5 Mos 6,1–9 Du skal elske Herren din Gud

1 Dette er de budene, forskriftene og lovene som Herren deres Gud har pålagt meg å lære dere, for at dere skal leve etter dem i det landet dere går inn i og skal legge under dere.  
2 Du skal frykte Herren din Gud så lenge du lever, og holde alle hans bud og forskrifter som jeg gir deg, både du og din sønn og din sønnesønn, og du skal få et langt liv.  
3 Hør da, Israel! Legg vinn på å leve etter dem! Da skal det gå deg vel. Dere skal bli tallrike, slik som Herren, dine fedres Gud, har lovet deg, i et land som flyter av melk og honning.
4 Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.  
5 Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.  
6 Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.  
7 Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.  
8 Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke.  
9 Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.
          

Dagens bibeltekst minner oss om vår herkomst. Den kristne tro har sitt utspring i jødedommen. Det skaper identitet å være bevisst på sine røtter. Det er også gjennom de gammeltestamentlige løfter og profetier at Jesus Kristus åpenbares som Messias. Den Gud vi hører om i dag som Israels Gud, er den samme Gud som den kristne tro bekjenner som den treenige Gud.
Først litt om bakgrunnen for dagens tekst. Israelfolket ble ledet av Moses, Aron og Mirjam ut av slaveriet i Egypt. Folket vandret i årevis, ja flere tiår gjennom ugjestfri ørken og steinlandskap. Det gikk to generasjoner før folket nådde det lovede land, og mange av de forventningsfulle som hadde startet den lange vandringen nådde aldri fram. Sult, fortvilelse og opprør var del av reisen. Men Israelfolket nådde fram til det landet Herren hadde gitt løfte om.
I slavetilværelsen hadde Israelfolket vært underkastet strenge regler med hardt arbeid og begrenset med lønn. Nå er de blitt frie, og de er kanskje for frie. Folket var ukjent med denne frihet og innførte en mengde regler og ordninger. I kapitlene rundt dagens tekst finner vi i hopetall regler og forskrifter. Mange av disse gjelder for troende jøder den dag i dag. 
Essensen av disse regler samles i de ti bud. Disse ti bud skulle på den ene side regulere det sosiale livet og sameksistensen mellom folk. På den anden side skulle budene regulere det religiøse livet og livet med Gud, den ene Gud.
Guds løfte om å lede og redde sitt folk skyldes ikke at dette folket var imponerende stort, sterkt eller forbilledlig, men alene fordi Gud elsker sitt folk. Håp og troskamp er del av historien og ligger også under for bekjennelsen som står sentralt i vår tekst: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én». For Guds folk den gang og vi som er Guds barn i dag får erfare at Gud er den ene, den som tenker på deg. Den ene, som ikke glemmer deg, som ikke lar deg være alene tilbake i ditt mørke, som kommer deg i møte og bringer deg hjem.
Tradisjonen som dagens tekst er tydelig på er at bekjennelsen skulle uttales og sies høyt. Hvem skulle høre disse ordene? Hvem er tiltalt? Det er ikke Gud som tiltales, men Israel: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» skulle sies høyt fordi det er en bekjennelse og en påminnelse som skulle markeres for samfunnet og for mennesker rundt. Bekjennelsen var et vitnesbyrd.
Når det sies «Vår Gud» er det for å betone at Gud er Israels Gud, og Israel er hans folk. Da denne bekjennelsen ble skrevet var det ingen selvfølge, at alle bekjente den samme Gud. Monoteismen, troen på den ene Gud var langt fra enerådende. Andre folkeslag hadde sin bekjennelse. Slik kunne folket fra Assur si: Vår Gud er Assur. Folket i Babel kunne si: Vår Gud er Marduk. Beboer i Theben sa: Vår Gud er Amun. 
Bekjennelsen: «Herren er Gud, Herren er en», har sitt utspring i det første bud: «Du skal ikke ha andre Guder enn meg». Derfor fortsetter bekjennelsen også med følgende ord: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt». Denne kjærlighetsfordring forlanger en innsats av hele mennesket. Av hele ditt hjerte. Hjertet er det sted som binder sammen følelse og forstand. Av hele din sjel. Sjelen blir kroppslig forbundet med halsen, for Gud blåste inn i mennesket sin guddommelige ånd. Den ånd som gir liv og som gjør at det levende kan elske Gud. Med all din makt. Ved siden av den kroppslige og åndelige kraft, skal også alt det materielle vi eier ære Gud.
Vi skal derfor heller ikke holde bekjennelsen for oss selv, vi skal gi den videre til våre barn. Hvis våre barn ikke lengre får kjennskap til Gud og hans godhet, hvordan skal de da lære å tro, enn si å bekjenne og vitne om den ene Gud? Alltid og igjen skal foreldre fortelle historiene om Gud, slik at bevisstheten om hvem og hvordan Gud er, blir levende for våre barn.
Også våre boliger kan gi uttrykk for bekjennelsen. Ord på trykk er et synlig tegn. Slik kan bekjennelsen også bli synlig når vi i våre hus har sitater og skriftsteder på veggen som «Alt av nåde», eller «Herren er min hyrde». En åpen bibel synliggjør også bekjennelsen. Martin Luther var tydelig i sin oppfordring at daglig lesning i bibelen var en virksom hjelp mot alt ondt. Dette er ikke kun en erfaring som spesielle fromme mennesker kan gjøre. Denne erfaring kan alle gjøre. 
De 10 bud forener Jesus i det dobbelte kjærlighetsbudet: «Du skal elske Gud og din neste som deg selv.»  Jesus sidestiller kjærligheten til Gud med kjærligheten til min neste. Den er min neste som Gud legger meg på hjertet og minner meg om. Når Jesus sidestiller fordringen til å elske Gud med det å elske vår neste, så betyr det omvendt også at den som ikke elsker sin neste heller ikke kan elske Gud. Den altomfattende kjærligheten til Gud viser seg i den altomfattende kjærlighet til min neste, til Guds skapning og skaperverk. 
Men nestekjærlighetsbudet forutsetter også at jeg må elske min neste som meg selv. En from rabbiner ved navn Baal Schem Tow fortalte engang til sine elever: Jeg hadde en drøm. Jeg sto for den evige verdensvokter og denne talte til meg: Jeg spør deg ikke hvorfor du ikke er som Abraham. Jeg spør deg ikke hvorfor du ikke er som Moses. Jeg spør deg hvorfor du ikke har vært som Baal Schem Tow.
Det er derfor også viktig at vi gjør den personlige erfaring at også jeg er elskverdig, slik jeg er. Gud må ha hatt en tanke da han skapte meg. Også jeg har evnen til å elske. Det må vi ikke tvile på. For oss gjelder det om å se verdigheten og menneskeverdet i alle mennesker – i oss selv og i vår neste. Bak denne frigjøringserfaring står Gud. Det viste Gud oss da han sendte sin sønn Jesus Kristus. Han ga sitt liv for å frelse oss fra synd og død. Ja selv i døden kommer den ene Gud til oss. Døden som truer med den evige fravær av Gud overvinner han og viser at han ikke glemmer sine barn, sin skapning.
I dagens fortelling gir han sitt folk, Israelfolket sitt betingelsesløse ord på at Gud står bak sine løfter. Dette er også det som gir meg trygghet og styrke til å gi denne bekjennelse videre til nye mennesker og til nye generasjoner.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen