Lesetekster:
2. Mos 3,13-15, 1 Kor 8,5-6
Prekentekst:
Joh 1,15-18
15 Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
16 Av hans fylde har vi alle fått,nåde over nåde.
17 For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
18 Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.
«Eplet faller ikke langt fra stammen» sier vi gjerne når den lille ligner på mor eller far. Kan vi si det samme om Jesus? «Som far, så sønn»
Er det ikke noe slikt Johannes vil ha fram? Samtidig sprenger Jesus både våre ordtak og våre tanker. Han ikke bare ligner Gud. Han er Gud.
Slik preger julas under og mysterium hele vårt liv, ja vår tilværelse.
Ikke minst åpenbaringstida som forsiktig folder ut underet.
Mysteriet, som heldigvis er for stort for vår tanke, men like sant og livsviktig.
Samtidig er mysteriet Jesus noe vi ikke skal tukle med.
«Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg»
Dette avslutter Johannesprologen, hvor begynnelsen var tekst 1. juledag.
Den er genial på mange måter, også når den nærmer seg det umulige ved å gjøre det til en hymne. En lovsang. Ja, hva er mer naturlig? Å fortelle og forklare er bra, men har jammen sin begrensing. Hvorfor ikke heller lovsynge underet, og bøye oss for det? Lovsyng gjerne med løftede hender. Selv er jeg slik laga, at jeg i møte med dette ubegripelige oftest føler trang til å gå ned på kne. Har vi en fattig tradisjon, når det aldri er naturlig å gå ned på kne? Sier det noe om våre holdninger?
I møte med Moses presenterer Gud seg som «Jeg er den jeg er.» Alt hviler i ham selv.
Moses ville se ham.
«La meg få se din herlighet» ba Moses, men fikk ikke se Guds ansikt. 2 Mos 33,18-23.
Slik var det i den gamle pakt som døperen på en måte avslutter.
I og med Jesus er det en ny tid kommet. Gud er ikke usynlig. Han har vist sitt ansikt. Jesus viser oss Gud. Vi kan vite noe om Gud.
Mye kan vi ane i skaperverket, gjennom gode mennesker, i møte med brilliant fornuft, mon først og fremst ved han som lot seg føde inn i det han selv hadde skapt.
Den enbårne sønn som er Gud og er i sin Fars favn. Et vakkert uttrykk for det gode fellesskap.
Et fellesskap vi inviteres inn i. Kan det bli større?
Når evangelisten Johannes løfter fram disse overveldende sannheter er vitne et av de sentrale begrep. Døperen er et VITNE. Han vitner om Jesus som Gud og menneske.
Som om det var en rettssak. Kanskje kan vi se det slik. Saken om hvem Jesus var og er, den ruller stadig videre. Noen trodde den var over etter natten hos Pilatus, men det ble mange harde slag i denne striden.
Kirken kjempet for å bevare Jesus. Gnostikerne fnyste på ett vis over tanken på at Gud skulle fornedre seg til å bli en del av det jordiske. Alt dette fysiske, jordiske og menneskelige var ifølge dem et fengsel vi måtte frigjøres fra.
I vår tid har vi fortsatt litt av denne arven i vår egen tradisjon, men kanskje bryter det enda sterkere rundt dette med Jesus som ikke bare nåden, men også SANNHETEN. I dag skal det åndelige gjøres privat og sannhet er noe individuelt. Hva er sant for meg? (det har andre ingen ting med?) Hva er sant i dag? Kanskje er det noe annet i morgen.
Saken om hvem er Jesus går fortsatt sin gang. Gud og menneske. Veien, sannheten og livet. Nåden og sannheten.
Her kan vi også være med som vitner. Har du møtt ham, ja da kan du også være vitne.
Jesus har vist oss hvem Gud er, men da går det kanskje som så ofte ellers. Jo mer vi får lære og se, jo mer aner vi at vi ikke ser og skjønner.
Vi mennesker kan gjerne søke det gode, det sanne, ja gjerne veien til Gud. Problemet er at vår vei til Gud ender gjerne opp med gjerningenes vei, lovens vei, og den fører aldri fram. Lovens vei kan nok gi oss hjelp til å leve et bedre liv, men bringer oss aldri til Gud. Dette vet alle som har prøvd. Gjett om!
Dagens tekst vitner om den nye tid som kom med Jesus.
”Men nå er Guds rettferdighet, som loven vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.» Rom 3,21-24.
Det vi aldri ville makte, det gir Jesus oss. Han vil nemlig være sammen med oss. Hvor mye du enn kjenner deg som et problem og et stort null, så tar du feil. Jesus elsker deg ikke fordi du er kjekk og syndfri. Han vet alt om dette og deg, og vil ha deg inn i fellesskapet.
Han forlot herligheten og ble født for å bli en av oss.
Julens under, mysterium, hemmelighet og håp.
«Av hans fylde har vi alle fått»
Først: Hvem er vi? Planen var at det skulle gjelde alle, men: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» v 11. Når det står VI, så ble dette tragisk eksklusivt. Ikke alle, slik planen var, men: «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» v 12
Fylde av nåde og sannhet. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» v 14
Nåde over nåde. Dobbelt vidunderlig. Umulig, ufattelig og sant. Så stort at det kan ikke understrekes nok.
Tygg til slutt på dette:
«For loven ble GITT ved Moses, nåden og sannheten KOM ved Jesus Kristus.»
Loven ble gitt, men det ble ikke nåden og sannheten. Nåden er ikke noe Gud serverer oss. Ikke vakker teori. Nei, det var en som ville treffe oss selv. Se oss i øynene. Ta oss i handa. Vandre sammen med oss.
Gnostikernes visdom rekker ikke langt.
Bevis i vanlig forstand får vi heller ikke, og det ville ikke duge. Det er bare så utrolig enkelt å avvise og benekte. Men Jesus kommer selv. Vil treffe oss. Vise oss hva nåde og sannhet er, ja la oss erfare det.
«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.» 1 Joh 1,1-4
Livets ord, Jesus Kristus, nåden og sannheten.
Får han være nåden og sannheten?
- For den moderne kirkes dialog med andre trosretninger og religioner? Hvis han får være det uten saldering, da er dialog bra. Da kan vi selvfølgelig snakke sammen.
- For deg? Selv om du aldri helt klarer å forstå så mye du gjerne ville.
Han er nær sin far og han er hos oss og vil ha oss inn i fellesskapet med seg.
Han ga seg selv og ofret alt, seiret over synd og djevel og vant alt - for å dele med deg.
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
God søndag.
Kjetil Karlsen