Ol i Kina slutter i dag. Slutt mens lekene er gode, kunne en kanskje si? Andre mener de aldri burde vært holdt.
I alle fall er det uforskammet mange nordmenn som reiser fornøyd hjem etter store opplevelser. De har jobba og slitt for det i årevis. Baksiden av det hele er at det er utrolig mange flere som har slitt like mye, men som reiser skuffet eller knust hjem. 
Så begynner hverdagen og mange må i praksis starte livet sitt på nytt.
I dag møter vi tre disipler som opplever et av livets store høydepunkt. De har ikke slitt og planlagt det, for det kommer som lyn fra klar himmel.
Vi har lært å kalle det forklarelsen på berget. Det var det utvilsomt, men det ble både redsel, undring og kanskje frustrasjon.
Etter hvert hadde de begynt å ane litt av hvem Jesus var.
De hadde sett han gjøre underfulle gjerninger. Jesus stillet stormen, drev en ond ånd over i en griseflokk, vakte opp Jairus’ datter og mettet 5000. Så sendte han dem ut, og de fikk selv være med og gjøre under.
«Hvem sier folk at jeg er?»  spør Jesus disiplene. Da nevner de Elia (!) før Peter kommer med sin profetiske bekjennelse. «Du er Guds Messias.» Luk 9,20
Han fortsetter så med å fortelle om sin lidelse og død, og usminket taler om omkostningene med å følge ham. «om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Luk 923
Sannelig fikk disiplene nok å tenke på disse dagene. 
I alle fall, etter åtte dager tar han nå med seg tre disipler opp på fjellet for å be. De kjente sin historie så godt at de kanskje ante at noe var i gjære. Bibelen er «full av» viktige hendelser på fjellet.
Vel nok kommer de opp i høyden, men det forklarer aldeles ikke det store som skjer. Der oppe finner de den viktige roen, men heller ikke det er forklaringen. Jesus tok dem med for å søke stillhet for å be. Med det nærmer vi oss noe.
Ingen kan planlegge slike hendelser, men bønn åpner for Gud, men det er han som må vise seg!
For å bli i tekstenes ordbruk, så er det som om Gud «letter på sløret» noen korte øyeblikk.
Jesus forvandles for øynene på dem. Ansiktet var knapt til å kjenne igjen. Klærne ble blendende hvite. De fikk den himmelske hvitfargen. Festens farge. 
Det de hadde begynt å ane litt av, det fikk de nå se! Når sløret tas bort ser vi Jesus, også i det gamle testamentet!
Det var ham loven og profetene forberedte for og talte om. Nå er de altså her, de fremste representantene for loven og profetene, nemlig Moses og Elia.
Begge hadde de pekt på Jesus, og ikke minst hadde de talt med Gud selv.
Nå er det tid for en siste time-out, for nå skal Jesu verk føres til seier. Det de hadde vært med og forberedt.
De samtaler om avslutningen, ikke om hvordan Jesus skulle unnslippe korset og nederlaget. Saken er jo at det handler ikke om nederlag, men seier! Jesus seirer ved å unnlate å bruke sin makt. Når han løftes opp er det den endelige seier. Joh 3,14f
En rystende stor opplevelse. Kanskje så stor at kroppen kobler ut. Så oppspilt som de var, skulle det være umulig å sovne? 
Det sies at hvis utfordringene våre blir for store, så kobler kroppen ut for å forsvare seg selv. Er det dette som skjer? 
Hvem vet, kanskje var der også ting Moses, Elia og Jesus samtalte om, som ikke var for disiplenes ører?
Og så var det Peter. Han har fått mange syrlige kommentarer, men jeg synes det er herlig å høre ham. Dratt ut av søvnen som han var, og fortumlet så det holdt. Det han sier er ikke spekulert ut og beregnet, men kommer fra hjertet. Han foreslår det første han kommer på. Det han kan tenke seg å kunne bidra med. Kanskje er det løvhyttefesten som gi ham ideen? Peter levde for sin Herre, og ønsket å bidra. Kanskje var det et forsøk på å ta vare på øyeblikket? Hvem ville ikke det?
Det siteres ofte: «Carpe diem» Grip dagen. Nyt dagen. Det ender ikke sjelden i en slags blind egoisme. Her må JEG få det maksimale ut av dagen.
Likevel: Peter misforsto, for selvsagt var dette ikke noe blivende sted. De skulle videre i livet. 
Uansett skal vi ta godt vare på våre «fjelltoppopplevelser.» Vi kan saktens søke dem, men det er Gud som må vise seg. Den som bruker livet på å søke disse spesielle og verdifulle øyeblikk risikerer at livet i stor grad passerer «ubrukt.» 
Kanskje skal vi lære noe viktig av Hans Nilsen Hauge og «nøye oss med nåden.» Den som har møtt den nådige Gud, skjønner at dette er det største. Berøringspunkt med evigheten. Guds nådes gave. Rom 3,23.
Så bar det ned igjen fra fjellet og direkte konfrontasjon med livet og dets motstander. Luk 9,37-43.

De tre disiplene fortalte ikke om sin opplevelse den første tiden, og av og til bør vi også gjemme enkelte opplevelser i vårt hjerte. Dine store opplevelser med Gud, har ofte en tendens til å blekne eller rett og slett «ødelegges» om du deler dem. 
Samtidig hadde de tre disiplene fått verdifull og nødvendig undervisning for den utfordrende tjenesten de hadde foran seg.
Ta derfor godt vare på dine «tindeopplevelser,» samtidig som du ikke bruker livet på å hele tiden søke stadig nye. 
Det gjelder å søke Jesus, mer enn å søke de ekstraordinære opplevelsene, og lever du hos ham, ja så vil han vise deg det du trenger.
Kanskje handler det ikke minst om nåde til å se de små undere som skjer i hverdagen.
Ikke minst i bønn. Bønn som lytter. 
Kanskje av og til «på et fjell,» men i alle fall i stillhet som gir ørens lyd.

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

God søndag!
Kjetil Karlsen