Joh 5,1-15 Den syke ved Betesda

1 Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem.  
2 Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger.  
3 Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. *De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse,  
4 for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.•
5 Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.  
6 Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?»  
7 Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.»  
8 Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»  
9 Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
   Men det var sabbat denne dagen,
10 og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.»
11 Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’»
12 «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de.
13 Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der.
14 Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.»
15 Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
          

«Vil du bli frisk?» Dette er spørsmålet til den syke i vår fortelling. «Vil du bli frisk?» Det er spørsmålet som Jesus stiller oss i dag. Jesus er kommet til Jerusalem, han er kommet til Saueporten og Betesdadammen, hvor mye håpløshet og mange syke var samlet. Dagens fortelling har flere lag i seg og handler om mye mer og annet enn om menneskelig sykdom og underfull helbredelse.  
Vår fortelling fører oss til Jerusalem. Betesda kan oversettes med barmhjertighetens hus. Dette navn har en grunn. Fra tid til annen kom vannet i dammen i bevegelse og de syke steg ned i vannet i håpet om å bli helbredet. Åpenbart skjedde det helbredelse her, men alltid kun av de første som nådde ned i vannet mens det var i bevegelse. Mellom de syke og elendige lå også en mann som hadde vært lam i 38 år. Her ved Betesda er hans plass. Der ligger den mannen som alltid kommer for sent. Alltid er andre foran og før ham nede i vannet når det blir opprørt. For denne mannen som lå bundet til sin seng måtte barmhjertighetens hus klinge som et hån. Han levde av de almisser han kunne tigge fra andre. Den lamme var isolert sosialt, uten fremtidsperspektiver og helt avhengig av de som forbarmer seg over ham. «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp.» Jeg har ingen mennesker som hjelper meg sier den syke i vår fortelling. Slik kan også mange mennesker kjenner på følelsen av å være alene og ikke å ha noen å støtte seg til.
Den første reaksjon på dagens fortelling er medlidenhet. I 38 år hadde mannen vært lam og lenket til sin seng. Han hadde levd i håpet om å bli frisk, men blitt skuffet igjen og igjen. Men så tar fortellingen en dramatisk vending! Jesus kommer til dammen. Han ser den syke. Uten at den syke sier noe, så snakker Jesus til ham: «Vil du bli frisk». Svaret fra den lamme mannen preges av håpløshet. Vil du bli frisk? Forstår han da ingenting. Slik tenker den lamme. Han ligger der resignert og fastslår: Jeg har ingen mennesker som kan hjelpe meg. Det virker nesten slik at sykdommen er blitt til en livsstil for denne mannen. For etter 38 må han vel ha skjønt at han ikke har noen jordisk sjanse for å komme først ned i det opprørte vannet som skulle gjøre ham frisk og helbrede. Kanskje det å leve ved dammen med sykdommen er blitt hans identitet. 
Den lamme mannen hadde levd seg inn i og gjør bruk av denne for å overleve. 38 år som syk og så møter han Jesus: «Vil du bli frisk.» Dette spørsmålet stiller Jesus til den lamme mann som i 38 år hadde ventet på en engel. Men overraskende nok svarer ikke den lamme mannen på dette spørsmålet med et klart ja. Men han svarer som han hadde det for vane å svare at han ikke har noen til å hjelpe ham til dammen. 
Den lamme mannen kjenner ikke og ser ikke hvem som står der foran ham. Herren over sykdom, Herren over naturkreftene, Herren over synd og skyld, Herren over døden. Vil du i det hele tatt bli frisk? Stå opp og gå! Vent ikke på engelen. Du vet jo at det likevel kommer en annen før deg. Det kan synes å være harde ord til en som har vært lam i 38 år og ikke har kunnet bevege seg. Ta din seng og gå. 
Jesus diskutere ikke med den syke. Suverent gir han en befaling og denne befalingen betyr frihet og å bli helbredet: «Stå opp, ta din seng og gå.» Den syke tar Jesus på ordet. For den lamme mannen reagerer og i egen kraft tar han sin seng, reiser seg og går. Kommer dette av at Jesus har tiltro til ham? Hadde han bruk for en som kunne si til ham at han skulle legge bak seg sin selvmedlidenhet og heller begynne å handle? Det vi vet er at Jesus gjorde undere og at kraften og styrken vender tilbake i beiner hans.
