Matt 21,10–17 Jesus drar inn i Jerusalem

10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?»
11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»
12 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker
13 og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»
14 På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem.
15 Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget
16 og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
           Fra småbarns og spedbarns munn
           har du latt lovsang lyde!»
17 Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.
          

Vi er i dag kommet til 1. søndag i advent, men prekenteksten er fra Jesus sitt inntok i Jerusalem Palmesøndag, som inngang til Påskens avgjørende begivenheter. Jubel, forventning og håp er grunnstemningen. 
Jesus er nettopp kommet inn i Jerusalem og gikk direkte opp til templet, hvor han gikk til konfrontasjon mot pengevekslene og handelsbodene, og han ryddet opp. Jesus var opprevet over hva de hadde gjort med Gudshuset. Men det som Jesus gjør på tempelplassen det er det tilsynelatende ingen som protesterer imot. Først etter at han har roet seg ned og helbredet noen blinde og lamme, først da blir det oppstandelse blant overprestene og de skriftlærde. Deres harme og opprør blir enda større da de plutselig hører at noen barn begynner å lovprise Jesus. Hvorfor reagerer de slik. Det gjør de fordi lovprisning kun skal gis til Gud. Men barna, ja også spedbarn som kun babler, ser og sanser Jesus sine underfulle handlinger og roper spontant ut sin begeistring. Uten å tøve eller å tenke noe særlig over om dette er det riktige å gjøre, så overgir de seg til å juble!
Overprestene og de skriftlærde er oppbrakte. Hvordan kan noen sådan uten videre erklærer Jesus som Messias. For det er jo det barna gjør når de roper: Hosianna Davids sønn. Så utroper de Jesus som Messias. Og Jesus hva gjør han? Han gjør overprestene og de skriftlærde tause med deres egne våpen når han siterer fra skriften Salme 8 v.3: «Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!» Det virker nesten som et hån. 
Men er det ikke mulig å forstå de skriftlærde? Det som skjer her, overgår deres forstand og står til de grader i motsetning til den tradisjonen og kunnskapen de hadde bygd sine liv på. Naturligvis levde også de med en Messiasforventning, men ventet de egentlig på ham? Ihvertfall er det ikke dette de ventet. Mennesker rundt dem snakker om at Messias virkelig er der. Sannsynligvis blir de grepet av angst. Hva ville dette bety for deres liv om det virkelig er Messias som helbreder for øynene deres? Folket som tok imot Jesu da han red på et esel inn i Jerusalem ropte Hosianna. Blinde og lamme i landsbyer og byer og også denne dag i Templet hadde gjennom helbredelse erfart at Herren, Gud, hjelper. Denne tømmermannens sønn fra Davids stamme – han, Jesus hjelper og helbreder med Guddoms makt, med makten fra den levende Gud selv. Overprestene og de skriftlærde hører Hosiannaropene, men den de ser er tømmermannens sønn fra Nasareth. 
Hosianna Davids sønn! Slik lyder det fra barnas munn. Hva hører vi når vi hører på barn? Som regel og for det meste er det neppe et Hosianna. Hosianna det betyr: Herren, Gud, hjelper! Barna i templet ropte Hosianna på det de så og opplevde. Hvordan ville vi ha reagert på Jesus sine handlinger? Hvordan ville vi ha reagert i møtet med det uventede?
I 2000 år har Jesus har vi ventet på at Jesus skal komme igjen. Tror vi at han faktisk kommer i morgen? Tenker vi på den situasjonen hvor han kommer igjen? Er ikke også vi fanget av vår hverdag og av våre sorger, angst og behov? Forventer vi det uventede?
Barna synes å være sikre i sin sak. Det er Messias fra Davids Hus som skriftene hadde forutsagt. Blinde ser igjen og lamme går igjen. Han gir dem et nytt liv. De er ikke kun blitt helbredet, de får også et helt nytt perspektiv på deres liv. Barna merker dette. De opplever at det skjer noe stort. Den som er lovet er kommet! De synger! De lovpriser! De bekjenner! 
