Joh 1,29–34 Guds lam bærer verdens synd

29 Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!
30 Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg.
31 Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.»
32 Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham.
33 Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd.
34 Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»
          

Godt nyttår hilser vi hverandre med når vi går inn i det nye året. Hvordan ser det gode nye ut som vi står overfor?  Dagens prekentekst er en forhistorie over det som ennå ikke er skjedd. Det som Johannes roper ut, er ennå ikke skjedd. Virkeliggjørelse har enda ikke hend. I overgangen mellom det gamle og det nye er det Johannes roper ut ”Se, Guds lam som bærer bort verdens synd!” 
De som hørte ordene den gang, forstod på en måte hva han sa. For de var kjent med bildet om lammet som ble ofret for det onde i verden og de onde handlinger mennesker gjør. De så for seg bilder fra gamletestamente i bibelen. Men forsto de egentlig det som Johannes døperen forkynte? De som den gang hørte Johannes hadde ikke mulighet for å forstå det han sa. 
Er det ikke heller en litt absurd situasjon vi står overfor? Der peker Johannes på et konkret menneske og sier: Se der. Se på ham som går der, han vil ta alle våre laster på seg. Ser der, der er han som tar alt det vi har gjort galt på seg. Ja, se på ham som vil sikre at det endelig skal blir fred. 
Hvilken skjebne ville en slik nyhet fått i dag? Ville vi i det hele tatt ha hørt på det som blir sagt? Ville vi i det hele tatt, tatt dette menneske seriøst, eller hadde vi sperret ham inne. Hadde nyheten endt opp som falske nyheter, eller som en liten notis i en ubetydelig lokalavis som snart ville bli overdøvet av en annen nyhet. 
Nei, jeg tror ikke det er enkelt for de som denne dagen hørte Johannes sitt vitnesbyrd å forstå betydningen av det. Men likevel befinner vi oss i dagens tekst i sentrum av den kristne tro. Vi befinner oss i sentrum av hva kristendom er. Vi er vitner til at Johannes døperen møter Jesus og vitner om ham som innledning til at Jesus blir døpt.
Men det er et bemerkelsesverdig møte vi er vitner til, for møtet mellom døperen Johannes og Jesus fremstilles som en avskjedstale fra Johannes døperen. Men det er en helt annerledes avskjedstale enn det vi kan forvente oss. Johannes døperen gjør ikke, som vi kunne forvente oss, status over egne fortreffelige handlinger. Heller ikke forsøker han å rettferdiggjøre seg. Nei her står en mann som forbereder sin avgang og det gjør han ved uforbeholdent å trekke seg tilbake for å overlate scenen til en annen. Her er ingen klage, her er ingen bitterhet, her er ingen skuffelse.
Hva er det for et liv Johannes gjør status over, når han beskriver sitt livsverk som det å gjøre plass for en som er større, og en som er mer virksom enn seg selv? Hvorfor denne selvfornektelse? Hvorfor beskriver Johannes sin skjebne og sitt mål med livet slik?
Var han kun til for en annen? Enkelte uttalelser kan tyde på dette fritt gjengitt: Her er veiviseren, men der er den kommende. Eller: Her er den som døper med vann, der er han som døper med den hellige ånd. Eller: Her er vitnet, der er den utvalgte. 
Johannes forstår seg her hele tiden i sin relasjon til Jesus som underordnet, en forgjenger, som tjenende. Og på forunderlig vis så aksepterer Johannes dette: Denne min glede er nå oppfylt. Han skal vokse, jeg skal avta sier Johannes døperen senere. (Johannes 3.30). Det finnes ingen gjenklang av beklagelse, det finnes ingen opplevelse av å være et offer og han forventer ingen gjenytelse for sin selvutslettende overgivelse. Det er som om Johannes døperen har forsonet seg med sitt liv. Hvorfra tar han denne avslappede holdning til det som synes å være alt annet enn et vellykket liv. 
Et av kunstens store mesterverker har gjenskapt dagens fortelling i et alterbilde. Det er Mathias Grünewalds alterbilde som han skapte under reformasjonen og etter inspirasjon av Luthers korsteologi
Med et dystert landskap som bakgrunn trekker maleren 5 personer fram. I sentrum for bildet ser vi den døende Kristus på korset med en smertefortærende kropp. Til venstre for korset ser vi Jesu mor Maria, Maria Magdalena og disiplinen Johannes. Deres ansiktstrekk er fulle av sorg og de har en kroppsholdning full av fortvilelse. På høyre side står Johannes døperen oppreist og med brede bein. Fattet og avslappet står han med evangeliets bok i sin venstre hånd og med sin høyre hånd peker han på den korsfestede Jesus. En tekst er tilføyd med et Johannes sitat: «Han skal vokse, jeg skal avta.» Mellom Johannes døperen og den korsfestede er innfelt et lysende hvitt lam som retter sitt blikk på Kristus. På lammet er det bundet et kors til skuldrene og fra dets bryst flyter det forløsende blod som en strøm. Dette verk av Grünewald er mer enn en uttrykksfull illustrasjon. Det er i seg selv en fortelling og en kommentar til dagens bibeltekst. Det er en kommentar som har påvirket mennesker, den gang som nå, som ingen preken og ingen utlegning kan måle seg med. 