Men dette er ikke det eneste under som skjer. For vi er også vitne til at personligheten til den tidligere lamme mannen endrer seg. For helbredelsen skjer på en sabbat. Når han der går med sin seng forstyrrer han en orden, en orden som før var organisert rundt det at han var lam. Forstyrrelsen av den orden de religiøse jøder selv har organisert, gjør dem rasende. I Jesus sitt spørsmål finner vi en undertone som sier: «Er du beredt på å bli frisk.» For det Jesus gjør er i virkeligheten en dobbelthelbredelse. Mannen som nå er blitt helbredet blir selvbevisst og klarer å stå imot den motstand han møter og sier: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» Han nekter å la seg være et offer for sykdommen. Han nekter å legge seg ned igjen, han nekter å la seg styre av sabbatsordningen og de andres forventninger. Han står opp son et selvbevisst menneske etter at Jesus griper inn i hans liv. 
Underet og helbredelsen er viktig, men den må ikke forblinde oss. For virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten ser annerledes ut. Sykdom og lidelse er både da og nå en realitet. Mange gudfryktige og troende mennesker opplever ikke å bli befridd fra sine plager og helbredet fra sine sykdommer. Mange mennesker vi ber for må fortsatt tålmodig leve med sine kroniske lidelser. Heller ikke på denne dagen hører vi om at Jesus helbredet andre syke, men kun denne ene. Sykdom og lidelse er del av denne verden. Tro og bønn tar ikke bort denne virkelighet. En slik teologi ville ende opp med at det er den syke selv som er skyld i sin sykdom. Det vil føre til selvbebreidelser som at jeg ikke tro nok eller tro riktig. Erfaringen sier oss at så enkelt er det ikke og dagens prekentekst gir oss heller ikke anledning for en slik forståelse. Mange mennesker som var ved Betesda denne dagen forble syke uten at Jesus helbredet dem. Disse må vi ikke miste ut av vårt synsfelt.
Viktigere enn alle helbredelser på jorden var det for Jesus å frelse mennesker. Hva nytter det et menneske om det får leve et sykdomsfritt liv, men ikke får ta del i livet med Gud i evigheten. Som Jesus sier i Joh. 5,24: «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.»
Først når Jesus møter mannen annen gang fastslår han: «Nå er du blitt frisk.» Dette annet møte med Jesus finner sted i Templet. Veien for mannen som var blitt helbredet førte ham til Templet og til møtet med Gud og mennesker. Veien gikk dit selv om det ikke var noe i møtet med Jesus som hadde noen henvisning til Gud. Heller ikke skulle helbredelsesunderet overtale ham til tro. Nei, underet skulle skape en selvbevissthet for troen i mannen. Denne selvbevissthet dreier seg dypest sett om at tilhøre Jesus. Derfor sier Jesus «synd ikke mer slik at noe verre ikke skal skje deg». Med andre ord: Bli i relasjonen til meg som du har funnet trygghet i. Gud er den som utfordrer oss til livet og oppstandelsen.
Den danske teolog Søren Kierkegaard har følgende tittel på en av sine bøker: «Sykdom til døden». Denne sykdom til døden er det mennesket uten Jesus. Dagens fortelling kan derfor også forstås som et bilde og et tegn på det Jesus advare mot: Synd ikke mer slik at noe verre ikke skal skje deg. Den lamme mannen eller hans tilstand, blir bildet og symbolet på synden og Gudsfraværret. Men så kommer Jesus. Han blir selv fanget inn av sykdommen til døden. Han blir fanget, og som naglet til korset kan han ikke bevege seg. Han er for å bruke bildet fra dagens tekst lam inn til døden. Og Jesus sier ikke kun «jeg har ingen mennesker», men skriker ut: «Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?» I dette øyeblikket er han oss ganske nær. Men Herren Gud henter ham ut av døden. Kristus lever! Dette er den dypeste grunn og sannhet i denne fortellingen. Fordi Kristus lever, er hans spørsmål: Vil du bli frisk også gyldig i en dypere betydning. Han vil skape en ny himmel og en ny jord hvor det ikke lenger finnes sykdom og død, og hvor Gud selv tørrer tårene fra våre øyne. Dietrich Bonhoeffer har sagt det slik: «Gud oppfyller ikke alle våre ønsker, men han oppfyller alle sine løfter». Derfor gir denne fortellingen i dag oss håp. Dagens fortelling gir oss mot på å tro på at Gud helbreder, den gir oss mot på å regne med at Gud handler utover det vi kan forstå og den gir oss mot til å ha en tro som våger. Jeg har tillit til at Gud og hans frelse gjelder meg og oss alle.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen