Frihet – ja takk!
Det vil vi ha, ja vi rett og slett krever det.
Noen husker fem mørke år under fremmed okkupasjon, hvor folk sikkert kjempet ganske ulikt.
Hva frihet er, kunne sikkert bli en drøfting som fylte mange bøker.
Kirken og kristendommen, har med rette og oftest med urette vært beskyldt for å stå for ufrihet. De kristne var mot ditt og datt og det meste. Vi tåler den, men i dagens tekst står Jesus fram som frihetskjempe.
La oss ta utgangspunkt i hans programerklæring i synagogen i Nasaret.
«Herrens ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet, og blinde få synet igjen, for å sette fanger fri og rope ut et nådens år fra Herren.» Luk 4,18-19.
Er ikke dette hva dagens tekst handler om? Frihet for «fanger» og undertrykte som settes fri.
Som i Nasaret underviser han i dag i en synagoge, og hva er viktigere enn å få med seg Jesu undervisning? 
Midt i undervisningen ser Jesus kvinnen, og det ser ut som om han bryter av undervisningen. Nei, det er ingen avsporing, men blir praktisk undervisning.
Jesus ser menneskene og deres behov. Han søker menneskene. Helt siden han første gang ropte på Adam og Eva i hagen. Han møter oss alltid DER VI ER.
Medynk, godhet og troskap preger all hans gjerning, og det kaller han oss også til, slik vi møter det i teksten fra Ordspråkene.
Det hele skjer på en sabbat, som sterkt definerer jødenes liv.
Sabbaten er en fest med mat, lys, venner og familie, Guds ord og bønn.
Sabbaten er en gave fra Gud. En dag i uka til å hvile fra dagens strev. Tid for hvile, omsorg og fellesskap.
Det var godt for jødene. Spør om de merket det på kroppen etter utmarsjen fra slaveriet i Egypt.
Jødene trengte hvile, og det gjør vi også. Vi som kaver hele uka, og når helga kommer er det akkurat like heseblesende, om ikke verre.
Sabbaten var Guds gave som ble handhevet slik at det kom i veien for Guds omsorg, og da er jo ting snudd på hodet.
«Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.» Markus 2,28-29

Jesus blir altså  skikkelig arg. Hyklere!
Dette er verre enn smålighet, det er synd og skam.
De hadde funnet plass for omsorg for dyrene i sin tolking av loven, men ikke en kvinne som dette. Slikt går ikke an! Da skjer det som av og til hender. 
Det gode kan bli det bestes fiende.

Han får kvinnen til å komme fram, noe som utvilsomt var en skikkelig utfordring for henne. Hun var kvinne, og ble kun regnet som gjest i synagogen.
Da hun kom til synagogen tenkte hun neppe på helbredelse, men søkte det gode fellesskapet, slik vi også får gjøre det i menigheten.
Uten utenomsnakk blir hun helbredet og får kjenne Jesu velsignende hender. Da reiser hun seg opp. Ser det hele fra en ny «høyde.»
Dette er Jesu ønske mer enn noe annet. Oppreiste og frie mennesker. Tilgitte frimodige og rakryggede Guds barn.
Frigjort og tatt inn i fellesskapet på en ny måte. Ikke gjest lenger, for hun er en Abrahams datter like mye som alle rundt seg. Frigjort, forfjamset og glad.

Frihet fra sykdom. Det er ikke alltid det samme som frisk.
«Da skal troens bønn redde den syke, og Herre skal reise opp ham opp.» Jakob 5,13-15.
Gud vil reise opp, om vi ikke alltid blir ung og frisk. Bønn er ikke detaljbestilling, men mer å overlate hverandre i Guds hand. Vi ber for hverandre fordi Jesus sier vi skal det, og så får han ta det derfra. Samtidig får selvsagt den som er fortvilet lov til å rope ut sin fortvilelse og sinne. Slik enhver god forelder gjerne vil møte sine barn.
Så hører han alltid bønn, og noen ganger får vi også sterke glimt av det som engang skal bli det hverdagslige. Likevel: Vi er ikke i himmelen, bare på vei dit.

Jesus vil reise oss opp og han vil frihet. Ikke minst fra rettroenheten.
I så måte er det lettvint å kritisere synagogeforstanderen. Han gjorde så godt han kunne. (Se 2 Mos 20,9-10)
Når nidkjærheten for Gud skygger for ham, da er vi ille ute og kjører. Kanskje har vi prektige frikirkefolk litt å feie for vår egen dør?
Rettroenheten er hovmodets nære slektning. Hovmod er livsfarlig, for det finnes ikke tilgivelse for det. Den hovmodige ser nemlig ikke at han trenger tilgivelse……
Dagens opptrinn i synagogen leder på en måte to veier. (I bakhodet spøker tanken på fariseeren og tolleren i templet. Luk 18)
Lovprisning. Den frigjorte kvinnen lovpriste Gud. Fri, takknemlig og glad.
Forargelse. Nidkjærheten for Gud førte på avveier. Det var ikke ment slik, men det holder mennesker nede i ufrihet, og da er ikke Jesus «billig».
Vi aner på en måte en spenning mellom skapelse og nyskapelse.
I skapelsens morgen var sabbaten den sjuende dag og menneskets første dag.
I nyskapelsen etter Jesu underfulle oppstandelse får vi en ny dag. Den 1. dag er Herrens oppstandelses dag. Hviledag og helligdag. Hvile og fellesskap. Med Gud og hverandre. Fest er det også, om vi er litt sparsommelige?
En ny tid. En nådens tid.
Vår kultur skriker etter dette uten å vite det. Hvile og fellesskap med han som er både skaper og frelser.

«Til frihet har Kristus frigjort oss» Gal 5,1
Ryktet om at å følge Jesus er trelldom, det er seiglivet «fake news»
«Får sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Joh 8,36

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

God søndag!

Kjetil Karlsen