Allehelgensdag bærer på to tradisjoner.
Opp gjennom århundrene har kirken feiret minnet om helgenene. Reformasjonen kuttet ikke dagen, men gav den nytt innhold. Vi minnes vitnene som gikk foran og viste vei til Jesus. Mange av dem var martyrer for sin tro.
For det andre har vi en nyere tradisjon med å minnes dem som døde fra oss siste året. 
Det er vi som lever som feirer og minnes dem som vandret før oss. Vi er på vandring samme veien.
Pilgrimer på vandring gjennom livet. Mot det nye livet, som også starter sammen med Jesus allerede her.
«Hen over jord et pilgrimstog så stille skrider frem.
Dets sang på alle jordens språk lovpriser himlens hjem.
Blant alle jordens folkeslag det reiser korsets røde flagg.
Tross hat og bål, tross spott og sår, det stille fremad går.»

I sannhet et annerledes tog. Det vil Jesus vise oss i dag.
Som pilgrimen i Salme 84.
Lengsel og på vandring mot helligdommen, ja egentlig Gud. Til Guds tempel, hvor fuglene alt hadde skapt sitt hjem under hvelvingene.
Pilgrimsvandring mot Gud og med Gud.
Pilgrimen har fokus på målet. Det skjer skritt for skritt, ved at hun er tilstede der hun er. Ser sine søstre og brødre. Skritt for skritt i glede og tårer. Sult, svette og kalde netter. Gjennom ensformige og tålmodige dager møter man både Gud og seg selv.

Når reformasjonen overraskende nok ikke avskaffet dagen, sier det noe om at den er viktig. Det var viktig å presisere, mot villfaren praksis, at helgenene ikke skulle dyrkes eller tilbes. Vi har en åpen vei direkte fram for Guds trone. Det viktige er å lære av dem som vandret og sloss før oss på veien, for de viser veien til Jesus.
Leser du Hebreerne 11 finner du mange slike vitnesbyrd om en vandring i tro.
Kap 12 viser oss så hvordan vi kan følge dem som gikk foran. Det gjør vi ikke minst ved å følge blikket deres. 
«-med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» Hebr 12,2
Pilgrimsliv er å være underveis sammen med Jesus. Med blikket festet på ham går du deg ikke vill! Kanskje ser vi ikke så langt, og troen er ofte ikke så mye å skryte av, men vi er med troens opphavsmann og fullender.
Ikke alltid lett, men på rett vei.
Dette er det kristne livet. Det er ikke noe vi øver oss på, og strekker oss etter. Tanken er snublende nær når Jesus tiltaler oss som jordens lys og salt. Javel, da får vi ta oss sammen.  Så prøver vi å dra oss selv etter håret, ja kanskje dem rundt oss også?
Nei, kristent liv er å åpne opp. Åpne opp for Jesus. Kanskje makter vi ikke mye, men vi kan slippe Jesus inn. Da finner han en ordning.
Pilgrim aldri så mye – det er ikke vi som kommer. Det er det Jesus som gjør. Hører du ikke at han banker? Det er han som «står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid» Åp 3,20
«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss» 1 Joh 4.10
Dette gjør oss til salt og lys.

«Dere er jordens salt» 
Saltet fremhever andre gode smaker, slik vi også skal løfte hverandre. (spille hverandre gode) Salt skiller seg markant fra alt annet. Vi er aldri i tvil. Det er noe av poenget. Slik vil også en kristen skille seg ut.
Det er krise når en ansatt etter 20 år fikk høre fra en kollega: «Er du en kristen? Nei det hadde jeg nå ALDRI trodd.» Det verste er kanskje at noen ville være stolt av det. 
Dere er jordens salt.
Det hindrer forråtnelse, men vi har også lært å bruke salt med forstand. For mye smaker ikke bra, og det som er speket må vannes ut før det blir brukende. 
Byen og bygda trenger Lysets barn, som hjelp mot fordervelse. Det høres kanskje arrogant ut, men Jesus ønsker å bruke oss, når vi lever i bønn, omsorg og ydmykhet. 
Guds barn lever som Jesu medvandrere, barn, venner, lærlinger og tjenere.

«Dere er verdens lys»
Man kan bli skjelven av mindre. Jeg? Vi?
Vi skal ikke bli noe annet enn det Jesus gjør oss til. En avglans av hans lys. Lik månen skinner med «solens lys.» Så føler vi oss oftest like skjør som de blafrende lys vi vil se på kirkegårdene i kveld. Men han som lyser gjennom oss er ikke skjør og blafrende.
Hvis vi bare er det han har gjort oss til, lar det seg ikke skjule. Det vil merkes. Som byen på høyden.
Lyset har til alle tider symbolisert Guds nærvær. På mitt bord er det til alle måltider et levende lys. Ved alle samtaler tenner vi også et lys i «Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Den treenige Gud er hos sine.
Gud er nær med sitt lys, og det vil prege oss. 
Så får vi også ta med utfordringen og alvoret som teksten slutter med.
«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»
Gir du Gud æren for det du får bidra med, vil kanskje noen oppdage sammenhengen, «og prise deres Far i himmelen.» Tenk så stort!

Slik følger vi dem som gikk foran, og ærer dem vi savner så sårt.

La oss tenne og være lys «og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» Hebr 12,1-2

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

God søndag! 
Kjetil Karlsen