Med barn og spedbarn møter vi de umyndige som egentlig ikke hadde lov til å løfte sin stemme i templet. Det er de umyndige, de som ikke til vanlig blir sett, hørt eller får anerkjennelse som synger, lovpriser og bekjenner. Hosianna Davids sønn lyder ropene og sangen fra barna i templet. De umyndige åpner opp deres munn. Barna plaprer, og de synger ord som de tidligere hadde hørt når Jesus kom ridende inn i Jerusalem. Sangen fra de voksne falmet bort. Andre toner blander seg også med Hosiannaropene. Hvem er han? Hva vil han her? Ord om mistro, angst og misunnelse. Men barnas sang forsetter med uforminsket styrke, sangen jubler videre om gleden, lengslene og håpet: Hosianna! Hjelp oss! Du er den som bringer frelse! Hosianna Davids sønn! De synger fra dypet av hjertet og ikke vet de hva de gjør. De synger ord som de ikke forstår. Kun det at Jesus kommer til dem og vil fellesskap med dem, det merker og sanser de. 
Dette er en bekjennelse som ikke avhenger av oss og vår evne og forstand. Men det viser oss Guds storhet. Det viser oss at han åpenbarer og viser seg for oss på måter vi ikke forstår, og ikke minst gir det oss et glimt av hans uutgrunnelige visdom og kjærlighet.
Denne mannen som kom ridende på et esel og helbreder syke. Sangen fra barna forstyrre den offentlige orden, men hva om denne sangen sprer seg inn i husene og inn i hjertene? Det er dette overprestene og de skriftlærde engstes for.
Jesus slår tilbake med lavmeldte og ettertenksomme ord: «Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!» Men vi tenker: Jeg er gjerne voksen og er fornøyd med å ha nådd så langt i livet. Må jeg virkelig bli som barn på ny for å kunne lovprise Gud. Svaret er et klart Ja. 
Men uansett hva vi prøver på, så er dette ikke mulig for oss. Så sorgløs, så ubesvært, så fri blir vi aldri mer igjen. Det er ikke lenger så enkelt å sette oss i en tilstand av forundring, det er ikke lengre så enkel å overraske oss. Men det betyr ikke at vi ikke er i stand til å lovprise Gud. Vi må ikke nødvendigvis forsøke å bli det som jeg ikke lengre kan bli. Vi kan gjøre det på vår måte. Også i vår hverdag sniker det seg inn momenter hvor jeg lar meg forundre, hvor jeg opplever i øyeblikket å bli overveldet, et moment hvor jeg lover Gud. Da gjelder det om også å gjøre det uten at jeg behøver å skulle tenke så mye over det. Da blir det viktig å la glede og takknemlighet springer ut. En takknemlighet som er ekte og ærlig. 
De umyndige åpner deres munn. Barn synger om det de kanskje ikke forstår. Eldre synger om det de kanskje ikke lengre forstår, men som de likevel har forankret i hjertet. Vi umyndige åpner munnen og synger om mer enn hva vi forstår, mer enn vi har mulighet for å tro av oss selv, vi synger videre om det håp som holder. 
I bibelsk perspektiv er det å leve en lovprisning til Gud. Fra første til siste åndedrett. Med hvert åndedrag vi tar i livet lovpriser vi skaperen. Lovprisningen kan vi finne i den som er fortvilet og ber: Herre hjelp. Å lovprise den levende Gud er også å klage sin nød og å stille spørsmålet som vi leser i salme 22,2: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? 
Vi står ved graven og synger om liv; vi kan fortvile under hverdagens byrder og synger om Guds kraft; vi forskrekkes og er maktesløse over volden i verden og synger om fred; vi sitter ved sykesengen og synger om Guds nærhet og på forunderlig vis: I vår sang blir vi levende. I vår sang blir vi trøstet. I vår sang bryter freden frem. I vår sang er Gud der. Så synger vi oss inn i troen. Synger ord som er overgitt oss fra de gamle.
«Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!» Å leve er å lovprise fra første til siste åndedrag, i sang og med sukk, i jubel og i klage: Lovet være Gud. 
«Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus, vår Herre.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.