noen som jeg er bundet til, blir respektert av eller blir elsket av. Dette er den situasjonen Jesus befinner seg i denne kvelden i Getsemane hagen. Han står i en kamp. Han går inn i hagen og vil be alene, men ikke be ensomt. Han er ikke forlatt av alle mennesker, ennå ikke. Hans disipler er fortsatt hos ham. Men da Jesus roper ut sin angst da sover de. Det utvikler seg en dramatisk situasjon: Disiplene er der fortsatt, men er ikke med ham. Tre ganger går han tilbake til dem. Den første gangen ber han dem å våke sammen med ham. Den andre gangen gir han opp å tiltale dem og den tredje gangen står forræderen allerede klar. Disiplene forstår ikke bønnekampen Jesus befinner seg i. De viser ingen forståelse og bistår ikke. De trøster ikke eller viser deltakelse. 
Jesus er alene. Han opplevde ikke at begeret går forbi ham. Han måtte drikke denne bitre kalken fult ut. Han måtte gjøre det alene og ensom. Han døde med lasten av verdens synd på seg. Ingen kan utholde og bære alt det forferdelige som skjer i verden. Vi hører allerede her det fortvilte ropet fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt mig?» Jesus måtte gjennomleve ikke kun den uutholdelige menneskeforlatheten, men også Gudsforlattheten på korset.
Nedsunket i en smerte som kortslutter tanken. Salme 22,15 beskriver dette: «Hjertet er som voks, det smelter i meg». Jesus opplever at sjelen dør og gråter blodige tårer. Vi ser her Jesus som menneske og som menneske var han utsatt for alle svakheter og behov som et menneske. I de mørkeste stunder lengter han etter fellesskapet med sin nære venner. De skal være sammen med ham i bønn. Han betrodde dem den indre storm som herjet i hans indre. De skulle utgjøre det åndelige fellesskap som bar Guds løfter sammen med ham.
Derfor kunngjør også Jesus tre ganger at han skal dø. Det leser vi i evangeliene. Dette gjør han i situasjoner hvor Jesus omslutter mennesker som trenger hjelp og mennesker som var lukket ute av fellesskapet i samfunnet. Han omslutter disse mennesker ved å bringe dem tilbake til fellesskapet. Det gjør han når han helbreder den døvstumme. Det gjør han når han helbreder den blinde. Det gjør han også når han oppfordrer oss og lærer oss å bli hans etterfølgere og å hjelpe de undertrykte og svake. Gud viser sin kjærlighet til oss mennesker gjennom Jesus. Gud elsker hver enkelt betingelsesløst. Denne kjærlighet skal også vi etterfølge. I Johannesevangeliets fortelling fra samme kveld, da de fortsatt sitter til bords, sier Jesus at «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine».
Det er slett ikke så enkelt å være til der for et annet menneske. Noen ganger har vi ikke tiden som trengs, noen ganger har vi ikke kreftene, noen ganger har vi ikke forståelsen. Men likevel fordrer nestekjærligheten, som Jesus er garantisten for, at vi skal være mennesker som er der når andre har bruk for meg. 
I Getsemane utkjempet Jesus sin dødsangst med Gud. Først ba han om å bli skånet for det som skulle komme. Deretter ber han om å overgi seg i tillit. Først ber han: La det ikke skje. Dernest ber han: «Ikke min vilje, men din. Først var det motstand, dernest var det overgivelse. Men det er likevel to viljer og disse viljer vil ikke det samme. Ikke min vilje, men din. Jesus overgir seg til Guds vilje, selv om han ville noe annet. Da Jesus har bedt denne bønnen får Jesus, som skjelver i sin grunnvoll, styrke og selvbevissthet til å møte dem som ville dømme ham til døden og kostfeste ham.
Uansett hvordan våre liv ser ut, uansett hva vi gjør og hvordan vi lever, finnes det en kjærlighet som bærer. Den kjærligheten som ikke viker unna for angst, tvil og lidelse, men som vil bære oss. Når vi er i Getsemane, i vårt livs mørkeste natt, kan vi stole på at vi ikke er der alene, for Jesus har vært der først.
Mellom himmel og helvete ser vi at Jesu ber. Alene. I ryggen har han disiplene som sover. Jesus har åpnet døren til helvete. Begeret gikk ham ikke forbi. Jesus tok ensomheten, forlattheten ja selv gudsforlattheten på seg. Når jeg ser på Jesus, når jeg er i hans nær kan jeg tro dette: At han ikke kun fratar døden sin makt, men han fratar også ensomheten og fortvilelsens sin makt. 
Om du må rope ut, så rop. Om du må gråte så gråt! Gjør det for og med de andre. Du kan anklage Gud i den hjelpeløshet og kan gjøre det fordi du i ditt rop, gråt og anklage vet at den lidende Kristus i dette øyeblikket er deg helt nær.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
 
 
Powered by Cornerstone