Betrakter vi bildet hører vi nesten Døperen si: «Se, det Guds lam som bærer bort verdens synd.» Det som Johannes formidler med bildet av Gudslammet har gjennom historien vekket anstøt, har provosert og gitt grunnlag for spott. Men for den troende er Jesus Kristus som syndeoffer en virkelighet, som den troende lever i dag for dag, uke for uke, år etter år.
Det at Gud kommer gjennom sin sønn som et soningsoffer og bruker seg selv for å skape en forsoningens bro til mennesket er for mange en anstøtsstein som virker uforståelig, ja nesten foraktelig. For det stemmer ikke med et Gudsbilde som gjerne fremstiller en hevnens Gud.
Men den Gud som Johannes viser oss er en Gud som ikke forlanger et offer av mennesket, men nettopp ofrer seg selv for det fortapte, det bortkomne og det sårede menneske. Han selv er lammet, som uten synd bærer verdens synd og tar på seg den straff som egentlig er vår. Kristi offerdød er det ene avgjørende og det ene nødvendige, og derfor forblir ethvert menneskeoffer i Guds øyne overflødig. Den kjærlighet som har sin grunn i det å ofre seg selv, er ikke kjærlighet dersom den forlanger et gjenoffer hos mottakeren: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine heter det i Johannes 15,13. Og nettopp dette uttrykker det bilde Johannes gir oss: Se det Guds lam: I dette legemliggjøres ikke Guds gjengjeldelsesvilje, men hans tilgivende kjærlighetsvilje, som fullstendig og forutsetningsløs. Det er en kjærlighet uten beregning og uten avkortelse. 
Dette er også en kjærlighet som forstår å skille mellom på den ene siden det som truer med å ødelegge en relasjon, det som er synden, og på den andre siden mennesket selv. Dette er en kjærlighet som i sin grunn er tilgivende fordi relasjonen til det elskede menneske er viktigere for denne kjærlighet enn den mangel som truer med å tilintetgjøre det. Det er en kjærlighet som tilgir og forsoner fordi den ikke vil tillate at det som står mellom Gud og mennesket skal tilintetgjøre denne relasjonen. 
I Guds selvoppofrelse åpenbares det en livskraft som ikke reagerer med gjengjeldelse i møtet med sviket, men reagerer med tilgivelse. Det er en livskraft hvor kjærlighet forblir helt og holdet kjærlighet uten noen baktanker; det er en selvoppofrende kjærlighet som ikke krever et gjenoffer, men har alene sitt håp i å bli elsket igjen. 
Alt dette kommer til uttrykk når Johannes peker på Jesus som Guds lam som tar bort verdens synd. I Kristus stedfortredende offer brytes ondskapens sirkel. Til de grader var mennesket fanget i denne sirkel at selv der hvor den gode vilje er, der presser det onde seg frem: Som når kjærlighet blir uforsonlig fordi den misforstås som et bytteforhold, som når jeg sårer en annen fordi jeg selv er blitt såret, som den hjelpeløshet jeg befinner meg i når jeg hos den som gjør meg ondt kun ser skylden, men ikke skriket om hjelp. 
I Kristus sin stedfortredende lidelse og død bringer den kristne tro og det kristne håp det til uttrykk at Guds lam har tatt bort verdens synd. Den som står under Kristus stedfortredende sonoffer gis nå mulighet til å se utover seg selv; gis mulighet til å motta den levende, skapende, forsonende og tilgivende kraft fra vår Herre. Den som erfarer å stå i dette kraftfelt kan, som Luther engang skrev, frivillig overgi seg som en tjener som hjelper og handler slik overfor min neste, som Gud, gjennom Kristus har handlet mot meg. 
Det gjør jeg uten baktanke. Det gjør jeg ikke for å gjøre min Gud til behag, men fordi jeg har opplevd en Far som med sin ubegripelige godhet har satt meg fri og det er denne kraften som gjør at jeg kan handle og forholde meg til min neste i et nytt lys. Johannes døperen levde i den overbevisning at Guds lam gjennom sin død tok på seg vår synd og gir oss rettferdighet. Dermed kunne hans liv som forløper for Kristus gjøre ham til en Kristi etterfølger. Det at han var en veiviser for Kristus gjorde ham til et vitne for offerlammet Jesus Kristus.
I altertavlen til Grünewald ser vi i korsfestelsesscenen to typer av kjærlighet. På den ene siden ser vi i de sørgende Maria, Maria Magdalena og disippelen Johannes hvordan kjærligheten kan føre til fortvilelse ved tapet av sin kjære. På den andre siden ser vi at den som holder blikket festet på den korsfestede, Guds lam, han og hun ser at tvilen på kjærlighetens seier bli gjort til intet i Guds medlidende og barmhjertige vesen. Dette blir tydelig gjennom Johannes døperen. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» 
Hva hører vi i dag og hvem retter vi våre øyne mot når det i dag blir sagt; se, hør, der er en som tar alle våre feiltrinn, alt det vi har gjort galt mot andre; alt det vi har sagt om og til andre og som har såret dem; alt dette har han tatt bort fra oss. Der står Johannes og roper ut dette budskapet. Han åpner døren fra det gamle testamente og ser sammen med oss inn i evangeliet til Jesus Kristus. Her på terskelen til det nye året da roper Johannes til oss: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen